Menneskehetens enhet

[1] Hva enten menneskeheten betraktes i lys av hvert menneskes individuelle atferd eller i lys av eksisterende relasjoner mellom organiserte samfunn og nasjoner, har den dessverre forvillet seg for langt og lidd for stort et forfall til at den kan reddes kun ved hjelp av bestrebelser fra de beste blant dens anerkjente herskere og statsmenn, uansett hvor uegennyttige deres motiver og hvor samlet deres handlinger måtte være, og uansett hvor uforbeholdne de måtte være i sin iver og hvor hengivne overfor dens sak. Ingen plan som den høyeste statsmannskunst kan komme frem til ved sine beregninger, ingen doktrine som de mest fremstående talsmenn for økonomisk teori kan håpe å fremme, intet prinsipp som de ivrigste moralister måtte streve for å innprente, kan til syvende og sist fremskaffe et fyldestgjørende grunnlag som en forvirret og splittet verden kan bygge sin fremtid på.

Ingen appell som verdens vise monne fremføre om gjensidig toleranse, samme hvor overbevisende nødvendig og inntrengende den er, kan berolige verdens lidenskaper eller hjelpe til å gjenvinne dens livskraft. Ei heller vil noen generell plan om internasjonalt samarbeide alene kunne lykkes i å fjerne roten til det onde som brutalt har rokket likevekten i dagens samfunn, uansett på hvilket aktivitetsområde den settes inn, uansett hvor sinnrikt uttenkt og hvor omfattende den måtte være. Ja, jeg vil til og med våge å påstå at selv om nettopp det samfunnsmaskineri som kreves for å forene verden politisk og økonomisk ble oppfunnet, - et prinsipp som stadig oftere er blitt hevdet i den senere tid, så vil ikke engang dette i seg selv kunne frembringe motgiften mot den gift som uopphørlig tærer vekk livskraften hos organiserte folk og nasjoner.

Vi kan vel tillitsfullt forsikre at intet annet i det lange løp vil være i stand til å motvirke de indre oppløsningstendenser som, om de ikke kontrolleres, nødvendigvis vil fortsette å ete seg innover til margen av et fortvilet samfunn, enn at man allment og uforbeholdent aksepterer det guddommelig program som ble forkynt med slik klarhet og styrke av Bahá’u’lláh så langt tilbake som for seksti år [2] siden. For dette program uttrykker i sin essens den av Guds fastsatte plan for menneskehetens forening i denne tidsalder, og er forbundet med en urokkelig overbevisning om at hver eneste av dens forordninger er garantert å være virkningsfull. Mot en ny verdensorden av guddommelig opprinnelse, med et altomfattende perspektiv, med rettferdige prinsipper og utfordrende særtrekk - mot dette mål er det at en forpint menneskehet må strebe.

Det ville være formastelig, selv for Bahá’u’lláhs erklærte tilhengere å hevde å ha fattet hva hans vidunderlige og veldige plan for verdensomspennende menneskelig solidaritet innebærer, eller å ha utgrunnet hva den egentlig betyr. Det ville være forhastet, selv på et så fremskredent stadium i menneskehetens utvikling, å forsøke å se planen for seg med alle dens muligheter, å vurdere dens fremtidige goder og å forestille seg all dens herlighet.

Alt vi med rimelighet kan håpe å forsøke, er å strebe etter å få et glimt av de første solstrimer fra det lovede morgengry, som i tidens fylde skal fordrive det tunge mørke som har omsluttet menneskeheten. Alt vi kan gjøre er å gi et grovt omriss av det som synes oss å være de ledende prinsipper som ligger til grunn for Bahá’u’lláhs verdensorden. ...

