Et mønster for fremtidens samfunn

[1] Den ånd som Bahá’u’lláh pustet inn i verden, er nå i ferd med å manifesteres med ulik styrkegrad dels gjennom bevisst innsats fra hans erklærte tilhengere, dels på en indirekte måte gjennom bestrebelser fra forskjellige humanitære organisasjoner. Få mennesker vil kunne unnlate å innrømme at denne ånd aldri vil kunne gjennomtrenge og utøve en vedvarende innflytelse på menneskeheten før, og med mindre, den legemliggjøres i en synlig orden som bærer hans navn, identifiserer seg fullstendig med hans prinsipper og fungerer i overensstemmelse med hans lover. At Bahá’u’lláh i sin bok Aqdas, og senere 'Abdu'l-Bahá i sitt testamente - et dokument som bekrefter, supplerer og samordner forordningene fra Aqdas - i sin helhet har presentert de elementer som er absolutt nødvendige for opprettelsen av et bahá'iverdenssamvelde, vil ingen som har lest dem, kunne benekte. Det er i henhold til disse guddommelig forordnede administrative prinsipper at hele Bahá’u’lláhs religionsordning - Arken for menneskenes frelse - nødvendigvis vil måtte utformes. Det er fra disse prinsipper at alle fremtidige velsignelser vil strømme, på dem denne religionsordnings ukrenkelige autoritet i siste instans må hvile.

For som vi uten vanskeligheter burde forstå, har Bahá’u’lláh ikke bare gjennomsyret menneskeheten med en ny og gjenopplivende ånd. Han har ikke bare stilt opp visse universelle prinsipper eller kun fremlagt en bestemt filosofi, selv om disse måtte være aldri så livskraftige, sunne og allmenngyldige. I tillegg har han og 'Abdu'l-Bahá etter ham klart og spesifikt innført en samling av lover, etablert bestemte institusjoner og fastsatt de essensielle bestanddeler i en guddommelig forvaltningsorden. Alt dette vil med skjebnens nødvendighet bli et mønster for fremtidens samfunn, et ypperlig instrument for opprettelsen av Den største fred og det eneste som kan forene verden og bebude rettferdighetens herredømme på jorden. ..[2]

Religiøse ledere, talsmenn for politiske teorier og anførere for ulike institusjoner som lamslått og forferdet nå ser sine ideer spille fallitt og sine henders verk gå i oppløsning, ville gjøre klokt i å vende sitt blikk mot Bahá’u’lláhs åpenbaring og grundig overveie den verdensorden som er forvart i hans skrifter og som nå sakte og umerkelig reiser seg midt i alt virvar og kaos i dagens sivilisasjon. De trenger ikke nære noen tvil eller bekymring med hensyn til arten, opprinnelsen eller gyldigheten av de institusjoner som troens tilhengere bygger opp hele verden over. For disse institusjonene ligger inkorporert i skriftene selv og er ikke blitt utvannet eller overskygget ved tvilsomme utledninger eller uautoriserte fortolkninger av hans Ord. ... [3]

De fremstormende krefter, som på en så mirakuløs måte ble utløst ved hjelp av to uavhengige og raskt på hverandre følgende gudsmanifestasjoner, blir nå for våre øyne gradvis samlet og disiplinert gjennom omsorg fra de utvalgte forvaltere av denne viden utbredte tro. Langsomt utkrystalliseres disse kreftene til institusjoner som kommer til å bli ansett som selve hederstegnet og kjennemerket på den tidsalder vi er blitt kalt til å etablere og til å udødeliggjøre gjennom våre gjerninger. ... [4]

Det ville være ytterst villedende å forsøke en sammenligning mellom denne unike, denne guddommelig unnfangede Orden og noen som helst av de forskjellige organisasjoner og styringssystemer som menneskesinnet i ulike perioder i historien har utpønsket. Et slikt forsøk ville i seg selv avsløre en mangel på full verdsettelse av det fortreffelige arbeid som dens store opphavsmann har utført. Og hvordan kunne det ellers forholde seg når vi minnes at denne Orden danner selve mønsteret for den guddommelige sivilisasjon som Bahá’u’lláhs allmektige lov er bestemt til å etablere på jorden? De ulike og stadig skiftende politiske systemer - enten i fortid eller nåtid, fra øst eller vest - gir oss ingen adekvate kriterier for å vurdere hvilken kraft som bor i denne Ordens skjulte dyder eller for å verdsette hvor solid dens grunnlag egentlig er.

