Menneskehetens fremtidige skjebne

[1] Når vi ser tilbake på perioden før den umiddelbare fortid og tar et flyktig overblikk over de forandringer som hjemsøker et samfunn med stadig økende problemer, og når vi minnes de belastninger og påkjenninger som sammenføyningene i den gamle orden i stadig større grad er blitt utsatt for, vil vi oppdage en kontrast så skarp at vi ikke kan annet enn undres over den. På den ene side finner vi økende tegn på den velordnede fremvekst og uavbrutte aktivitetsøkning i en administrativ orden som har som formål å innvarsle en verdenssivilisasjon; på den annen side finner vi illevarslende utslag av akutte politiske konflikter, av sosial uro, rasehat, klassekamp, umoral og gudløshet, som alt klart og tydelig bærer bud om hvor korrupt og foreldet institusjonene i en bankerott orden er blitt. ... [2]

"Akk, fortvilelsens vinder blåser fra alle kanter," skriver Bahá’u’lláh om menneskehetens umiddelbare skjebne, "og de stridigheter som splitter og plager menneskene øker daglig." ... "Slik skal dens tilstand bli," erklærer han i en annen sammenheng, "at det ikke ville være passende og sømmelig å avsløre det nå." Bahá’u’lláh reflekterer imidlertid over menneskehetens fremtid i en minneverdig samtale med orientalisten og spesialist på persiske forhold, Edward G.Browne, der han ettertrykkelig fremsetter følgende profeti: "Disse fruktesløse stridigheter, disse ødeleggende kriger skal forsvinne og Den største fred skal komme. ... Disse stridigheter, disse blodsutgytelser og uoverensstemmelser må opphøre, og alle mennesker bli som en slekt og en familie." ... "Alle nasjoner og slekter," skriver 'Abdu'l-Bahá likeledes, "vil bli en nasjon. Religiøse og sekteriske motsetningsforhold, fiendtlighet mellom raser og folk, og stridsspørsmål mellom nasjonene vil bli fjernet . Alle mennesker vil tilhøre en religion, vil ha en felles tro, vil blandes til en rase og bli ett folk. Alle vil bo i ett felles fedreland: kloden selv."

Det vi nå er vitne til i denne "alvorligste krise i sivilisasjonens historie", som minner oss om de tider da "religioner går til grunne og blir født", er ungdomstiden i menneskehetens langsomme og smertefulle evolusjon, altså en forberedelse for oppnåelsen av voksen alder: modenhetsalderen. Løftet om dette ligger i Bahá’u’lláhs læresetninger og profetier. Tummelen i denne overgangsperiode er karakteristisk for ungdommens heftige og fornuftsstridige instinkter, dens dårskap, ødselhet, stolthet og selvhevdelse, dens opprørskhet og forakt for disiplin.

Spedbarnsalderen og barndomstiden er gått, for aldri å komme igjen, mens den store tidsalder som representerer fullbyrdelsen av alle tidsaldre og markerer at hele menneskeheten har nådd modenhetsalderen, ennå kun er i anmarsj. Denne uroligste overgangstid i menneskehetens nedtegnede historie medfører kraftige rystelser som danner de nødvendige forutsetninger for og signaliserer at tidenes tid, "endetiden", ubønnhørlig nærmer seg. Når den er kommet, vil stridighetenes dårskap og tummel, som siden historiens begynnelse har svertet menneskehetens annaler, endelig ha blitt omformet til visdommen og roen i en uforstyrret, universell og varig fred, der uoverensstemmelser og atskillelse mennesker imellom vil ha blitt erstattet av verdensomspennende forsoning og fullstendig forening av alle de forskjelligartede elementer i det menneskelige samfunn.