Bare et menneske med partisk innstilling kan la være å innrømme at uroen og lidelsene som plager store deler av menneskeheten i ikke liten grad er direkte konsekvenser av verdenskrigen [3] og kan tilskrives kortsynthet og mangel på klokskap hos dem som utformet fredstraktatene. ... Det ville imidlertid være fåfengt å hevde at det er krigen, med alle de tap den innebar, den lidenskap den vekket og den sorg den etterlot, som ene og alene har vært ansvarlig for den uhørte forvirring uten like som nesten alle deler av den siviliserte verden nå er styrtet ut i. Er det ikke et faktum - og dette er den sentrale ide jeg ønsker å understreke - at den grunnleggende årsak til verdens uro ikke så mye kan tillegges konsekvensene av det som før eller senere vil bli ansett som kun en forbigående forstyrrelse av forholdene i en verden i stadig forandring, men i stedet må tilskrives det forhold at de som holder folk og nasjoners øyeblikkelige skjebne i sine hender, har sviktet når det gjelder å tilpasse økonomiske systemer og politiske institusjoner til de bydende krav som en tidsalder i rask utvikling stiller? Skyldes ikke de akutte krisene som periodisk oppsaker dagens samfunn, først og fremst den beklagelige mangel på evne hos verdens anerkjente ledere til å kunne lese tidens tegn riktig, til en gang for alle å kvitte seg med sine forutfattede meninger og fastlåste trosoppfatninger og til å omorganisere sine respektive regjeringer slik at de stemmer overens med den standard som er antydet i Bahá’u’lláhs uovertrufne erklæring om menneskehetens enhet? For prinsippet om menneskehetens enhet - det fornemste og mest særpregede trekk ved den tro han forkynte - er selve hjørnesteinen i Bahá’u’lláhs verdensomspennende herredømme, og innebærer hverken mer eller mindre enn en streng gjennomføring av hans plan for verdens forening - en plan vi allerede har henvist til. "I enhver religionsordning", skriver 'Abdu'l-Bahá, "har det guddommelige lys vært fokusert på et sentralt emne. ... I denne vidunderlige åpenbaring, i dette herlige århundre er det bevisstheten om menneskehetens enhet som er grunnlaget for Guds tro og det særpregede ved hans lov."

Hvor ynkelige er ikke bestrebelsene til de ledere av ulike samfunnsinstitusjoner som med den ytterste ringeakt for tidens ånd søker å tilpasse nasjonale fremgangsmåter, som egnet seg i forgangne tider da nasjonene var seg selv nok, til en tidsalder som enten må nå frem til verdensenhet, som antydet av Bahá’u’lláh, eller gå til grunne. I så kritisk en tid i sivilisasjonens historie påhviler det lederne av alle verdens nasjoner, store og små, i øst eller vest, seierherre så vel som beseirede, å gi akt på Bahá’u’lláhs trompetstøt, og mandig reise seg, fullstendig gjennomsyret av en følelse av verdenssolidaritet, som er den ufravikelige betingelse for troskap mot hans Sak, for å iverksette i sin helhet den ene helbredende plan som han, den guddommelige lege, har foreskrevet for en lidende menneskehet. La dem en gang for alle forkaste enhver forutfattet mening, enhver nasjonal fordom og rette oppmerksomheten henimot det edle råd som 'Abdu'l-Bahá, den sanne fortolker av Bahá’u’lláhs lære, gav til en høytstående embetsmann i tjeneste for De forente staters regjering. Da denne spurte 'Abdu'l-Bahá om hvordan han best kunne fremme sin regjerings og sitt folks interesser, svarte 'Abdu'l-Bahá: "De kan best tjene Deres land, hvis De i egenskap av verdensborger streber etter å bidra til at det føderalistiske prinsipp som ligger til grunn for Deres eget lands regjering, til slutt kan bli anvendt på de forbindelser som nå eksisterer mellom verdens folk og nasjoner."

