Kvinner og menn er som vinger på én fugl
“Menneskehetens verden har to vinger
- den ene er kvinnene, og den andre er mennene.
Ikke før begge vingene er utviklet i samme grad, kan fuglen fly.”
- ‘Abdu’l-Bahá
Bilder fra filmen “Glimpses into the Spirit of Gender Equality”. Se omtale nederst i artikkelen.
I anledning den internasjonale kvinnedagen 8. mars har Herdis Dyvik, Florø, skrevet en hyllest til to kvinner som har ofret sine liv for kvinnenes likestilling og en rettferdig verden. Begge ble henrettet. Herdis skriver:
«De to iranske kvinnene jeg vil fortelle om her, ble begge henrettet for sin kamp for likestilling, uttrykksfrihet og for et rettferdig, forenet verdenssamfunn.
I vår del av verden tar vi det som en selvfølge at kvinner og menn skal være likestilte, men i hundrevis av år var det like selvfølgelig at menn var kvinner overlegne.
Baha’í-troen har alltid hevdet at kvinner og menn må likestilles, allerede fra 1844, bahá’í-troens fødselsår. Det skjedde attpåtil i Persia, hvor det var enda større forskjeller mellom kjønnene enn i Vesten, der innsatsen for kvinners rettigheter ble en kampsak i siste halvdel av 1800-tallet.
Táhirih (1814 eller 1817 - 1852) er en berømt heltinne og poet.
Bahá’í-troen slår fast at ulikheten mellom kvinner og menn som har eksistert gjennom tidene, ikke skyldes menns overlegenhet. Kvinner er ganske enkelt ikke blitt gitt den samme muligheten til å utvikle alle evnene sine. Likevel, til tross for fordommene mot dem, har historien vist at tallrike kvinner har utrettet store ting.
Táhirih hevet banneret for kvinnenes likestilling
Den første kvinnen som hevet banneret for kvinnenes likestilling tidlig på 1800-tallet, var den berømte, persiske dikteren Táhirih (opprinnelig Fatimih Baraghani) som betyr «den rene».
Hun var modig og viet seg til å forkynne sannheten, uten tanke på hva som ville skje med henne. Hun ble viden kjent for sin intelligens, sitt vakre utseende og sine begavelser. En skrivekyndig kvinne var i seg selv et sjeldent fenomen, og hun var en dyktig skribent og poet.
Overraskende nok bestemte faren, mulla Muhammad Salih Baraghani, seg for å bryte tradisjonen og personlig undervise sin datter. I dette islamske og strengt religiøse hjemmet ble Táhirih utdannet i teologi, rettsvitenskap, persisk litteratur og poesi.
Hun var kjent for sin evne til å memorere Koranen og å være stand til å forklare vanskelige punkter i de religiøse lovene. Hennes far skal visstnok ha beklaget seg over at hun ikke var en sønn. Táhirih overgikk sin fars mannlige studenter når det gjaldt litterære talenter. En av hennes fars elever lurte på hvordan en kvinne med hennes skjønnhet kunne være så intelligent! Faren tillot henne å lytte til undervisningen han ga til mannlige elever, på betingelse av at hun gjemte seg bak en gardin og ikke lot noen kjenne til hennes nærvær.
Som 14-åring ble hun giftet bort til sin onkels sønn, og fikk tre barn med ham. Ekteskapet var imidlertid ulykkelig helt fra starten, og mannen likte ikke at hans kone drev med litterære sysler. 26 år gammel ble hun skilt.
Fjernet sløret fra ansiktet
I 27-års alderen, i 1844, ble Táhirih kjent med de nye læresetningene til Báb (forløperen for bahá’í-troen) og ble en av bábiene, som hans tilhengere ble kalt. Hun vant snart både berømmelse og sterk kritikk for sin iver når det gjaldt læresetningene i den nye troen, som hun fortalte om ved enhver anledning.
Den sterke vektleggingen på likestillingsprinsippet, og ikke minst oppfordringen om selvstendig søken etter sannheten, førte til at det persiske presteskapet ble stadig mer irritert over hennes aktivitet. Hun ble sett på som en frafallen, og de forsøkte å få henne fengslet. Hele livet kjempet hun også mot sin egen familie, som ville ha henne til å vende tilbake til deres muslimske tro. Hennes kunnskaper og taleevner forvirret de mest lærde menn, og mange brukte all sin makt for å få henne til å tie. Men hun nølte aldri med å si sannheten.
