Bahá’í-troens historie

Innledning til historiedelen

Bahá’í-troens historie begynner i Iran fra 1844, og er bygd på to profeter, Báb og Bahá’u’lláh. I bahá’í-

litteraturen kalles de to profetene også tvillingsmanifestasjoner. Báb var den første profeten og samtidig

forløperen til Bahá’u’lláh. Hovedbudskapet til både Báb og Baha’u’lláh dreide seg om en fornyelse av

religionene og menneskehetens enhet. Etter Bahá’u’lláh ble ledelsen av bahá’í-troen videreført til hans sønn,

Abdu’l-Bahá, og fra Abdu’l-Bahá til hans barnebarn, Shoghi Effendi. Troen består av et forenet

verdenssamfunn, og ledes nå av sitt øverste organ, Det Universelle Rettferdighetens Hus.

I de følgende avsnitt presenteres de forskjellige hovedskikkelsene i bahá’í-troen.

Báb (1819–1850)

Báb (navnet betyr Porten) ble født 20. oktober 1819 i Shiraz, en by i tidligere Persia, nå Iran.

Hans far var kjøpmann, men døde da Báb var ganske liten. Onkelen hans sørget for at han fikk

undervisning, og Báb lærte veldig raskt. Han var klok og oppmerksom, alltid ærlig og vennlig. Han giftet

seg da han var 22 år, og fikk en sønn som døde bare ett år gammel. Dette var veldig trist for familien, og

for å styrke seg og søke trøst gikk Báb opp på taket av huset sitt og sa bønner, blant annet denne:

«Finnes det noen som fjerner vanskeligheter uten Gud?

Si: Lovet være Gud! Han er Gud!

Alle er hans tjenere, og alle holder fast ved hans bud!»

På den tiden var det mange i ulike land i øst og vest som ventet på at «Den lovede» skulle komme.

Mange mennesker fra forskjellige religioner som studerte hellige skrifter, hadde funnet ut at det snart

skulle komme en person som skulle hjelpe menneskeheten til enhet og fred. Det var denne personen som

ble omtalt som «Den lovede». Det skulle skje i året 1844, mente noen, og vedkommende skulle finnes i

Persia. Báb hadde hatt en åpenbaring som gjorde ham oppmerksom på at han var den som skulle åpne

veien for den lovede og være hans forløper. Báb kom med en åpenbaring fra Gud, og han erklærte at

hans formål var å forberede menneskeheten på den neste budbringeren.

Rommet i Bábs hus i Shiraz der han erklærte seg som budbringer for en ny religion

Det skjedde 23. mai 1844.

Báb sto frem og fortalte folk om det store som skulle skje, og mange lyttet til ham og fulgte ham (Se

tidsaksen 1848). De ble kalt bábier, og tusenvis ble forfulgt, torturert og drept.

Báb ble også fengslet, og deretter henrettet den 9. juli 1850 ved at 750 soldater skjøt ham etter ordre

fra de religiøse lederne i Tabriz. Báb ble 31 år gammel. Da hadde budskapet hans spredd seg over store

områder, og tilhengerne ble stadig flere. Selv om mange måtte lide martyrdøden, økte stadig antallet på

nye bábier. En av disse bábiene var Bahá’u’lláh.

Bilde fra veggen i byen Tabriz der Báb ble henrettet 9. juli 1850

Bábs gravmæle ligger midt i skråningen på Karmelfjellet, omgitt av vakre terrasser. Dette hellige stedet besøkes av tusener av pilegrimer og turister.

Bahá’u’lláh (1817–1892)

Bahá’u’lláh – navnet betyr Guds Herlighet – ble født 12. november 1817 i Teheran, Iran.

Akkurat som Báb lærte han fort, var alltid gjestfri og vennlig. Han var gavmild og svært opptatt av

rettferdighet. Folk likte ham og samlet seg ofte rundt ham for å lytte når han snakket. De ba ham om

hjelp og råd. Familien hans var kjent og aktet, og da faren døde, ble Bahá’u’lláh tilbudt en stilling som

minister ved kongens hoff etter faren. Han ønsket ikke denne stillingen, og en av ministrene sa da: «La

ham gå sin egen vei! Han har noe viktigere å gjøre. Jeg forstår ham ikke, men jeg er overbevist om at han

er bestemt for noe opphøyet med sitt liv».

Da Bahá’u’lláh fikk høre om Bábs budskap, ble han straks en tilhenger av Báb. Det førte til at han ble satt

i fengsel. Siden han kom fra en høytstående familie, ble han ikke drept, men de som fengslet ham, håpet

at han skulle dø i fengselet. Dette fengselet ble kalt «Det sorte hull», et underjordisk fangehull. Det var

et forferdelig sted. Kloakken rant åpent, og det var tett i tett med fanger som satt lenket sammen.

Bahá’u’lláh fikk en lenke på ca. seksti kilo rundt halsen, og han hadde merker etter den resten av livet.

Mens han satt der, fikk han en åpenbaring fra Gud. Han hørte en stemme som sa at han var «Den lovede»

som Báb hadde snakket om.