I 'Abdu'l-Bahás fremragende bidrag til den fremtidige omorganisering av verden, "The Secret of Divine Civilization", leser vi følgende: "Den sanne sivilisasjon kommer til å utfolde sitt banner i verdens midte så snart et visst antall av dens fremragende, høysinnede statsoverhoder - i seg selv lysende eksempler på hengivenhet og handlekraft - reiser seg for menneskenes velferd og lykke med besluttsomhet og klarsyn for å grunnlegge den universelle fred. De må gjøre fredssaken til gjenstand for alminnelig rådslagning og ved alle midler de har til rådighet søke å opprette et forbund av verdens nasjoner. De må slutte en bindende overenskomst og opprette en pakt med fornuftige, ukrenkelige og klare bestemmelser. De må kunngjøre den for hele verden og innhente hele menneskeslektens godkjennelse av den. Dette ypperste og edle foretagende - den virkelige kilde til fred og velvære for hele verden - bør betraktes som hellig av alle som bor på jorden. Alle menneskehetens krefter må mobiliseres for å sikre at denne Største Pakt blir fast og varig. I denne altomfattende pakt bør hver eneste nasjons mål og grenser være klart fastlagt. Prinsippene for regjeringenes forbindelser med hverandre bør være tydelig angitt og alle internasjonale avtaler og forpliktelser brakt på det rene. Likeledes bør omfanget av hver regjerings stridskrefter være nøye avgrenset, for dersom en nasjons krigsforberedelser og militære styrker skulle tillates å øke, ville de vekke mistanke hos andre. Grunnprinsippet i denne høytidelige pakt bør være så fast at dersom en regjering senere skulle krenke noen som helst av dens bestemmelser, burde alle regjeringer på jorden reise seg for å bringe den til full underkastelse. Ja, menneskeslekten som helhet burde endog bestemme at ethvert tilgjengelig middel skulle brukes for å ødelegge en slik regjering. Hvis dette sterkeste av alle botemidler ble anvendt på verdens syke legeme, ville verden utvilsomt helbredes for sine sykdommer og forbli trygg og sikker for alltid."

"Noen få," legger han til, "som ikke er klar over den latente kraft i menneskelige bestrebelser, anser denne sak som helt ugjennomførlig, ja, til og med utenfor rekkevidden av menneskets ytterste anstrengelser. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Tvert imot kan overhode intet ansees som uoppnåelig, takket være Guds ufeilbarlige nåde, takket være den kjærlige godhet hos hans begunstigede, de enestående bestrebelser hos kloke og dyktige sjeler og tankene og ideene til denne tidsalders makeløse ledere. Anstrengelser, uopphørlige anstrengelser, er påkrevet. Intet mindre enn ukuelig besluttsomhet har mulighet til å oppnå resultat. Mang en sak som i tidligere tider er blitt ansett som rent visjonær, er i denne dag blitt både enkel og gjennomførlig. Hvorfor skulle nettopp denne største og mest opphøyede sak ansees som uoppnåelig, når den er selve dagstjernen på den sanne sivilisasjons himmelhvelving og årsaken til hele menneskehetens ære, fremgang, velferd og lykke? Visselig vil den dag komme da dens fagre lys skal opplyse menneskeskarene."

I ett av sine brev belyser 'Abdu'l-Bahá videre dette edle tema og åpenbarer følgende: "Skjønt harmoni ble opprettet i tidligere tidsaldre, kunne menneskehetens enhet dog ikke oppnås, fordi de nødvendige midler for dette ikke fantes. Kontinenter forble vidt atskilt, ja, selv blant folk på ett og samme kontinent var forbindelse og utveksling av tanker så godt som umulig. Følgelig var samkvem, forståelse og enhet blant alle folk og slekter på jorden uoppnåelig. I denne dag har imidlertid antall kommunikasjonsmidler blitt mangedoblet, og de fem kontinenter på jorden har praktisk talt smeltet sammen til ett. ... På samme måte har alle medlemmene av den menneskelige familie, enten det dreier seg om folkeslag eller regjeringer, byer eller landsbyer, i økende grad blitt avhengige av hverandre. Selvforsynthet er ikke lenger mulig for noen, for så vidt som politiske bånd forener alle folk og nasjoner, og avtaler innen handel, industri, jordbruk og utdannelse blir styrket hver dag som går. Derfor kan menneskehetens enhet oppnås i dag. Sannelig, dette er ikke annet enn ett av undrene i denne vidunderlige tidsalder, dette herlige århundre. Og dette har tidligere tidsalder vært berøvet, for dette århundre - lysets århundre - er blitt inngitt unik og hittil uhørt herlighet, makt og opplysning. Derfor denne mirakuløse utfoldelse av et nytt underverk hver dag. Etter hvert vil det vise seg hvor klart dets lys vil brenne blant menneskene.

