Verdenssamveldet

[1] Kontrasten mellom det stadig økende antall bevis på jevn konsolidering som ledsager fremveksten av Guds tros administrative orden, og de oppløsningskrefter som hamrer mot selve sammenføyningene i et samfunn i fødselsveer, er like klar som den er fengslende. Både innenfor og utenfor bahá'i-verdenen øker og mangedobles dag for dag de varsler og tegn som på en mystisk måte bebuder fødselen av den verdensorden hvis opprettelse signaliserer Guds Saks gyldne tidsalder. Ingen rettskaffen tilskuer kan lenger unngå å oppdage dem. Han kan ikke villedes av den smertelige treghet som karakteriserer fremveksten av den sivilisasjon som Bahá’u’lláhs tilhengere strever med å etablere. Heller ikke kan han forledes av en og annen forbigående oppblomstring som til tider synes å være i stand til å hemme den nedbrytende virkning som kroniske sykdommer påfører institusjonene i en forfallstid. Tidens tegn er for mange og påtrengende til at han kan tillate seg å ta feil av deres karakter eller undervurdere deres betydning. Er han rettferdig i sin dom, vil han erkjenne at bevisene på Guds altgjennomtrengende viljes virksomhet og utformingen av hans perfekt ordnede, verdensomspennende plan kan betraktes i en serie begivenheter som på den ene side klart viser den uimotståelige fremgang som institusjonene direkte forbundet med Bahá’u’lláhs åpenbaring har hatt, og som på den annen side forespeiler undergangen for de stormakter og statsoverhoder som enten har oversett Bahá’u’lláhs åpenbaring eller bekjempet den.

"Snart vil den nåværende orden rulles sammen," erklærer Bahá’u’lláh med sine egne ord, "og en ny spres ut i dens sted. Sannelig, din Herre taler sannhet og er den som kjenner alle usette ting." "Ved meg selv," forsikrer han høytidelig, "dagen nærmer seg da vi vil ha rullet sammen verden og alt som er i den, og ha spredt ut en ny Orden i dens sted. Han har sannelig makt over alle ting." "Verdens likevekt," forklarer han, "er blitt forstyrret ved den vibrerende innflytelse av denne største, denne nye verdensorden. Ved virksomheten til dette unike, dette vidunderlige system, hvis make intet dødelig øye før har sett, er menneskehetens ordnede liv blitt gjennomgripende forandret." "Tegnene på overhengende rystelser og kaos," advarer han jordens folk, "kan nå oppdages, for så vidt som den nåværende orden synes å være beklagelsesverdig mangelfull." ... [2]

Selv et samfunnsmaskineri som er blitt utarbeidet ved hele menneskehetens samlede bestrebelser, kan aldri håpe på å oppnå noe mer enn "Den mindre fred" som vår tros opphavsmann henviser til i sine skrifter, dersom det ikke når opp til den standard som bahá'i-åpenbaringen innskjerper og dersom den avviker fra det sublime mønster som forordnes i hans skrifter. "Nå som dere har avstått fra 'Den største fred'," skriver han formanende til jordens konger og herskere, "hold fast ved 'Den mindre fred' slik at dere muligens i noen grad kan bedre deres egne kår og kårene for deres undersåtter." I det samme brevet hvor han taler om "Den mindre fred", henvender han seg til jordens herskere slik: "Forlik dere slik at dere ikke lenger vil trenge noen krigsmakt uten for å trygge deres områder og herredømmer... Vær forenet, o jordens konger, for dermed vil disharmoniens storm bli stillet blant dere, og deres folk finne ro, hvis dere er av dem som forstår. Skulle en av dere gripe til våpen mot en annen, reis dere da alle mot ham, for dette er intet annet enn åpenbar rettferdighet."

Den største fred på den annen side - en fred som uvilkårlig vil følge som en praktisk konsekvens av åndeliggjørelsen av verden og sammensmeltingen av alle dens raser, trossystemer, klasser og nasjoner - kan, slik Bahá’u’lláh forestilte seg den, ikke hvile på noe annet grunnlag, eller bevares gjennom noe annet virkemiddel enn gjennom de ved guddommelig myndighet fastsatte forordninger som er antydet i den verdensorden som forbindes med hans hellige navn. I et av sine brev, som han åpenbarte for nesten sytti år siden [1] til dronning Viktoria, erklærte Bahá’u’lláh med henvisning til Den største fred: "Det som Herren har forordnet som det ypperste middel og mektigste instrument for å helbrede hele verden, er foreningen av alle dens innbyggere i en universell sak, en felles tro. Dette kan på ingen måte oppnås uten gjennom kraften hos en dyktig, allmektig og inspirert lege. Dette er visselig sannheten, og alt annet er villfarelse."... "Det sømmer seg alle mennesker på denne dag," forsikrer han i en annen tavle, "å ta et fast grep i Det største navn, og å opprette menneskehetens enhet. Det finnes ingen plass å flykte til, ikke noe tilfluktssted man kan søke, utenom ham."