I fire måneder satt han i fengsel, og han ble sluppet ut 12. januar 1853. Han mistet alle sine eiendeler og

måtte forlate Persia med familien. Det var vanskelig å reise på den tiden – det var kaldt i fjellene og

tungt å gå gjennom ørkenen. De hadde lite mat og dårlige klær, og noen måtte gå hele tiden. Etter tre

måneders vandring kom de fram til Bagdad.

Den tiden de var der, kom det stadig flere mennesker for å treffe Bahá’u’lláh og lytte til det han fortalte.

Etter et år forlot Bahá’u’lláh Bagdad og dro til fjellene i Kurdistan, der han levde alene i to år, opptatt av

mystikk, meditasjon og bønn.

Da han var der, tenkte og reflekterte han mye, og forberedte seg til den store oppgaven han var blitt kalt

til. Da han kom tilbake til familie og venner, fortsatte ryktet om ham å spre seg. Stadig flere så på ham

som sin nye åndelige leder. Det førte til at sjahen og presteskapet i Persia (Iran) ble engstelige for at

denne nye bevegelsen skulle bli for stor, så de påvirket den tyrkiske sultanen i Det osmanske riket til å

forvise Bahá’u’lláh fra Bagdad.

Før de dro, bodde Bahá’u’lláh og hans tilhengere i telt i en hage ved elven Tigris. Mens de var der fra

21. april til 2. mai 1863, fortalte Bahá’u’lláh sine venner at han var «Den lovede» som Báb hadde snakket

om. Denne hagen ble senere kalt for Ridvánhagen. Ridván betyr paradis på arabisk. Disse tolv dagene,

Ridvándagene, blir hvert år feiret av bahá’íer over hele verden.

Den 3. mai 1863 forlot Bahá’u’lláh Bagdad for å reise til Istanbul (tidl. Konstantinopel). En stor

folkemengde møtte opp for å ta avskjed med ham. Det var også lærde og myndighetspersoner som hadde

truffet ham og som ønsket å vise Bahá’u’lláh sin respekt og ære.

Etter fire måneder i Istanbul ble Bahá’u’lláh og hans følge sendt til Edirne i Tyrkia (tidl.Adrianopel). Der

fikk de være i fem år. Der kom det stadig flere folk, lærde, tjenestemenn, regjeringsmedlemmer og

diplomater, og disse viste stor interesse for Bahá’u’lláh og budskapet hans.

Kartet viser Bahá’u’lláhs landsforvisninger og fengslinger gjennom 40 år, først fra Teheran til Bagdad i Irak,derfra til Istanbul, videre til Edirne og til sist til Akka i det som da, i 1868, var del av Det osmanske rike.

Oppholdet i Edirne er en viktig tid fordi han der erklærte sin misjon offentlig, både til alle

følgesvennene og til verdens herskere. Han skrev mange brev til keisere, konger og religiøse ledere over

hele verden for å fortelle hvem han var og om starten på en ny tidsalder. Han advarte i brevene om at

det ville skje store forandringer i fremtiden, og han ba lederne være rettferdige, unngå krig og heller gå

sammen i en felles organisasjon for å kunne etablere fred og frihet i verden. Dermed kunne overgangen

bli lettere, skrev han.

Selv om mange fulgte Bahá’u’lláhs lære og trodde på en bedre fremtid, var det også mange motstandere

av troen, og de fikk den tyrkiske regjeringen til å overføre de landsforviste til Akka, en beryktet fangeby

ved kysten i det tidligere osmanske Palestina, nåværende Israel. Det var et fengsel for røvere og mordere

innenfor en bymur med skitne gater fulle av kloakk og søppel. Det fantes ikke rent vann der.

Akka fra sjøsiden. Bahá’u’lláh var fengslet her 1868–1877.

Den siste delen av reisen, fra Haifa til Ákká, bestod av en åtte-timers kryssing av Akka-bukta (nå kjent

som Haifabukta) i stekende august-sol. Bahá’u’lláhs datter, Bahíyyih Khánum, beskrev senere reisen:

«Heten var overveldende. Vi var plassert i en seilbåt. Ettersom det ikke var noe vind og ikke noe ly for

de brennende solstrålene, tilbrakte vi åtte timer i fryktelig elendighet, og til slutt nådde vi muren og

porten til fangebyen Akka, målet for vår reise».

Fengselet i Akka, der Bahá’u’lláhs familie og tilhengere var fanget.

De to vinduene lengst til høyre i andre etasje viser cellen til Bahá’u’lláh.

Da de først kom til festningen, fikk fangene et par rom. Gulvet i ett av rommene var dekket av gjørme, og

varmen og fuktigheten, kombinert med stanken i fengselet, var så intens at datteren Bahíyyih Khanum

besvimte. Vannet fra bassenget på gårdsplassen var så dårlig at ingen kunne drikke det. De fikk tre små,

svarte og salte brød, som de senere fikk lov til å bytte mot to av litt bedre kvalitet. Kort tid etter

ankomsten ble nesten alle syke av malaria og dysenteri.