Se hvordan dets lys nå gryr på verdens formørkede horisont. Det første lys er enhet på det politiske området; de første glimt av dette kan nå skjelnes. Det andre lys er enhet i tenkemåte når det gjelder verdensforetagender; fullbyrdelsen av dette vil innen kort tid bevitnes. Det tredje lys er enhet med hensyn til frihet; denne vil utvilsomt finne sted. Det fjerde lys er religionenes enhet, som er hjørnesteinen i selve fundamentet, og som ved Guds kraft vil bli åpenbart i all sin glans og prakt. Det femte lys er nasjonenes enhet - en enhet som vil være trygt opprettet i løpet av dette århundre, og som vil føre til at alle verdens folkeslag vil betrakte seg som innbyggere av ett felles fedreland. Det sjette lys er rasenes enhet; alle folk og slekter på jorden vil bli en rase. Det syvende lys er enhet i språk; dvs. et universelt språk vil bli valgt som alle mennesker vil få opplæring i og som alle kan kommunisere gjennom. Det er uunngåelig at hvert eneste ett av disse syv lysene vil virkeliggjøres fordi kraften fra Guds rike vil hjelpe og støtte realiseringen av dem."

Da Bahá’u’lláh for over seksti år siden [4] i sitt brev til dronning Victoria henvendte seg til "skarene av jordens herskere", åpenbarte han følgende:

"Rådslå sammen, og la deres anliggende kun være det som gavner menneskeheten og som bedrer dens kår. ... Betrakt verden som det menneskelige legeme, som skjønt det var skapt helt og fullkomment, av forskjellige årsaker er blitt angrepet av alvorlige lidelser og sykdommer. Ikke en dag oppnådde det ro, nei, dets sykdom ble snarere ytterligere forverret ettersom det ble behandlet av ukyndige leger, som gav sine verdslige begjær frie tøyler og som derved feilet stort. Og selv om en del av legemet på et visst tidspunkt ble helbredet av en kyndig lege, så forble resten angrepet som før." ...

I et annet avsnitt tilføyer Bahá’u’lláh disse ord: "Vi ser dere hvert år øke deres utgifter og bebyrde deres undersåtter med disse. Dette er sannelig helt og holdent urettferdig. Frykt denne forurettedes sukk og tårer, og legg ikke større byrder på deres folk enn de kan bære. ... Forlik dere, så at dere ikke lenger vil behøve noen krigsmakt, uten i den utstrekning som er nødvendig for å trygge deres områder og riker. Vær forenet, o jordens konger, for derigjennom vil disharmoniens storm stilne blant dere, og deres folk vil finne ro. Skulle en av dere gripe til våpen mot en annen, reis dere da alle mot ham, for dette er intet annet enn åpenbar rettferdighet."

Hva annet kunne disse vektige ord innebære, enn en hentydning til den uunngåelige innskrenkning av ubegrenset nasjonal suverenitet, som er et nødvendig innledende skritt i forbindelse med dannelsen av et verdenssamvelde bestående av alle verdens nasjoner? En form for overordnet verdensstat må nødvendigvis utvikles, og til fordel for den må alle nasjoner frivillig avstå fra ethvert krav om å føre krig, visse rettigheter til å ilegge skatt og retten til å være militært rustet, med unntak av de styrker som hvert land trenger for å kunne opprettholde orden innen sitt eget område. En slik overordnet stat må også ha til rådighet et internasjonalt utøvende organ, som er i stand til å håndheve den øverste, uangripelige autoritet overfor ethvert oppsetsig medlem av verdenssamveldet. Den må ha et verdensparlament, hvis medlemmer må velges blant folkene i deres respektive land og hvis valg skal bekreftes av deres respektive regjeringer. Og den må ha en høyesterett, hvis kjennelse vil ha bindende virkning selv i tilfeller hvor de berørte parter ikke frivillig går med på å fremlegge sin sak for domstolens vurdering. I dette verdenssamfunn vil alle økonomiske skranker være avskaffet for bestandig, og det gjensidige avhengighetsforhold mellom kapital og arbeidskraft vil være utvetydig anerkjent. Alt oppstyr skapt av religiøse feider og fanatisme vil for alltid ha stilnet; rasehatets ild kommer til å ha sluknet for godt, og ett eneste internasjonalt lovverk kommer til å gjelde. Dette lovverk vil være resultatet av veloverveid skjønn fra de fødererte lands representanter, og vil således ha øyeblikkelig tvangsintervensjon ved de fødererte enheters samlede styrker som sitt sanksjonsmiddel. Og endelig vil de aggressive utslag av uberegnelig og krigersk nasjonalisme være forvandlet til en dypt rotfestet bevissthet om verdensborgerskap. Slik fremtrer i grove trekk den verdensorden som Bahá’u’lláh forutsa, en orden som kommer til å ansees som den fagreste frukt av en tidsalder i langsom modning.

