Bok om Mona som ble henrettet 18 år gammel
18 år gamle Mona Mahmudnizhad var en av 10 kvinner som ble henrettet for sin bahá’í-tro i Shiraz, Iran, i 1983. Til minne om henne og de andre kvinnene som ofret livet sitt, utgir Bahá’í Forlag i Norge boka «Historien om Mona» i norsk oversettelse.
18. juni er det 40 år siden de ble drept. I flere måneder hadde Mona og de ni andre kvinnene måtte tåle forferdelig terror med utskjelling, forhør og tortur. De islamske dommerne og revolusjonsvaktene forsøkte forgjeves å tvinge dem til å fornekte sin religion, den yngste verdensreligionen, bahá’í-troen, som i dag teller omkring åtte millioner tilhengere verden over.
Heller dø enn å fornekte troen sin
Ikke en eneste en av kvinnene i fengselet i Shiraz gikk med på å fornekte troen sin. Helt siden troens fødsel i samme by i 1844, har den provosert landets presteskap og myndigheter til å forfølge bahá’íene med stadige overgrep som henrettelser, fengslinger, beslagleggelser av eiendom, ødeleggelser, mobbing og å nekte dem muligheter til utdanning og jobb.
Mona ble bare 18 år gammel. Hun ble hengt på grunn av at hun ikke ville fornekte sin tro som bahá’í.
Mona Mahmudnizhad (1965–1983) var elev på videregående skole i Shíráz da hun ble satt i fengsel i oktober 1982 sammen med et titalls bahá’íer. Hennes forbrytelse var å tro på at Bahá’u’lláh er en Guds profet for vår tid og at tiden er inne for å skape en fredelig og rettferdig verden som sikrer grunnleggende rettigheter som likestilling mellom kvinner og menn og utdanning for alle. Det var også en provokasjon at hun var lærer for barn i barneklasser som gikk ut på å bygge åndelig og intellektuell kapasitet for å være til tjeneste for sine medmennesker og bidra til å virkeliggjøre visjonen om global fred. De offisielle anklagene påstod at hun «villedet barn og ungdom» og at hun var spion for «sionistbevegelsen» fordi Bahá’í Verdenssenter ligger i dagens Israel hvor Bahá’u’lláh endte sitt liv i 1892 som fange i det osmanske riket.
Henrettet én etter én
For å bryte ned viljestyrken til de ti kvinnene i Shiraz og endelig få dem til å fornekte troen sin, bestemte myndighetene å henrette dem én etter én mens de andre ble tvunget til å se på. Mona ba om å få bli det siste offeret slik at hun kunne be om styrke for hver av de andre som ble hengt før henne. Da hennes tur kom, kysset hun repet og la det rundt sin egen hals.
Tidligere hadde hun trøstet moren sin med å si:
«Hvis jeg visste at på grunn av henrettelsen min vil alle ungdommer i verden reise seg, holde hverandre i hendene i tjeneste for menneskeheten, bli uselviske, lære verden om bahá’í-idealene og dele litteraturen, at de virkelig ville forsøke å bevege verden, så ville jeg bønnfalle Bahá’u’lláh om å gi meg 100 000 liv å ofre på hans sti.»
De 10 kvinnene som ble henrettet i juni 1983 var mellom 18 og 54 år. De var:
· Nusrat Yalda'i, 54 år.
· 'Izzat Janami Ishraqi, 50 år.
· Roya Ishraqi, 23 år og datter av 'Izzat.
· Tahirih Siyavushi, 32 år.
· Zarrin Muqimi, 28 år.
· Shirin Dalvand, 25 år.
· Akhtar Sabit, 19 år eller tidlig i 20-årene.
· Simin Saberi, 24 år.
· Mahshid Nirumand, 28 år.
· Mona Mahmudnizhad, 18 år.
-Hvorfor lar dere meg ikke være fri?
I boka om Mona nevnes en historie fra skolen:
Mona: “Frihet er en guddommelig gave, og denne gaven er også til oss. Men dere lar oss ikke få ha den.”