Dette kommer sannelig til å bli det passende høydepunkt i den integrasjonsprosess som begynte med familien, den minste enheten på skalaen av menneskelig samfunnsorganisering, og som etter i tur å ha skapt stammen, bystaten og nasjonen fortsetter å virke inntil den avsluttes med foreningen av hele verden - det endelige og overmåte strålende mål som skal krone menneskehetens evolusjon på denne planeten. Dette stadium er det at menneskeheten, med eller mot sin vilje, uvegerlig nærmer seg. For dette stadium er det at den enorme og heftige ilddåp som menneskeheten nå erfarer, på en mystisk måte baner vei. Til dette stadium er det at formålet og fremgangen for Bahá’u’lláhs tro så uløselig er knyttet. Det er den skapende energi hans åpenbaring har utløst ... som har inngitt menneskeheten evnen til å na dette avsluttende stadium i sin organiske og kollektive evolusjon. Det er med den gyldne tidsalder i hans religionsordning at fullbyrdelsen av denne prosess for alltid vil assosieres. Og det er strukturen til hans nye verdensorden - alt nå i fremvekst i de administrative institusjoner han selv har skapt, som vil tjene både som mønster og kjerne for det verdenssamvelde som sikkert og uunngåelig blir den fremtidige skjebne for jordens folk og nasjoner.

Akkurat som menneskehetens organiske evolusjon har vært langsom og gradvis og har ført til at familien, stammen, bystaten og nasjonen, hver i sin tur, ble sammenføyd til enheter, på samme måte har det vært langsomt og fremadskridende, det lys som Guds åpenbaring har brakt på de ulike stadier av religionenes evolusjon, og som er blitt avspeilet i de på hverandre følgende religionsordninger i fortiden. Ja, omfanget av den guddommelige åpenbaring har i hver tidsalder vært tilpasset graden av sosial fremgang som en menneskehet i stadig utvikling på det aktuelle tidspunkt hadde oppnådd.

"Det er blitt forordnet av oss," forklarer Bahá’u’lláh, "at Guds Ord med alle dets iboende muligheter skal åpenbares for menneskene i strengt samsvar med de betingelser som er blitt forutbestemt av ham som er den all-vitende, den all-vise. ... Skulle Ordet tillates plutselig å utløse all sin slumrende kraft, kunne ikke noe menneske motstå vekten av så mektig en åpenbaring." 'Abdu'l-Bahá bekrefter og belyser ytterligere denne sannheten. "Alle skapte ting," sier han, "har sin modenhetsgrad eller -trinn. Modenhetsalderen for et tre er når det bærer frukt. ... Dyret oppnår et ferdig fullt utvokst stadium, og i menneskeriket oppnår et individ modenhet når forstandens lys når sin høyeste kraft og utvikling. ... På samme måte er det perioder og stadier i menneskehetens kollektive liv. En gang var den i barndommen, en annen gang i ungdommen. Nå har det imidlertid gått inn i sin lenge forutsagte modenhetsalder; tegnene på dette er åpenbare overalt. ... Det som kunne fylle folks behov i menneskehetens tidligere historie, kan overhodet ikke tilfredsstille kravene som stilles i dag, i denne nyhetens og fullbyrdelsens tidsalder. Menneskeheten har tilbakelagt et stadium preget av begrensninger og forberedende oppdragelse. Nå må menneskene besjeles av nye dyder og krefter, av nye moralnormer og nye evner. Nye gunstbevisninger og fullkomne gaver strømmer allerede ned over dem. Selv om visse gaver og velsignelser var betimelige og strakk til i menneskehetens ungdomsperiode, er de nå ute av stand til å møte kravene fra menneskehetens modenhetsalder." ... [3]

Dette stadium av verdensenhet er det nå at verden nærmer seg - et stadium som ifølge 'Abdu'l-Bahás forsikringer vil bli trygt etablert i dette århundre. Bahá’u’lláh selv bekrefter dette. "Den dag," sier han, "da storhetens tunge åpenbarte seg, erklærte den: 'Det tilkommer ikke den å rose seg som elsker sitt fedreland, men den som elsker hele verden.'" "Ved hjelp av kraften forløst av disse opphøyede ord," legger han til, "har han gitt menneskehjertenes fugler en opplivende impuls og en ny retning, og har utslettet ethvert spor av restriksjoner og begrensninger fra Guds hellige Bok."