"Enhetens tabernakel er reist," forkynner Bahá’u’lláh i sitt budskap til hele menneskeheten, "betrakt ikke hverandre som fremmede. ... Dere er alle frukter på samme tre og blader på samme gren. ... Verden er kun ett land, og menneskeheten dets innbyggere. ... La intet menneske berømme seg av å elske sitt land, la det heller berømme seg av å elske hele menneskeheten."

La det ikke herske noen tvil med hensyn til hva som er det livgivende formål med Bahá’u’lláhs verdensomspennende lov. Den tar så langt fra sikte på å undergrave det eksisterende fundament for samfunnet; tvert om søker den å utvide samfunnets grunnlag og å omforme dets institusjoner på en måte som samsvarer med behovene i en verden som er i stadig forandring. Den står ikke i motsetning til noe legitimt troskapsforhold, ei heller svekker den vesentlige lojalitetsbånd. Dens formål er hverken å kvele den flamme av klok og forstandig patriotisme som måtte brenne i menneskenes hjerter eller å avskaffe systemet med nasjonalt selvstyre, som jo er av stor betydning hvis ondene ved en overdreven sentralisering skal unngås. Den hverken overser eller forsøker å undertrykke de forskjeller i etnisk opprinnelse, klima, historie, språk og tradisjon, tanker og sedvane som utgjør forskjellene mellom verdens folkeslag og nasjoner. Den oppfordrer til en lojalitet som er mer omfattende, til en streben som er høyere enn noen som hittil har inspirert menneskeslekten. Den insisterer på at nasjonale initiativ og interesser må underordnes en forenet verdens mest maktpåliggende krav. På den ene side avviser den overdreven sentralisering, og på den annen side tar den avstand fra alle forsøk på ensrettethet. Dens motto er enhet i mangfold, slik som 'Abdu'l-Bahá selv har forklart:

"Se på blomstene i en have. De er riktignok forskjellige i art, form og farge, men ettersom vannet fra den samme kilde forfrisker dem, pusten fra den samme vind vekker dem til nytt liv og strålene fra den samme sol styrker dem, gjør nettopp denne forskjell at de virker enda mer betagende, enda vakrere. Hvor kjedelig og ensformig ville det ikke være, hvis alle havens blomster og planter, trær og frukter skulle ha samme farge og samme form! Det er jo nettopp mangfoldigheten av form- og fargenyanser som beriker og pryder haven og høyner synsinntrykket den gir. Og på samme måte er det med menneskene. Når forskjellige avskygninger av tanke, karakter og temperament bringes sammen under innflytelse av en samlende kraft, åpenbares og manifesteres også den menneskelige fullkommenhets skjønnhet og herlighet. Intet annet enn den himmelske styrke i Guds Ord som styrer over og overgår alle tings virkelighet, er i stand til å bringe harmoni mellom motstridende tanker, følelser, ideer og overbevisninger hos menneskeslekten."

Bahá’u’lláhs appell er først og fremst rettet mot alle former for provinsialisme, mot alt sneversyn og alle fordommer. For dersom hedrede idealer og hevdvunne institusjoner - dersom visse sosiale antagelser og religiøse prinsipper ikke lenger fremmer velferden for størstedelen av menneskeheten, og dersom de ikke lenger tjener behovene hos en menneskehet i stadig utvikling, la dem da feies vekk og forvises til de foreldede og forlatte doktriners glemselsrike. Hvorfor skulle disse være fritatt for den oppløsning som nødvendigvis rammer alle menneskelige institusjoner, i en verden underlagt forandringens og forfallets uforanderlige lov? For lovregler og politiske og økonomiske teorier er alle laget utelukkende for å ivareta interessene til menneskeheten som helhet; menneskeheten skal ikke korsfestes for at noen spesiell lov eller doktrine skal få bli stående intakt.