Fremtidens bahá'i verdenssamvelde, som denne enorme administrative Orden alene danner rammeverket for, er i teori og praksis unikt ikke bare i forhold til hele historiens politiske institusjoner; man kan heller ikke finne paralleller i opptegnelsene til noen av verdens kjente religiøse systemer. Ingen form for demokratisk styre, intet autokratisk, diktatorisk, monarkisk eller republikansk system, heller ikke noen mellomting slik som et system av rent aristokratisk natur, selv ikke noen av de anerkjente typer teokrati - enten det nå dreier seg om det hebraiske samveldet, kristendommens ulike geistlige institusjoner, eller islams imamat og kalifat - ingen av disse systemer kan identifiseres med eller sies å være sammenfallende med den administrative orden som er blitt utformet av en fullkommen arkitekts mesterhånd.

Denne nyfødte administrative Orden innlemmer i sin struktur visse elementer som også finnes i hver av de tre kjente verdslige styreformer uten på noen som helst måte å være en ren etterligning av noen av dem, og uten å oppta i seg de forkastelige trekk som er forbundet med dem. Den blander og harmoniserer, på en måte som intet menneskelaget styresett hittil har maktet det, de gavnlige sannheter som hvert av disse systemene også uten tvil inneholder, samtidig som den bevarer de gudgitte sannheter som den selv i siste instans er grunnlagt på.

Bahá'i-troens administrative orden må ikke på noen måte ansees som rent demokratisk i sin form, i og med at den grunnleggende forutsetning at ethvert demokrati nødvendigvis får sitt mandat fra folket, fullstendig mangler i denne religionsordningen . Som Bahá’u’lláhs ytringer klart innebærer, står medlemmene av Det Universelle Rettferdighetens Hus ikke ansvarlig overfor dem de representerer når det gjelder utførelsen av troens administrative oppgaver og utøvelsen av den lovgivende myndighet som er nødvendig for å supplere lovene i Kitáb-i-Aqdas; de skal heller ikke la seg styre av følelsene, overbevisningene eller den allmenne opinion hverken hos flertallet av de troende eller hos dem som direkte velger dem. De skal med andakt følge tilskyndelsene fra sin egen samvittighets røst. De har anledning til, ja, de plikter, å gjøre seg kjent med de forhold som råder i samfunnet, og nøkternt overveie alle sider ved enhver sak som blir dem forelagt til rådslagning, men de må forbeholde seg retten til en fullstendig uhildet avgjørelse . "Gud vil sannelig inspirere dem med det han måtte ønske," lyder Bahá’u’lláhs ubestridelige forsikring. Medlemmene av Det Universelle Rettferdighetens Hus, og ikke de som direkte eller indirekte velger dem, er på denne måten blitt mottagere av guddommelig ledelse - en ledelse som på samme tid er denne åpenbarings livsblod og høyeste beskytter. ... [5]

Heller ikke kan bahá'i-administrasjonen avvises som et hardt og rigid system av gjennomført autokrati, eller som en tom etterligning av en hvilken som helst form for totalitært geistlig styre, enten det dreier seg om pavedømmet, imamatet eller noen annen lignende institusjon. Den åpenbare grunnen til dette er at det utelukkende er de internasjonalt valgte representanter for Bahá’u’lláhs tilhengere som er blitt gitt retten til å vedta lover om forhold som ikke direkte er åpenbart i bahá'i-skriftene. Hverken troens beskytter eller noen annen institusjon utenom Det Universelle Rettferdighetens Hus kan noensinne bemektige seg denne vitale og essensielle fullmakt eller gjøre inngrep i denne hellige og ukrenkelige rettighet. Ytterligere bevis på bahá'i-administrasjonens ikke-autokratiske karakter og dens tendens i retning av demokratiske metoder, er at det profesjonelle presteskap med dets tilhørende sakramenter som dåp, nattverd og skrifte er avskaffet; at lover er innført som fordrer at alle lokale, nasjonale og internasjonale Rettferdighetens Hus velges med alminnelig stemmerett; samt at det overhode ikke finnes noen biskoppelig myndighet med derav følgende privilegier, korrupsjon og byråkratiske tendenser.

Ei heller må den Orden, som knytter seg til Bahá’u’lláhs navn, forveksles med noen form for rent aristokrati, ettersom den på den ene side opprettholder det arvemessige prinsipp og overlater troens Beskytter ansvaret for å tolke dens læresetninger, og på den annen side foreskriver at medlemmene av den institusjon som utgjør troens høyeste lovgivende organ, skal velges ved frie og direkte valg blant massen av alle troende.

