1844 Lars Levi Læstadius

Den 10. januar 1800 ble et barn født i Jäkkvik, Arjeplog i Nord-Sverige. Hans far hette Carl Læstadius. Barnet fikk navnet Lars Levi. De første barneårene var fattige og vanskelige. Begge foreldre var opptatt av å gi sine sønner det som ble kalt en kristen oppdagelse og lærte dem tidlig å lese. År 1808, når Lars Levi var 8 år ble han tatt hånd om av halvbroren Carl Erik Læstadius som bodde i Kvikkjokk, frem til halvbrorens død. Brødrene fikk grunnleggende undervisning i både teoretiske og praktiske disipliner, de fikk en normal barndomstid.

Den 6. august 1816 begynte Lars Levi ved gymnaset i Härnösand. Etter teologi og botanikk studier ble han prestviet i 1825 og samme år fikk han jobb som prest i Karesuando. Tilsynelatende virker hans valg å bli prest å være mer eller mindre en tilfeldighet. På grunn av språkforholdene var han nødt til å lære finsk og torne-samisk. Finsk og samisk ble hans språk for sine prekener. Ved denne tiden var det kun noen få som kunne svensk i Sveriges nordligste sogn.

På denne tiden var det mange prester som var flinke botanister, men ingen så fremragende som Læstadius. Som gymnasiast gjorde han sommeren 1819 sin første store forskningsferd til fots gjennom Ångermanland, Medelpad og Jämtland til Norge og tilbake en nordligere vei til Pite Lappmark. Tilsammen reiste han over 8000 km på sine botaniske reiser under studietiden. Når følelsen av isolering og ensomhet var som sterkest og den lille men vidstrakte forsamlingen i Karesuando lot ham få litt tid til overs brukte han sin tid til sin ungdoms kjærlighet, botanikken. Hans plantesamling omfattet til slutt ikke mindre enn 6500 omsorgsfullt pressede planter og hans mest kjente planteoppdagelser er Carex Laestadiana og Paver Laestadium.

Gjennom mange generasjoner hadde de samiske bosetningsområdene vært utsatt for en "intern kolonialisme". Frontsoldatene i den åndelige kolonikrigen var presteskapet. De greide gradvis å utrydde samenes gamle gudelære, ofte på en brutal måte. Et typisk eksempel er det som skjedde i Rana-distriktet. Lokalhistorikeren Ola Grotnes kan fortelle at Thomas von Westen kristnet "alle lapperne i Ranen" gjennom et diktat. De skulle levere inn alle sine "trolltrommer" til lensmannen, og deretter skulle de bygge opp sin egen kirkegamme. For å finansiere dette gudshuset skulle hver enkelt av dem betale en kirkeskatt på tjuefire danske skillinger. Til gjengjeld skulle misjonen og staten spandere "to kanoner bænnevin til forpleining", skal vi tro de svenske riksarkivene.

En slik misjonering kristnet ikke en eneste same i ordets reelle og inderlige forstand, selv om kirkebøkene fortalte oss noe annet. Kirkens prester nådde aldri frem til de samiske hjertene med sitt kristne budskap. De forstod ikke de innfødtes språk, kultur og tenkemåte. Derfor oppstod snart et religiøst tomrom - et åndelig vakuum. Og som så ofte ellers i verden fulgte den sosiale oppløsningen og alkoholen i "den hvite manns" fotspor.

Det er i denne situasjonen Lars Levi Læstadius stiger frem med sin inntrengende forkynnelse og fyller det åndelige tomrommet med en "hjemlig" - en samisk kristendom. Han var selv av sameslekt, han kjente samisk livsstil og tenkemåte fra innsiden. Han tilpasset sin lære etter viktige elementer i de samiske kulturtradisjonene og forkynte sitt budskap på finsk og samisk, noe som vakte sterke reaksjoner fra hans teologiske yrkesbrødre.

Læstadius vekkelse la grunnlaget for "novemberrevolusjonen" i 1852, da en sammensveiset gruppe av unge læstadianere stormet inn i Kautokeino - midt i hjertet av sameland. De banket opp soknepresten og tok livet av lensmannen og brennevinshandleren. Denne "uhellige treenigheten" representerte de eneveldige makthaverne i de samiske og kvenske bosetningsområdene i nord.