La det ikke herske noen misforståelse om dette. Prinsippet om menneskehetens enhet - den akse som alle Bahá’u’lláhs læresetninger dreier seg om - er ikke bare et utslag av naivt føleri eller et uttrykk for vage og fromme håp. Prinsippet er ikke ensbetydende med en ren appell om å gjenoppvekke brorskapets og godviljens ånd blant menneskene, heller ikke tar det ene og alene sikte på å fostre harmonisk samarbeid mellom enkelte folkeslag og nasjoner. Det lodder dypere og hevder noe større enn noen fordring de gamle profeter ble betrodd å fremme. Dets budskap angår nemlig ikke bare individet, men beskjeftiger seg først og fremst med beskaffenheten av de essensielle relasjoner som danner forutsetningen for at alle nasjoner skal knyttes sammen som medlemmer av en menneskelig familie. Prinsippet består ikke bare i forkynnelsen av et ideal, men er uløselig forbundet med en institusjon som er egnet til å legemliggjøre dets sannhet, bevise dets gyldighet og sikre dets videre innflytelse. Det innebærer en organisk forandring i den nåværende samfunnsstruktur som verden ennå ikke har sett maken til. Det utgjør en dristig og allmenn utfordring til forslitte paroler fra nasjonale trosbekjennelser som i begivenhetenes vanlige gang, slik de formes og styres av Forsynet, må vike plassen for et nytt evangelium - fundamentalt forskjellig fra og uendelig overlegent alt verden hittil har unnfanget. Det fordrer intet mindre enn en gjenoppbygging og demilitarisering av hele den siviliserte verden, en verden som må bli organisk forent i alle livets vesentlige aspekter, i sitt politiske maskineri, i sine åndelige aspirasjoner, i handels- og finansvesen, i skriftsystem og språk - og dog uendelig i det mangfold av nasjonale særpreg som dets fødererte enheter kan oppvise.

Det representerer fullbyrdelsen av menneskehetens utvikling - en utvikling som først begynte med unnfangelsen av familielivet og fortsatte med oppnåelsen av stammesolidaritet, som videre førte til at bystaten ble opprettet og som senere vokste til grunnleggelsen av uavhengige og suverene nasjoner.

Prinsippet om menneskehetens enhet, slik det er fremsatt av Bahá’u’lláh, innebærer hverken mer eller mindre enn en høytidelig forsikring om at dette siste stadium i denne mektige utviklingen ikke bare er nødvendig, men uunngåelig, at realiseringen av dette stadium nærmer seg hurtig og at intet mindre enn en kraft forløst av Gud kan lykkes i å etablere det. ...

Hvem vet om ikke en lidelse mer intens enn noen som menneskeheten tidligere har erfart, må påføres den for at en så opphøyet tanke som dette skal ta form? Kunne noe mindre enn borgerkrigens flammer med all dens voldsomhet og omskiftelser - en krig som nesten sønderrev den store amerikanske republikk - ha sammensveiset statene ikke bare til et forbund av selvstendige enheter, men til en nasjon til tross for alle de etniske forskjellene som karakteriserer enkeltstatene? Det synes usannsynlig at en så fundamental omveltning, som medfører slike vidtrekkende forandringer i samfunnsstrukturen, kan oppnås ved hjelp av diplomatiets og pedagogikkens vanlige fremgangsmåter. Vi kan bare vende vårt blikk mot menneskehetens blodstenkede historie for å innse at intet mindre enn en intens mental og fysisk lidelse har vært i stand til å forsere frem disse epokegjørende forandringene som danner grunnlaget for de største milepæler i den menneskelige sivilisasjons historie.