På en konferanse i Badasht i 1848, der hun var eneste kvinne menn blant mange menn - noe som sier litt om hennes posisjon og anseelse -, var hun så freidig at hun fjernet sløret fra ansiktet sitt. I dag kan det kanskje høres uskyldig ut, men i 1848 var det knapt noe som kunne være mer skandaløst og sjokkerende. Flere menn besvimte, og en mann skar seg i strupen ved dette «forferdelige synet».
Før denne hendelsen var Táhirih oppfattet av mange som selve symbolet på renhet, og som den åndelige tilbakevendelsen av Fatima Zahra, profeten Muhammeds datter. Det var Báb som etter episoden kalte henne Táhirih - den rene - for å vise henne sin støtte.
Henrettet ved kvelning
I 1852 ble Táhirih henrettet ved kvelning. Hun ønsket at det skulle skje ved hjelp av sitt eget, hvite slør. Og slik ble det. Øyevitner forteller at hun led tappert. Hennes siste ytring var: «Du kan drepe meg så snart du vil, men du kan ikke stoppe kvinnenes frigjøring!»
Mona var en ung, modig kvinne som hevdet sin rett til å ha sin egen tro.
Mona, 18 år, ble også henrettet for sin overbevisning
En av dem som ble sterkt inspirert av Táhirih sin historie, var Mona Mahmúdnizhad – «engelen fra Shiraz» (1965 - 1983).
Mona var en sterk og standhaftig iransk jenta som ble hengt i 1983, bare 18 år gammel. Hun ble henrettet sammen med 9 andre kvinner. Deres forbrytelse? De var bahá’íer og underviste i barneklasser.
På skolen fikk Monas klasse en dag i oppgave å skrive et essay om å hylle de gode fruktene av islam, som frihet og uavhengighet .. Hun øste ut sin frustrasjon med å skrive en flengende kritikk av myndighetene, der hun anklaget dem for å hindre henne i å få tale fritt om bahá’í-troen. Essayet vakte stor oppstandelse, og hun ble kalt inn til rektors kontor, der hun fikk beskjed om aldri mer å nevne ordet ‘bahá’í’ på skolen. Som bahá’í ble hun sett på som uren, og hun måtte sitte bakerst i klasserommet av samme grunn. Fysisk kontakt med andre elever var forbudt. Skulle noen håndhilse, la de et papir eller et stoffstykke som skille mellom hendene.
10 kvinner ble henrettet for sin tro som bahá’íer i Shiraz i 1983.
Beskyldt for å være spion
Mona ble dessuten beskyldt for å være israelsk spion, siden Det Universelle Rettferdighetens Hus, det internasjonale bahá’í-samfunnets øverste organ, har sitt sete på Karmelfjellet i Haifa i Israel. Til denne anklagen svarte hun fast og bestemt at bahá’íer ikke beskjeftiger seg med politikk. Prinsippene om likestilling mellom mann og kvinne, enhetstanken, prinsippet om selvstendig søken etter sannheten og religionsfrihet … disse nye tankene provoserte myndighetene og ble stemplet som kjetterske.
Mona var en strålende jente som gjorde inntrykk på alle hun møtte med sitt fine vesen, sin hjelpsomhet og vakre utstråling.
Hun ble fengslet og torturert, og forsøkt presset til å konvertere til islam. Hvis hun bare ville si at hun var muslim, var hun en fri kvinne. Men hun var standhaftig, og nektet. Hun unnskyldte til og med de som torturerte henne med at de bare gjorde sin plikt – det var noe de ble pålagt. - Egentlig er de mine brødre, sa hun om dem. Ikke uten grunn ble hun kalt for «engelen fra Shiraz».
Herdis Dyvik, pensjonert lærer fra Florø, har skrevet om Táhirih og Mona.
Også i dag blir bahá’íer sterkt forfulgt og trakassert i Iran, og mange blir fortsatt fratatt sine rettigheter, sine hjem og eiendeler uten lov og dom. Bahá’í-ungdommer får ikke adgang til offentlige videregående skoler/universitet.»
Se også en film som nylig er laget om likestilling av Bahá’í International Community (BIC), “Glimpses into the Spirit of Gender Equality”.
"Filmen tar for seg fremskritt innen likestilling mellom kvinner og menn på grasrotnivå og deres tilknytning til samtalene som har utfoldet seg i FN, og viser eksempler som er inspirert av bahá'í- samfunnsbyggende innsats i ulike land rundt om i verden", sier Saphira Rameshfar, representant for BIC. Filmen er på 45 minutter.
Se også en egen nettside som er laget med temaer i filmen.
For en trailer og omtale om filmen, se: https://news.bahai.org/story/1485/slideshow/2/