Da Læstadius kom til Karesuando som fersk teolog i 1826, ville han bli en vanlig "matprest" som hadde sin rimelige lønn av staten. Han hadde studert botanikk i noen år i Uppsala, og nå ville han kombinere prestegjerningen med sine plantestudier. Men etterhvert skjedde det ting som ble helt avgjørende for resten av hans livsløp. Han følte stadig sterkere at han var født til å gjøre en særskilt gjerning i Guds rike, for å bruke hans egne ord.

Når Laestadius ble prest var han til tross for en viss religiøsitet et åndelig "sorgløs" menneske, dvs. han manglet, i følge eget utsagn, en levende tro, men tre kriser tvang ham til grundig å ransake seg selv. År 1832 ble han syk i en vanskelig nervefeber, som etter fem uker gjorde at han mistet alt håp om at han skulle bli frisk igjen. Denne sykdommen ble en første formaning, et "Giv akt!" fra en høyere verden. År 1839 mistet han sitt barn, treårige sonen Levi. Dette ble et hart slag for ham og en andre påminnelse fra evighetens land. Tre år senere ble Laestadius selv syk i en lungesykdom som han trodde var lungsot som ville ende med døden. Nå ble han grepet av en sterk frykt for døden. Laestadius var ikke rede til å dø. Han sto opp fra sykeleiet men han følte seg som en ikke benådet synder. Dagligen vandret han frem og tilbake slik at en gangsti kunne sees lang tid etterpå. Folket trodde han hadde mistet forstanden.

På en tjenestereise til Åsele 1.- 2. januar 1844 traff han samejenten Maria. Hun åpnet sitt hjerte for ham etter å ha hørt ham preke. Han ble så engasjert i jentas fortelling og erfaringer så dette møte med den kjente, men likevel ukjente samejenta Maria blir betraktet som Laestadius omvendelse. Maria ga ham en helt ny innsikt i nådens ordning, slik at han så veien som fører til livet, noe som var skjult for ham tidligere.

Det var alkoholen som også ga Levi Læstadius et sjokk. Hans skildring av forholdene i Karesuando er som en avskrift av Lars Hættas beretning fra Kautokeino på samme tid. I hver eneste kirkeby i Tornedalen var det åpne brennevinskroer til langt på natt, og under de store samlingene var det stadig fyll og spektakel. Hensynsløse spekulanter reiste ut til de ulike kirkestedene og reinbyene med mye sprit i bagasjen. Og når en handel skulle avsluttes, ble kaggene bestandig åpnet. Mange av samene ble lurt opp i stry. Også kvinnene drakk, og det gikk hardt ut over ungene. Den mentale sløvheten svekket det sosiale ansvaret og synet på hva som var rett og galt. Og det førte til mange rystende tragedier. Drukkenskapens ødeleggende virkninger så han på nært hold. Som forkynner malte han djevelens list, det syndige livs elendighet og ikke minst Den Himmelske Forelders åpne favn, i tallrike gjenkjennelige bilder for sine tilhøreres indre øye, bilder som festet seg til netthinnen og talte til hjertene.

Det var disse rystende forholdene som etterhvert forandret livet for den unge og talentfulle forskeren, som også var valgt inn som medlem av den kongelige svenske vitenskapsakademiet. Han måtte glemme botanikken og la Vår herre rydde opp i plantelivet. Han kastet all sin kraft og tyngde inn i kampen mot alkoholen, og han lot denne striden bli en vesentlig del av sin prestegjerning. For det som virkelig fikk Læstadius til å koke over av hellig harme, var kirkens totale likegyldighet i avholdssaken. Læstadius måtte nærmest ta et basketak med sin egen kirketjener for å få ham til å stoppe spritsalget på kirkebakken i sammenheng med gudstjenestene.

Profeten fra Pajala, som Lars Levi Læstadius ofte ble kalt av sine venner og meningsfeller, spilte en banebrytende rolle i Nordkalottens historie. Da han ble stedt til hvile i 1861, ble avkjedstalene holdt på tre forskjellige språk - på svensk, finsk og samisk, mens tusener av mennsker gråt på kirkegården i Pajala. Det er kanskje den største sørgehøytiden på Nordkalotten gjennom tidene.

Kilder:

Politiske strøminger på Nordkalotten sett i et historisk perspektiv, Reidar Hirsti, 25. april 1999
De rettferdiges strid: Kautokeino 1852 - samisk motstand mot norsk kolonialisme, Nellejet Zorgdrager, 1997, ISBN 82-412-0300-4
Læstadiusprosjektet ved Centralskolan i Pajala, Sverige

Nasjonalt Åndelig Råd25. februar 2016