Uansett hvor store og vidtrekkende disse forandringer i fortiden har vært, kan de, når de betraktes i sitt rette perspektiv, ikke fremstå som annet enn sekundære justeringer som innleder den enestående majestetiske og omfattende forvandling som menneskeheten er nødt til å gjennomgå i denne tidsalder. Dessverre blir det mer og mer tydelig at det kun er kreftene i en verdenskatastrofe som kan fremskynde en slik ny fase i menneskelig tankegang. Det er en sannhet som fremtidige hendelser i økende grad vil påvise, at intet mindre enn ilden fra en voldsom prøvelse, uten sidestykke i sin intensitet, kan smelte og sveise de motstridende enheter som utgjør elementene i dagens sivilisasjon sammen til integrerte bestanddeler i fremtidens verdenssamvelde.

Bahá’u’lláhs profetiske røst advarer i de avsluttende avsnitt av De skjulte ord, verdens folk om at en uforutsett katastrofe forfølger dem og om at smertelig gjengjeldelse venter dem. Dette kaster så visst et uhyggelig lys over den snarlige skjebne en sørgende menneskehet har i vente. Intet annet enn en heftig ildprøve, som menneskeheten vil gå lutret og beredt ut av, kan lykkes i å innprente den ansvarsfølelse som lederne i en nyfødt tidsalder må reise seg for å bære.

Igjen vil jeg henlede oppmerksomheten på Bahá’u’lláhs illevarslende ord, som jeg allerede har sitert: "Og når den fastsatte tid er kommet, vil plutselig det vise seg som vil få menneskenes lemmer til å beve."

Ett ord til som avslutning. Proklamasjonen av menneskehetens enhet - som er hovedhjørnestenen i Bahá’u’lláhs altomfattende herredømme - kan ikke under noen omstendighet sammenlignes med slike uttrykk for fromme håp som har vært ytret i fortiden. Hans appell er ikke en blott og bar oppfordring som han fremsatte, stilt alene og uten hjelp overfor hensynsløs og forenet motstand fra to av de mektigste orientalske fyrster i sin samtid - alt mens han selv befant seg i deres hender, landsforvist og fengslet. Hans proklamasjon inneholder på samme tid et varsel og et løfte - et varsel om at det eneste som kan redde en smertelig lidende verden er prinsippet om verdens enhet, og et løfte om at dets virkeliggjørelse er nær forestående.

Selv om dette ble ytret i en tid da muligheten for noe slikt ennå ikke var blitt seriøst overveid noe sted i verden, er det nå i kraft av den himmelske makt som Bahá’u’lláh har inngitt den, endelig et stadig økende antall tenkende mennesker som ikke bare anser den som en nærliggende mulighet, men som et nødvendig resultat av de kreftene som nå er virksomme i verden.

Verden er blitt mindre og er forvandlet til en eneste, høyst kompleks organisme takket være en utrolig utvikling innen naturvitenskapen og den verdensomspennende utbredelsen av handel og industri. Den kjemper hardt under presset fra verdensøkonomiens krefter, midt oppi en materialistisk sivilisasjons mange fallgruber. Sikkert er det at denne verden sårt trenger en ny stadfestelse av den sannhet som ligger til grunn for alle fortidens åpenbaringer, i et språk tilpasset dens essensielle behov. Og hvilken røst utenom Bahá’u’lláhs - Guds talerør i denne tid - er i stand til å iverksette en samfunnsforvandling så radikal som den han allerede har oppnådd i hjertene til de menn og kvinner, som selv om de er forskjellige og tilsynelatende uforenlige, utgjør hans erklærte tilhengere over hele verden?

Få kan betvile at en så mektig tanke raskt spirer frem i menneskenes sinn, at det høres stemmer til støtte for den og at dens fremtredende særtrekk raskt må utkrystallisere seg i bevisstheten hos dem som sitter med makten. Og bare de fordomsfulle av hjerte kan unngå å oppfatte at dens beskjedne begynnelse allerede har tatt form i den verdensomspennende administrasjonen som tilhengerne av Bahá’u’lláhs tro står tilknyttet. ...

1. Kapittel II er i sin helhet tatt fra «The Goal of a New World Order» (The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 33-48)

2 . skrevet i 1931.

3. skrevet i 1931 og viser til første verdenskrig.

4. Nå er det gått over ett århundre siden, for brevet til dronning Victoria ble skrevet omkring 1870.