«På slutten av 1981, da hun gikk andreåret på videregående skole, meldte Mona seg på et kurs i religiøs litteratur. Frem til da hadde hennes frihet til å nevne troen sin alltid vært sterkt innskrenket, som for de fleste bahá’íer i Iran, og hun var sterkt avskåret fra å gi annet enn korte og private svar på spørsmål fra medstudentene om symbolet på steinen i ringen hun bar. Men da litteraturlæreren delte ut en oppgave med dette temaet: «Frukten av islam er fri samvittighet og frihet, og den som har en smak av den, har nytte av det», øste likevel Mona ut frustrasjonen sin over å være brakt til taushet i et skarpt essay. Selv om essayet hun skrev fremdeles er i hendene på skoleautoritetene, er likevel litt av det hun skrev blitt kjent, og er som følger:
Frihet» er det mest skinnende blant de strålende ord som eksisterer i verden. Mennesket har alltid bedt om frihet og vil alltid gjøre det. Hvorfor har man da blitt frarøvet frihet? Hvorfor, fra begynnelsen av menneskets liv, har der aldri vært noen frihet? Alltid har det vært mektige og urettferdige individer som i egen interesse har grepet til all slags undertrykking og tyranni. Hvorfor lar dere ikke meg være fri til å uttrykke våre mål i dette samfunnet, til å fortelle hvem jeg er og hva jeg ønsker, og til å fortelle om religionen min til andre? Hvorfor gir dere meg ikke ytringsfrihet, slik at jeg kan fortelle om mine ideer offentlig, både skriftlig, på radio og på TV? Jo, frihet er en guddommelig gave, og denne gaven er også til oss. Men dere lar oss ikke få ha den. Hvorfor lar dere meg ikke snakke fritt som bahá’í? Hvorfor ønsker dere ikke å vite at en ny religion er blitt åpenbart, at en ny, strålende stjerne har steget frem? Hvorfor fjerner dere ikke det tette sløret fra deres øyne? Kanskje tenker dere egentlig ikke at jeg skal ha frihet. Likevel, Gud har gitt denne frihet til mennesket. Dere, hans tjenere, kan ikke ta den fra meg. Gud har gitt meg talefrihet. Derfor roper jeg ut og sier: «Hans hellighet Bahá’u’lláh er Sannheten!» Gud har gitt meg frihet til å tale. Derfor skriver jeg i klare ord: «Bahá’u’lláh er den ene som Gud har manifestert! Han er grunnleggeren av bahá’í-religionen, og hans bok er Moderboken.»
Åpenheten i det hun skrev skapte furore på skolen. Rektor, som var sett på som ganske fanatisk, kalte Mona inn på kontoret sitt og advarte henne om at hun aldri mer hadde rett til å nevne bahá’í-troen på skolens område, et forbud som Mona adlød.»
Musikkvideo om Mona
Monas historie har vært gjenstand for flere kunstverk og artistiske uttrykk. Musikeren Doug Cameron gjenskapte Monas historie i en musikkvideo, Mona with the Children, som kom på poplistene i Canada i 1985. Videoen var effektiv for å bidra til at forfølgelsene av bahá'ier i Iran fikk internasjonal offentlig oppmerksomhet.
Forfølgelsene i Iran fortsetter stadig
Den norske bokutgivelsen om Mona er høyaktuell. Forfølgelsene av bahá’íer og andre minoriteter i Iran fortsetter og vekker avsky verden over, også hos norske myndigheter. De har støttet FNs fordømmende resolusjoner og tatt saken opp med iranske myndigheter. Det ble senest bekreftet nylig av utenriksminister Anniken Huitfeldt på spørsmål fra stortingsrepresentant Ingjerd Schou (H). Hun spurte: «Er regjeringen i dialog med andre land for å øve press på Iranske myndigheter for å bidra til å hjelpe Baha’ienes situasjon?»
Fengslingen av norgesvennen Mahvash Sabet som allerede har vært fange i 10 år for sitt bahá’í-engasjement, er ett av overgrepene som har opprørt folk over hele verden. Til tross for massivt, internasjonalt press sitter hun fortsatt i fengsel. Bare fordi hun er aktiv bahá’í.
“Historien om Mona” kan kjøpes fra Bahá’í Forlag for kr 65. Direkte link til boka: https://www.bahaiforlag.no/produkt/historien-om-mona/