En advarsel er imidlertid på sin plass i denne sammenheng. Fedrelandskjærligheten, slik den innskjerpes i islam og fremheves som "et element i Guds tro", er ved denne erklæring, dette trompetstøt fra Bahá’u’lláh, hverken blitt fordømt eller forkleinet. Bahá’u’lláhs erklæring bør ikke, og kan så visst heller ikke, oppfattes som forkastelse eller sensur av en sunn og fornuftig patriotisme; den søker ikke å undergrave noe enkeltmenneskes lojalitet og troskap til sitt land, heller ikke er den i konflikt med de legitime ambisjoner, rettigheter og plikter som noen enkeltstat eller nasjon måtte ha. Alt den innebærer og kunngjør, er at patriotismen rett og slett er utilstrekkelig sett i lys av de grunnleggende forandringer som er inntruffet i samfunnets økonomiske liv og nasjonenes innbyrdes avhengighet, og som en konsekvens av at verden er blitt mindre takket være transport- og kommunikasjonsmidler; disse forhold fantes ikke og kunne heller ikke ha eksistert i Jesu Kristi eller Muhammeds dager. Den appellerer til en videre lojalitet som ikke burde være, og faktisk heller ikke er, i konflikt med mindre omfattende former for lojalitet. Den bibringer en kjærlighet som, når man tar dens rekkevidde i betraktning, må innbefatte, ikke utelukke, kjærligheten til ens eget land. Den legger, gjennom den lojalitet den inspirerer til og den kjærlighet den inngyter, det eneste grunnlag hvorpå tanken om verdensborgerskap kan blomstre og strukturen til en forenet verden hvile. Dog fastholder den at nasjonale hensyn og særinteresser må underordnes de bydende og livsviktige krav menneskeheten som helhet måtte ha; for i en verden med innbyrdes avhengige folk og nasjoner er det slik at det som gavner delen, best oppnås gjennom det som gavner helheten.

Verden er så sannelig i bevegelse mot sin fremtidige skjebne. Hva enn lederne for verdens uforenlige maktgrupper måtte si eller gjøre, er gjensidig avhengighet mellom jordens folk og nasjoner allerede en fullbyrdet kjensgjerning. I den økonomiske sektor er verdensenhet nå forstått og anerkjent. Velferd for delene betyr helhetens velferd, og nød hos delene bringer helheten i nød. Sagt med hans egne ord har Bahá’u’lláhs åpenbaring "gitt en opplivende impuls og en ny retning" til denne veldige prosess som nå er virksom i verden. De branner som denne store ildprøven har antent, er konsekvensen av at menneskeheten ikke har erkjent dette. Motgang må til - vedvarende, verdensomspennende og intens motgang, som sammen med kaos og altomfattende ødeleggelse vil skake nasjonene, vekke verdens samvittighet, desillusjonere massene, fremtvinge en radikal forandring i selve vår forståelse av samfunnet og til sist utvirke at menneskehetens løsrevne og blødende lemmer vokser sammen til ett eneste legeme, organisk forenet og udelelig.