Den største oppgaven som Bahá’u’lláhs åpenbaring har, er nettopp å oppnå denne organiske og åndelige enhet mellom alle verdens nasjoner; og skal vi være trofaste mot det den innebærer, må vi anse den som å ha innvarslet hele menneskehetens modenhetsalder ved sitt komme. For Bahá’u’lláhs åpenbaring bør betraktes ikke bare som nok en åndelig fornyelse i menneskehetens stadig omskiftende skjebne, ikke bare som et videre stadium i en rekke fremadskridende åpenbaringer, ja, ikke en gang som kulminasjonen av en profetisk syklus som ledd i en serie tilbakevendende profetiske sykluser, men snarere som markeringen av det siste og høyeste stadium i den overveldende utvikling som menneskehetens kollektive liv på denne kloden har gjennomgått. Tilsynekomsten av et verdenssamvelde, bevisstheten om verdensborgerskap, grunnleggelsen av en verdenssivilisasjon og -kultur - som alt må inntreffe samtidig med de første stadier i fremveksten av bahá'i-æraens gyldne tidsalder - må i seg selv betraktes som yttergrensene for samfunnsorganisering hva angår livet på denne planeten. Mennesket som individ kommer derimot til - ja, er i virkeligheten nødt til - som resultat av en slik fullbyrdelse å fortsette i det uendelige med å utvikle seg og gjøre fremskritt.

Den mystiske, altgjennomtrengende, likevel ubestemmelige forandring vi forbinder med modenhetsalderen som nødvendigvis inntreffer i individets liv og i fruktens utvikling, må, dersom vi forstår Den største oppgaven som Bahá’u’lláhs åpenbaring har, er nettopp å oppnå denne organiske og åndelige enhet mellom alle verdens nasjoner; og skal vi være trofaste mot det den innebærer, må vi anse den som å ha innvarslet hele menneskehetens modenhetsalder ved sitt komme.s uttalelser riktig, ha sitt motstykke i utviklingen og organiseringen av samfunnet. Før eller senere må et lignende stadium nås i hele menneskehetens felles liv; dette vil fremkalle enda mer oppsiktsvekkende foreteelser i forholdene i verden og skjenke hele den menneskelige rase et så stort potensiale for velferd at det i påfølgende tidsaldre vil motivere menneskeheten til endelig å oppnå sitt høye, skjebnebestemte mål. ... [4] Bare de som er villig til å forbinde Bahá’u’lláhs åpenbaring med fullbyrdelsen av en så overveldende utvikling i den menneskelige rases kollektive liv, kan fatte betydningen av ordene han anså det som passende å ytre med hentydning til denne lovede dags herlighet og varigheten av bahá'i-æraen: "Dette er kongen blant dager," utbryter han, "dagen som har sett den høyt elskedes komme, han som i all evighet er blitt hilst med jubel som verdens attrå." "Skriftene i forgangne religionsordninger," forsikrer han videre, "feirer den store jubelfest som nødvendigvis må hilse denne Guds største dag. Vel er det med den som har levet for å se denne dag og har erkjent dens stade." ... [5]

Skjønt Bahá’u’lláhs åpenbaring er blitt fremført for menneskeheten, er den verdensorden som en slik åpenbaring nødvendigvis vil frembringe, ennå ikke født. Skjønt den heroiske epoke av hans tro er forbi, har de skapende krefter som denne epoke utløste, ennå ikke utkrystallisert seg til det verdenssamfunn som i tidens fylde skal gjenspeile hans herlighets stråleglans. Skjønt rammeverket for hans administrative orden er blitt reist, og selv om den formative periode i bahá'i-æraen er begynt, er det lovede rike som hans institusjoners frø skal modnes frem til, fremdeles ikke opprettet. Skjønt hans røst er blitt oppløftet og hans tros faner heist i ikke mindre enn førti land [6] både i øst og vest, er menneskehetens enhet likevel ikke anerkjent, dens enhet fremdeles ikke proklamert og banneret for Den største fred ennå ikke reist. ... [7]

En periode med intens forvirring og utbredt lidelse synes å være uunngåelig knyttet til åpenbaringen av en så stor en gunstbevisning. For selv om den har vært strålende, den tidsalder som har vært vitne til begynnelsen av Bahá’u’lláhs misjon, blir det stadig tydeligere at det tidsrom som må gå før denne tidsalder bærer sine ypperste frukter, vil bli formørket av så dystre moralske og sosiale tilstander som alene kan forberede en ubotferdig menneskehet på den pris som skjebnen har forutbestemt den til å arve.

