1934 Lidia Zamenhof
Lidia Zamenhof
Lidia Zamenhof ble født i Warzawa, Polen 29. januar 1904 som den yngste blandt tre søsken. Hennes foreldre var liberale jøder og de satset på utdannelse for alle sine barn. Adam ble en fremstående øye spesialist, Sofia ble lege og Lidia utdannet seg som jurist. Hennes far var Ludwig L. Zamenhof, oppfinner av Esperanto språket. Kjærlighet til menneskeheten gjennomsyret deres enkle hjem. Etter at Lidia hadde tatt eksamen begynte hun ikke å arbeide som jurist, men brukte heller sin tid til å spre og undervise om Esperanto. Som en authorisert Esperanto underviser reiste hun rundt i Europa.
Det var gjennom Martha Root som Lidia ble kjent med Bahá'u'llahs budskap. I april 1926 var Martha Root den offisielle representanten for Bahá'í samfunnet ved avdukningen av monumentet på dr. Ludwig Zamenhofs grav i Warzawa. Det var da som Lidia sa til Martha: "Det synes meg som Esperanto er en skole der fremtidige bahá'íer blir utdannet. Bahá'í bevegelsen er et skritt videre, det er større". Noen måneder senere erklærte Lidia seg som bahá'í. Men da begynte også problemene for Lidia. Hun ble kalt "foræder av den jødiske religion" av en del av sine slektninger og ble foraktet for at hun trodde på Guds enhet og menneskelig brødreskap.
Lidia var utstyrt med mange talenter og evner. Hennes magnetiske sjarm var uforlignelig. Hun var den fødte instruktør og taler, og hennes evner til å oversette var uovertruffet. Hun skrev mange artikler om bahá'í troen på esperanto og engelsk i tidskrifter med spredning i hele verden.
I 1932 skrev Esperanto foreningen i Gävle, Sverige etter en instruktør. Det ble anbefalt at Lidia skulle komme. Imidlertid hadde hun problemer med å få visum til Sverige fra Polen, noe som hun ofte hadde med pass og visum. I september 1932 fikk hun ordnet formalitetene. Hun ble hentet på jernbanestasjonen i Gävle og kjørt til en radiostasjon som hadde esperantosendning. For å demonstrere hva esperantokursene innholdt så hadde hun åpne kvelder i Gävle, Skutskär, Upplandsbodarna og Strömsbro. I Gävle kom det 250 personer til møtet. Lidia gjennomførte kurser for 40-50 personer. Den økonomiske depresjonen gjorde at mange ikke hadde råd til å delta på kursene. Hennes kurser sluttet i midten av desember og esperanto foreningen i Gävle holdt en avskjedsfest på en resturant, der elevene takket henne på esperanto og ga henne blomster og gaver. På årets siste dag forlot Lidia Gävle.
I 1934 ble den 26. universelle esperanto kongressen arrangert i Stockholm. Martha Root kom før Lidia til Stockholm, men Martha hadde feber og var dårlig, men kom likevel til stasjonen for å møte Lidia. Stockholmsavisene var fulle av nyheter fra Tyskland. Svenska Dagbladet hadde bilder av tyske soldater som ga Nazi hilsen. Dagen før var nyhetene: HINDENBURG DØD - Hele verden deler Tysklands sorg. ADOLF HITLER - vil bli kalt statsoverhode og ikke president. ... Hitler, som bare for to år siden ikke hadde tysk statsborgerskap, er nå diktator over 65 millioner mennesker. Avisartikelen om Zamenhof familien på esperantokongressen druknet i de store nyhetene.
Mer enn 2000 esperantister deltok på kongressen i Stockholm. Martha Root kommenterte at: "Alle delegater bemerket at den svenske atmosfæren hadde en beroligende og vennskaplig innflytelse på alle gjester." Kongressen ble holdt i det svenske Riksdagshuset, mens åpningen ble holdt i Konserthuset. Martha Root sleppet seg ut av sengen med en temperatur "langt over hundre grader" for å være tilstede og videreformidle Shoghi Effendis hilsner til kongressen.
Som vanlig var det et bahá'í møte på kongressen "Den hellige ånds kraft blandt oss". Møtet ble holdt i rådssalen i riksdagshuset, alle stoler hadde høye rygger og var gode å sitte i, nesten som kongestoler. Alle stoler var opptatt, 20 nasjoner var representert og bahá'í bøker var lagt ut på esperanto og engelsk. Almida Zetterlund, en bahá'í esperantist fra Stockholm var ordstyrer. Fra første stund kunne man føle en spesiell åndelig atmosfære som inspirerte talerne, forteller Almida. Når Lidia reiste seg for å holde sin tale gikk hennes ord rett til hjertet hos alle. Hun fikk stor applaus og ble lovpriset i avisene.
Mens Lidia var i Stockholm ga hun også en tale til "Union of Esperantist Women". Hun oppmuntret dem til å reise seg for den utfordring som lå foran, som kvinner og mødre, å arbeide for fred, i en verden som beveget seg alt fortere mot krig. "La oss forenes for å bringe fred til en krigsherjet verden. Og vi kvinner kan gjøre dette bedre enn menn. Hva har de gjort på dette området ?"
Etter kongressen ble Martha og Lidia en tid i Stockholm og hadde mange besøk der de kunne fortelle om bahá'í troen. 18. august 1932 forlot Lidia Stockholm med båten til Warzawa. Martha og Lidia skulle aldri se hverandre igjen. Lidia hadde fortsatt mange undervisningturer rundt i Europa inntil hun i november 1938 vendte hjem til sin bror og søster i Polen.
I sitt siste brev (18. aug. 1939) skriver Lidia: "Nå er det fem bahá'íer i Polen, inklusive meg selv. Med tanke på hvor få vi er, så er hver sjel så mer betydningfull og blir møtt med så stor glede." Hun skrev om sine planer om å delta på den nasjonale esperanto kongressen i Lwow tidlig i september. Imidlertid ble det ikke noe av denne kongressen for Polen ble invadert av tyskerne to dager etter at brevet ble mottatt. Når det ble klart at livet sto i fare for innbyggerne i Warzawas ghetto, tilbød de ikke-jødiske esperantistene et tilfluktssted for Lidia. Hun avslo dette for hun ønsket å være sammen med sin familie. Dessuten, sa hun, at det vil være en hard straff for å skjule jøder og hun ønsket ikke å sette andres liv i fare. I 1942 ble hele familien Zamenhof satt i konsentrasjonsleir. I 1942 ble Lidias bror skutt og i august 1944 ble Lidias søster skutt. Noen dager senere ble Lidia, sammen med mange andre jøder kremert i konsentrasjonsleiren Treblinka.
Shoghi Effendi skriver om Lidia:
"Hun fortjener virkelig å bli husket av oss alle for hennes tjeneste for troen og hennes lojalitet og hengivenhet. Hennes død er et stort tap, da hun var så god til å tjene og undervise på forskjellige språk og i forskjellige land. Det er altfor forferdelig å tenke på hvordan hun måtte avslutte sitt liv."
Kilde:
- The Bahá'í World 1925-1954
- Notes on the life of Lidia Zamenhof