I mine tidligere meddelelser har jeg alt henvist til den generelle karakter, innebyrden av og særtrekkene ved dette verdenssamveldet som med skjebnens nødvendighet før eller senere vil fremstå fra det blodbad, den grusomme kval og ødeleggelse som denne store verdensrystelse vil ha forvoldt. Det er nok å si at denne fullbyrdelsen av natur vil være en gradvis prosess og at den, slik Bahá’u’lláh selv har forutsagt, først må føre til etableringen av Den mindre fred - en fredsslutning som verdens nasjoner selv vil få i stand uten å kjenne til hans åpenbaring, og som vil innebære at uten å vite det vil iverksette de generelle prinsipper han har fremsatt. Dette viktige og historiske skritt, som innebærer en dyptgripende omforming av menneskeheten - et resultat av at dens enhet og helhet blir allment anerkjent, vil føre til at massene blir åndeliggjort som følge av at bahá'i-troens natur blir anerkjent og de påstander den fremsetter, akseptert. Dette er de avgjørende forutsetninger for den endelige sammensmeltingen av alle raser, konfesjoner, klasser og nasjoner, som markerer inntoget av hans nye verdensorden.

Når dette er skjedd, da vil hele menneskehetens modenhetsalder bli proklamert og feiret av alle jordens folkeslag og nasjoner. Da vil banneret for Den største fred heises. Da vil det verdensomspennende herredømmet til Bahá’u’lláh - grunnleggeren av det Faderens rike som Sønnen forutsa og som Guds profeter før og etter ham har forventet, bli anerkjent, tiljublet og urokkelig grunnfestet. Da vil en verdenssivilisasjon bli født, blomstre og videreføres, en sivilisasjon med en livsrikdom verden aldri har sett og ennå ikke kan fatte . Da vil den evigvarende Pakt helt og fullt bli oppfylt. Da vil løftet som er nedtegnet i alle Guds bøker, bli virkeliggjort. Da vil planeten - ansporet til dåd sine innbyggeres allmenne tro på en Gud og deres troskap mot en felles åpenbaring - innenfor rammen av de begrensninger den er pålagt avspeile den strålende glans som Bahá’u’lláhs velde i sin herlighets fylde utstråler i Abhá-paradiset; da vil jorden gjøres til fotskammel for hans trone i det høye og hilses med jubel som den jordiske himmel, og være i stand til å fullbyrde den ubeskrivelig høye skjebne som har vært fastlagt for den av Skaperens kjærlighet og visdom fra uminnelige tider.

Det tilligger ikke oss, uanselige og dødelige som vi er, å forsøke på et så kritisk stadium i menneskehetens lange og brogede historie å komme frem til en presis og tilfredsstillende forståelse av de trinn som nå må følge på hverandre for at en blødende menneskehet, så jammerlig likegyldig overfor sin Gud og uten tanke for Bahá’u’lláh, skal bli ledet fra sitt Golgata til sin endelige oppstandelse. Det tillegger ikke oss, vi som ler de levende vitner til den altbeseirende kraft i hans Tro, å betvile selv for et øyeblikk, uansett hvor mørk elendigheten som innhyller verden er, at Bahá’u’lláh evner, med sin viljes hammer, ved hjelp av trengselens ild, på denne lidende tidsalders ambolt og i den spesielle form hans ånd har forestilt seg, å smi disse spredte og gjensidig destruktive fragmenter som en fordervet verden er oppspaltet i, sammen til en enhet som er solid og udelelig, og i stand til å iverksette hans plan for menneskeheten.

Oss tillegger det, selv om scenen er forvirrende, selv om de nåværende fremtidsutsikter er uhyggelige og de ressurser vi disponerer er begrenset, å arbeide ufortrødent, tillitsfullt og utrettelig for, på den måte omstendighetene tillater, å yte vår støtte til de krefter som under Bahá’u’lláhs ledelse og styring nå er i ferd med å føre menneskeheten ut av jammerens og skammens dal til maktens og herlighetens høyeste tinder.

1. «Når vi ser tilbake på» til «i en bankerott orden er blitt». (Messages to the Bahá’í World 1950-1957 1958 side 102-103)

2. «Akk, fortvilelsens vinder» til «kravene fra menneskehetens modenhetsalder». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 121-123)

3. «Dette stadium av verdens enhet» til «i maktens og herlighetens tinder». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 126-129)