Sakte, men sikkert beveger vi oss nå inn i en slik periode. Gjennom skyggene som stadig samler seg rundt oss, kan vi svakt skimte lysskjæret fra Bahá’u’lláhs overjordiske herredømme mens det gradvis kommer til syne over historiens horisont. Vi, "halvlysets generasjon", som lever i en tid som kan betegnes som inkubasjonsperioden for det verdenssamveldet Bahá’u’lláh forutså, er gitt en oppgave som innebærer et privilegium så stort at vi aldri vil kunne verdsette det høyt nok, og som er så vanskelig at vi nå bare så vidt kan ane det. Vi kan godt forstå, vi som er utsett til å oppleve virksomheten til de mørke krefter som i fremtiden vil utløse en flodbølge av smertelige lidelser, at den mørkeste time som må komme før vår tros gyldne tidsalder demrer, ennå ikke er slagen. For om den dunkelhet som allerede nå omslutter verden er tyngende, så er den hjemsøkende ildprøve verden skal lide, ennå bare på et forberedende stadium; og hvor knugende og tungt dens mørke vil bli, kan vi overhodet ikke forestille oss ennå. Vi står på terskelen til en tidsalder hvis enorme rystelser både forkynner dødskrampene til den gamle orden og samtidig fødselsveene til den nye. Denne nye verdensorden kan sies å være unnfanget ved den befruktende innflytelsen til den tro Bahá’u’lláh har kunngjort. På det nåværende tidspunkt kan vi oppleve dens bevegelser i morslivet hos en tidsalder i fødselsveer - en tidsalder som venter på den fastsatte time da den kan kaste sin byrde og frembringe sin fagreste frukt.

"Hele jorden," skriver Bahá’u’lláh, "er nå i en fruktsommelighetstilstand . Dagen nærmer seg da den vil ha frembragt sine edleste frukter, da de mest høyreiste trær, de mest fortryllende blomster, de mest himmelske velsignelser vil ha sprunget ut fra den." ... [8]

"Da Guds kallen lød," skriver Abdu'l-Bahá, "ble et nytt liv pustet inn i menneskehetens legeme og en ny ånd inngytt i hele skaperverket. Dette er grunnen til at verden er blitt beveget i sitt innerste og til at menneskenes hjerter og bevissthet er blitt gjenopplivet. Snart vil tegnene på denne fornyelsen bli åpenbart, og de som er i dyp søvn vil bli vekket." ... [9]

Det som kjennetegner det stadium menneskesamfunnet nå nærmer seg, er hele menneskehetens forening . Enhet i familie, stamme, bystat og nasjon har i tur vært prøvet og blitt fullt etablert. Verdens enhet er det mål som en plaget menneskehet nå streber mot. Dannelsen av nasjonalstater er opphørt. Det anarki som statssuverenitet innebærer, beveger seg nå mot sitt klimaks. En verden som utvikler seg mot modenhet, må oppgi denne form for avguderi, anerkjenne enheten og helheten i menneskelig samkvem, og en gang for alle etablere det maskineri som best kan legemliggjøre dette dens fundamentale livsprinsipp.

"Et nytt liv," forkynner Bahá’u’lláh, "rører seg i denne tidsalder i alle folkeslag på jorden, og likevel har ingen oppdaget dets årsak eller oppfattet dets hensikt." "O dere menneskebarn!" sier han til sin generasjon. "Det grunnleggende formål som besjeler Guds tro og hans religion, er å trygge den menneskelige rases interesser og å fremme dens enhet... Dette er den rette sti, den faste og urokkelige grunnvoll. Hva som enn er bygd på denne grunnvoll, kan verdens forandringer og tilfeldigheter aldri svekke; heller ikke vil utallige århundrers omveltninger kunne underminere dens oppbygging." "Menneskehetens velferd," erklærer han, "dens fred og sikkerhet er uoppnåelig før dens enhet blir fast etablert." "Så mektig er enhetens lys," er videre hans vitnesbyrd, "at det kan opplyse hele jorden. Den ene sanne Gud, han som vet alle ting, bevitner selv sannheten av disse ord. ... Dette mål overgår ethvert annet mål, og denne streben er kongen over all streben." Og dertil har han skrevet: "Han som er deres Herre, den overmåte barmhjertige, nærer i sitt hjerte det ønske å se den hele menneskelige rase som en sjel og ett legeme. Il for å vinne deres andel i Guds nåde og barmhjertighet på denne dag, som overgår alle andre skapte dager."