Skjønt denne administrative orden ikke kan sies å ha blitt utformet med noen av disse kjente styreformer som modell, innlemmer, forsoner og assimilerer den ikke desto mindre innenfor rammen av sin struktur de gode og gavnlige elementer som er å finne innen hver av dem. Den arvelige myndighet som Beskytteren er kalt til å utøve, de vitale og essensielle funksjoner som Det Universelle Rettferdighetens Hus utfører, de spesielle forskrifter som krever at Det Universelle Rettferdighetens Hus velges demokratisk av de troendes representanter - alt dette bekrefter den sannhet at denne guddommelige åpenbarte Orden, som aldri kan identifiseres med noen av de hovedtyper av styresett som Aristoteles henviser til i sine verker, innlemmer og smelter de velgjørende elementene som finnes i hver av disse styreformene, sammen med de åndelige sannheter den selv bygger på. Siden de erkjente onder som er forbundet med hvert av disse politiske systemer for alltid er blitt strengt utelukket, vil denne enestående Orden aldri - uansett hvor lenge den måtte bestå og uansett hvor utstrakt dens forgreninger måtte bli - kunne degenerere til noen som helst form for despoti, oligarki eller demagogi, og vil altså unngå den skjebne som før eller senere ødelegger maskineriet til alle menneskelagede og i bunn og grunn mangelfulle politiske institusjoner. ...

Men uansett hvor betydelige de forskjellige utspring for denne mektige administrative struktur er, og samme hvor enestående trekk er den kan fremvise, så er de hendelsene som kan sies å ha innvarslet dens fødsel og markert det innledende stadium av dens utvikling, ikke mindre bemerkelsesverdige. Hvor slående og på samme tid oppbyggelig er ikke kontrasten mellom den vedvarende gradvise veksten i dette nyfødte systemet, og den knusende storm av oppløsningskrefter som herjer de foreldede institusjoner, både religiøse og verdslige, i dagens samfunn!

Den sterke livskraft som de organiske institusjonene i denne store, stadig voksende Orden så tydelig fremviser; de hindringer som allerede er blitt overvunnet ved det store mot og den ubøyelige vilje dens administratorer har utvist; den flamme av uslokkelig entusiasme som brenner med uforminsket styrke i hjertene til dens omreisende undervisere; de høyder av selvoppofrelse som dens mesterbyggere er i ferd med å oppnå; det vidsyn, det tillitsfulle håp, den skaperglede, den indre fred, den kompromissløse integritet, den eksemplariske disiplin, den ubøyelige enhet og solidaritet som dens trofaste forkjempere utviser; det faktum at dens dynamiske ånd har vist seg i stand til å assimilere de forskjellige elementer som finnes innenfor dens grenser, og å rense dem for alle former for fordom og smelte dem sammen med troens administrative struktur - alt dette bærer klart vitnesbyrd om en kraft som et desillusjonert og ille medfarent samfunn neppe har råd til å se bort fra.

Sammenlign disse strålende utslag av den ånd som besjeler bahá'i-troens livskraftige legeme med den jammer og smerte, den galskap og forfengelighet, den bitterhet og fordomsfullhet, ondskap og splittelse som preger en sykelig og kaotisk verden. Betrakt den frykt som martrer dens ledere og handlingslammer dens blinde og hjelpeløse statsmenn. Hvor grufullt er ikke hatet, hvor falske ambisjonene, hvor ringe målene og hvor dypt rotfestet er ikke mistenksomheten hos dens folk! Hvor foruroligende er ikke lovløsheten, korrupsjonen og mangelen på tro som er i ferd med å fortære en vaklende sivilisasjon!

Denne uavlatelige nedbrytningsprosess som snikende trenger seg inn på så mange områder av menneskelig aktivitet og tenkning - mon den ikke kunne betraktes som en nødvendig ledsagelse til at denne Bahá’u’lláhs allmektige arm nå løfter seg? Disse oppsiktsvekkende hendelsene ... som så dypt har rystet hvert eneste kontinent på jorden - mon vi ikke kunne se dem som illevarslende tegn som bærer bud om de grusomme kvaler som martrer en sivilisasjon i oppløsning og på samme tid vitner om fødselsveene til den verdensorden - Arken for menneskehetens frelse - som med nødvendighet vil måtte reise seg på sivilisasjonens ruiner?

1. «Den ånd som Bahá'u'lláh» til «rettferdighetens herredømme på jorden». (The World Order of Bahá’u’lláh-Further Considerations - Mars, 1930 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 19)

2. «Religiøse ledere» til «fortolkninger av hans Ord.» (The World Order of Bahá’u’lláh - Further Considerations - Mars, 1930 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 24)

3. «De fremstormende krefter» til «gjennom våre gjerninger». ((The Dispensation of Bahá’u’lláh - Februar, 1934) -(The World Order of Bahá’u’lláh - 1938 side 98)

4. Det ville være ytterst» til ”livsblod og høyeste beskytter». ((The Dispensation of Bahá’u’lláh - Februar, 1934) -(The World Order of Bahá’u’lláh - 1938 side 152-153)

5. «Heller ikke kan bahá'í-administrasjonen» til «fra sivilisasjonens ruiner». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 161-162)