De første to årene var alle innesperret i fengselet, men etter det fikk de bo i andre hus i fangebyen.

Stadig kom det folk for å treffe Bahá’u’lláh og høre om den nye troen. Til og med flere av byens

borgermestere og prester ble hengivne til troen etter at de undersøkte læresetningene den kom med.

Etter hvert vant Bahá’u’lláhs moralske holdning beundring og respekt fra folk flest i samfunnet. De siste

årene av sitt liv bodde Bahá’u’lláh i Bahjí, et herskapshus utenfor Akka som var forlatt på grunn av en

pest og som bahá’íene først fikk leie og senere fikk kjøpe.

Anerkjennelsen av Bahá’u’lláh fortsatte å vokse. Mens Bahá’u’lláh bodde der, åpenbarte han flere av sine

mest kjente verker. Bahá’u’lláh døde i Bahjí, 29. mai 1892. Da var han 74 år gammel.

Bahjí – herskapshuset som ble Bahá’u’lláhs hjem de siste

tolv og et halvt år av hans liv

Bahjí i dag. Her endte Bahá’u’lláh sitt fangenskap og døde i 1892.

Ridvánhagen, et sted utenfor byen Akka, der Bahá’u’lláh likte godt å oppholde seg og meditere.

Inngangen til Bahá’u’lláhs gravmæle i Bahjí. Hans gravsted er det helligste stedet i verden for bahá’íer. Hver dag vender bahá’íer i alle land seg i bønn i retning mot Bahjí.

‘Abdu’l-Bahá (1844–1921)

Abdu’l-Bahá, Bahá’u’lláhs sønn, ble født 23. Mai 1844. Han var bare åtte år da faren første gang ble satt

i fengsel. Etter hvert som han ble eldre, var han sin fars nærmeste støtte og medarbeider. Han var en

selvoppofrende og nestekjærlig person. Da nesten hele gruppen av bahá’íer som var fengslet i Akka ble

syke av tyfus, malaria og dysenteri, ble de stelt, vasket og matet av

Abdu’l-Bahá. Han verken hvilte eller tenkte på seg selv før han selv

ble helt utslitt og syk. Han var uselvisk og ydmyk og alltid til stede

for folk som trengte hjelp og råd, både i og utenfor fengselet. Han

ble av og til hentet ut for å hjelpe til blant befolkningen i Akka.

Etter hvert ble han så sett opp til og respektert at han fikk tilnavnet

Mesteren.

Abdu’l-Bahá hadde en stor oppgave når det gjaldt å forklare

Bahá’u’lláhs visjon og skrifter for den vestlige verden – og han

veiledet og forklarte troen til folk som kom fra Europa og

andre land utenfor Midtøsten. I årene 1911 til 1913 reiste han til

Europa, USA og Canada. På sine reiser møtte han bahá’íer som flokket seg rundt ham for å få veiledning

for videre arbeid for troen, som dermed spredde seg raskt i Vesten. Blant annet ble den første

internasjonale bahá’í-kongressen holdt i San Fransisco i USA, fra 19. til 25. april 1915.

Da han i 1913 kom tilbake til Midtøsten fra sine reiser i Europa, og første verdenskrig startet i 1914, var

han forutseende og lagret korn for å kunne brødfø lokalbefolkningen. For denne innsatsen ble han i 1915

slått til ridder av den britiske regjeringen.

Den som sto nærmest Abdu’l-Bahá, var hans eldste barnebarn og dattersønn ShoghiEffendi.

Shoghi Effendi (1897–1957)

Shoghi Effendi ble født mens familien var i Akkaog var allerede som

barn veldig hengiven overfor sin bestefar. Han var en ivrig og

munter gutt. Som ungdom reiste han til England for å studere, og

han var en dyktig student som var spesielt interessert i det engelske

språk og i vestlig kultur. Mens Shoghi Effendi var i England, døde

Abdu’l-Bahá. Shoghi Effendi ble i sin bestefars testamente utpekt til

å fortsette som hans etterfølger og fortolker av læren. Han fikk

tittelen Beskytter for bahá’í-troen. Det var viktig at han ble utnevnt

til troens overhode for at den ikke skulle splittes opp.

På den tiden, i 1921, var det 100 000 bahá’íer i verden, de fleste i Iran og Midtøsten – og noen i India,

Nord-Amerika og Europa. 36 år senere, da Shoghi Effendi døde i 1957, var det nesten

400 000 bahá’íer bosatt i mer enn 200 land, territorier og kolonier. I Iran var det hele tiden grusomme

forfølgelser – likevel fortsatte troen å vokse også der. Shoghi Effendi skrev brev, oppmuntret og støttet

bahá’íene, samtidig som han forklarte troens lære og prinsipper i forhold til familieliv, verdens styresett,

økonomi og forholdet mellom bahá’í-troen og andre religioner.

For å beskytte og administrere bahá’í-troen ble det etter hvert dannet lokale, nasjonale åndelige råd og ett internasjonalt råd.