Menneskehetens enhet, slik Bahá’u’lláh så den for seg, innbefatter opprettelsen av et verdenssamvelde hvor alle nasjoner, raser, trosbekjennelser og klasser blir nært og for alltid sammenknyttet, og hvor medlemsstatenes selvstyre og de enkeltes personlige frihet og initiativ er fullstendig og klart beskyttet. Dette verdenssamveldet må, så vidt vi kan forestille oss det, bestå av en lovgivende verdensforsamling hvor medlemmene som tillitsmenn for hele menneskeheten i siste instans vil kontrollere enkeltstatenes samlede ressurser og opprette slike lover som trenges for å regulere livet, tilfredsstille behovene, og tilpasse samkvemmet mellom alle raser og folk. Et utøvende organ med en internasjonal politistyrke bak seg vil gjennomføre de fattede beslutningene og anvende de lover som den lovgivende forsamling har antatt, og vil dermed beskytte hele verdenssamveldets organiske enhet. En verdensdomstol vil granske enhver konflikt som måtte oppstå mellom enkeltstatene som utgjør dette universelle systemet, og gi sin endelige og bindende kjennelse. Et internasjonalt kommunikasjonssystem må utvikles - et system som omfatter hele jorden, fritt for nasjonale hindringer og restriksjoner, og som fungerer med utrolig hurtighet og fullkommen regelmessighet. En verdensmetropol vil fungere som nervesenteret for verdenssivilisasjonen, et brennpunkt som alle livets forenende krefter vil rette seg mot og som dens energigivende impulser vil stråle ut fra. Et verdensspråk vil enten bli oppfunnet eller valgt blant de eksisterende språk, og dette vil bli undervist i skolene i alle de fødererte nasjonene som et hjelpespråk ved siden av morsmålet. Et verdensalfabet, en verdenslitteratur og et felles og allmenngyldig system for valuta, mål og vekt vil forenkle og lette samkvem og forståelse mellom raser og nasjoner. I dette verdenssamfunnet kommer de sterkeste krefter i menneskelivet, religion og vitenskap, til å bli forsonet; de vil samarbeide og utvikle seg harmonisk. Pressen, som under et slikt system vil gi uttrykk for menneskenes ulike synspunkter og overbevisninger i full bredde, vil ikke lenger bli ondskapsfullt manipulert av eierinteresser - de være seg private eller offentlige, og vil fri seg fra innflytelsen fra konkurrerende regjeringer og folk. Verdens økonomiske ressurser vil bli organisert, råstoffkildene fullt utnyttet, markedene vil bli koordinert og utviklet og produktene rettferdig fordelt.

Rivalisering nasjonene imellom, hat og intriger vil forsvinne, og rasehat og rasefordommer må vike plassen for vennskap, forståelse og samarbeid rasene imellom. Årsakene til religiøse stridigheter vil bli fjernet for alltid; økonomiske hindringer og restriksjoner vil bli fullstendig avskaffet; og overdreven klasseforskjell vil bli utslettet. Ekstrem fattigdom på den ene siden og stor konsentrasjon av eiendomsrett på den annen, vil forsvinne. Den enorme politiske og økonomiske energi som ødsles og bortkastes på krig, vil nyttiggjøres til formål som vil øke omfanget av oppfinnelser og tekniske utviklinger med den hensikt å øke produksjonen, utrydde sykdommer, utvide vitenskapelig forskning, forbedre helsetilstanden, skjerpe og foredle den menneskelige hjernevirksomhet, utnytte planetens ubrukte og uanede ressurser, forlenge menneskelivet og for å fremme alt som kan stimulere hele menneskerasens intellektuelle, moralske og åndelige liv.

Det mål menneskeheten beveger seg mot, drevet frem av livets forenende krefter, er dette: Et føderativt system som behersker hele jorden og utøver uinnskrenket myndighet over dens enorme ressurser, som forener og virkeliggjør både Vestens og Østens idealer og er befridd for krigens forbannelser og ødeleggelser, som konsentrerer seg om utnyttelsen av alle jordoverflatens tilgjengelige energikilder - et system der makten gjøres til rettferdighetens tjener og hvis liv opprettholdes gjennom universell anerkjennelse av en Gud og gjennom troskap mot en felles åpenbaring.

1. «Kontrasten mellom det» til «være beklagelsesverdig mangelfull». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 161-162)

2. «Selv et samfunnsmaskineri» til «oppnå sitt høye, skjebnesbestemte mål", (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 162-164)

3. Nå over hundre år siden.

4. «Bare de som er villig til» til «har erkjent dens stade». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 166-167)

5. «Skjønt Baha'u'llahs åpenbaring» til «Den største fred ennå ikke reist». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 168)

6. Skrevet i 1936, troen er idag spredt til over 200 selvstendige land og uavhengige territorier

7. «En periode med intens» til «vil ha sprunget ut fra den.» (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 168-169)

8. « Da Guds kallen lød» til «i dyp søvn vil bli vekket». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh– 1938 side 169)

9. «Det som kjennetegner» til «troskap mot en felles åpenbaring». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 202-204)