Arbeid og tjeneste

Arbeid og tjeneste

Arbeid er et allment og grunnleggende aspekt ved menneskelig eksistens. Gjennom arbeid tilegner mennesker seg midler til sitt livsopphold og realiserer mange av sine potensialer. “De beste blant mennesker er de som tjener til livets opphold ved sin gjerning og anvender utkommet til beste for seg og sine nærmeste av kjærlighet til Gud, Herren over alle verdener.”

Arbeid er helt nødvendig for fremgang og opparbeidelse av verdier – ikke bare for en selv, men for alle verdens mennesker. Personlig rikdom er akseptabelt hvis den er opparbeidet gjennom ærlig arbeid og den ikke er ervervet så den utarmer andre. “Rikdom er meget anbefalelsesverdig,” har ‘Abdu’l-Bahá sagt, “forutsatt at hele befolkningen er velstående. Men hvis noen få er uforholdsmessig rike mens resten er svært fattige, og ingen frukt eller fordel kommer fra denne rikdommen, er den bare en belastning for eieren.”

For å oppfylle sin hensikt kan ikke arbeid bare reduseres til kun et middel til å tilfredsstille våre ønsker og behov. Det må finne konstant uttrykk i tjeneste for menneskeheten. Når det blir utført i en ånd av tjeneste, kan arbeid bli betraktet som en handling av tilbedelse. “[A]lt arbeid og all anstrengelse mennesket gjør av hele sitt hjerte, er tilbedelse, hvis det er drevet av de høyeste motiver og viljen til å tjene menneskeheten,” lyder ‘Abdu’l-Bahás ord. “Dette er tilbedelse,” fortsetter han, “å tjene menneskeheten og å avhjelpe folkets nød.” Videre er det å etterstrebe å gjøre sitt ytterste uløselig forbundet med meningsfylt arbeid og uegennyttig tjeneste for menneskeheten. “Dere må utmerke dere i å elske menneskeheten, i enhet og harmoni, i kjærlighet og rettferdighet. Dere må kort sagt utmerke dere i alle menneskeverdens dyder – i trofasthet og oppriktighet, i rettferdighet og troskap, i fasthet og standhaftighet, i menneskekjærlige gjerninger og tjeneste for menneskets verden, i kjærlighet til ethvert menneske, i enhet og harmoni med alle folk, i å fjerne fordommer og fremme internasjonal fred.”

Begrepet tjeneste er sentralt i bahá’í-livets mønster både individuelt og kollektivt. “Gud har gitt oss øyne så vi kan se oss om i verden og tilegne oss alt som vil fremme sivilisasjon og livskunst. Han har gitt oss ører så vi kan lytte til visdommen hos velstuderte mennesker og filosofer, kan gavnes av den og reise oss for å fremme den og praktisere den. Sanser og evner er skjenket oss til bruk for fellesskapets beste, slik at vi, som utmerker oss fremfor alle andre livsformer ved innsikt og forstand, uavlatelig og på alle måter bør bestrebe oss, om anledningen enn skulle være stor eller liten, ordinær eller ekstraordinær, inntil hele menneskeheten er trygt samlet i kunnskapens uinntagelige høyborg.”