- Åndelighetens første bud er å tenke selv

Nader Saiedi om ateisme, marxisme, åndelighet og bahá’í

- Åndelighetens første bud er å tenke selv

Nader Saiedi: - Verdier som samarbeid og rettferdighet kan bare defineres og motiveres innenfor en åndelig kontekst, når du ikke bare ser deg selv bundet av jungelens lov. Grunnen til at vi fordømmer urettferdighet er fordi vi er åndelige vesener.

Han snudde ryggen til bahá’í-troen fordi han syntes den var naiv. Isteden ble han marxist. Nå mener han ateismen og det materialistiske livssynet er naivt – dersom ønsket er frihet, rettferdighet og demokrati.

– Jeg tror verden beveger seg mot åndelighet uten å vite det, sier Nader Saiedi, professor i sosiologi ved The University of California, (UCLA). Han var hovedforedragsholder på årets Bahá’i-sommerskole på Beitostølen i Valdres med 300 deltagere.

Nederst i artikkelen finner du linker til lydopptakene av foredragene hans på sommerskolen og informasjon om artikler, bøker og hjemmeside.

Denne teksten er bygget på et eget intervju vi hadde med ham under sommerskolen. Nøkkelord er bahá’í-troen og marxisme, knyttet til hans personlige liv.

- Religion må harmonere med fornuft

Nader, født 1955, vokste opp i Teheran, Iran, i en familie av både bahá’íer og muslimer. Bestemoren og bestefaren var vel forente, men sverget til hver sin tro, henholdsvis islam og bahá’í-troen. Naders mor og en av onklene ble bahá’íer og Nader begynte tidlig å navigere i det pluralistiske oppvekstmiljøet sitt for å finne egne svar.

- Fra jeg var 12 år tok jeg særlig bahá’í-prinsippet om «uavhengig søken etter sannheten» svært alvorlig, sier Nader. – Og jeg mente at religion måtte harmonere med vitenskap og fornuft. Filosofi fascinerte meg tidlig.

Gradvis økte antall spørsmål som han ikke fikk noen gode svar på.

– Jeg begynte å oppleve at religion sto i motsetning til fornuft. Idéen om Gud, spørsmål om åpenbaring og åndelighet, det var mer og mer jeg ikke fikk til å stemme. Da jeg begynte å studere økonomi i Shiraz ble jeg tiltrukket av marxismen, selv om jeg stadig så skjønnheten i bahá’í-troen, slik som fordomsfriheten og prinsippene om likhet, sosial rettferdighet, likestilling, økonomisk rettferdighet. Det jeg skjønte senere, men ikke da, var at jeg bare hadde adoptert en forståelse av bahá’í-troen som andre hadde, jeg hadde ikke sett den med mine egne øyne.

Bilder av Lenin og Marx på veggen

Bahá’í-troen ble for naiv, konkluderte Nader.

- En av innvendingene mine var at den var for naiv og jeg trodde at bahá’í-samfunnets ønske om ikke å involvere seg i politikk var motivert av hensynet til egen sikkerhet. Marxismen, derimot, inviterte til politisk aktivitet og til revolusjon. Det var farligere. Og det var ett av elementene som gjorde at jeg så marxismen som moralsk overlegen.

Disse synspunktene skulle endevendes, forteller Nader, men mer om det litt senere.

Han reiste til Vesten i 1979, samme år som den islamske revolusjonen veltet shah-regimet i hjemlandet hans. I USA tok han PhD i sosiologi, ble professor ved Carleton College i Northfield, Minnesota. I dag er han professor i Baha’i History and Religion i Iran ved UCLA. Hans hovedinteresser inkluderer Babi og Bahá’í-studier, sosial teori, iranske studier og fredsstudier.

I studietiden hadde Nader bilder av Lenin og Marx på veggen.

- Jeg ble marxist, men jeg ble ikke med i noen sosialistisk gruppe. Marxismen ble et faglig spesialtfelt, men det førte også til at jeg begynte å se mange grunnleggende problemer ved den. Etter en tid fjernet jeg bildet jeg hadde av Lenin på veggen. Han var for autoritær og dogmatisk. Fire-fem måneder senere fjernet jeg også bildet av Marx. Jeg har fortsatt stor respekt for ham, han var en stor filosof. Han var også en stor åndelig person, selv om han ikke så det slik selv. Det er et stort paradoks at noen av de mest sentrale elementene i sosialismen er åndelige, men tilskrives et materialistisk verdisyn. Eksempler er samarbeid mellom mennesker, likeverd, edelhet, at mennesket ikke bare er objekter for andres ønsker. Det er åndelige verdier og lar seg bare praktisere med et åndelig verdisyn.

Sommerskolen på Beitostølen samlet 300 deltagere fra flere land. Nader Saiedis foredrag var det viktigste elementet i voksenprogrammet ved siden av en rekke workshops, blant annet i musikk, teater, åndelig utvikling, økonomi, historie.

- Uten åndelighet reduseres mennesket til biologi og materialisme

Nader Saiedi mener at mennesket reduseres til biologi og materialisme dersom åndelighet fjernes.

- Straks du reduserer mennesket til rene materialistiske karakteristikker og definerer det som dyr, uten sjel, uten Gud, så blir åndelige verdier totalt likegyldige, sier Nader. – Hvorfor skulle jeg ikke handle på basis av naturlovene som er kampen for tilværelsen og som betyr krig med alle, utbytting av alle, - og som legitimerer slaveri, kvinneundertrykking, patriarki, rasisme, politisk despotisme, kolonialisme - dersom jeg fjerner det åndelige? Verdier som samarbeid og rettferdighet kan bare defineres og motiveres innenfor en åndelig kontekst, når du ikke bare ser deg selv bundet av jungelens lov. Grunnen til at vi fordømmer urettferdighet er fordi vi er åndelige vesener.

- Når en benekter åndelige verdier og en har den arrogante overbevisningen at en har oppdaget historie- og samfunnsvitenskapen, slik Marx gjorde og marxister hevder, så tror de at de har oppdaget alt. De vet alt om historie, nåtid, framtid, de kan forutsi alt. Da gjør du deg selv til Gud, du har denne «vitenskapen» og da er det ikke noe rom for demokrati. Hvis jeg vet hva som er godt for alle, hvis jeg kan lese historien og samfunnet bedre enn andre, hvorfor skal det da være demokrati, hva er da hensikten med valg? Jeg vet alt, jeg kjenner den absolutte sannheten.

- Islamsk styre og kommunisme bryr seg ikke om demokrati

- Grunnlaget for despotisme og undertrykkelse, enhver redusering av mennesker til et nivå av slaveri, baseres på det faktum at noen mennesker tror de har oppdaget og eier den absolutte sannheten. Slik er det også med presteskapet i Iran. De bryr seg ikke om demokrati eller å tillate individers frihet til å finne ut av rett og galt. De vet alt. De er Guds representanter. Mellom Gud og mennesker kan det ikke være demokrati slik de ser det. På samme måte fungerer marxismen som objektivt hevder å forstå alles interesser og å kjenne samfunnet. Det gir ikke rom for demokrati. Det er grunnen til at hver gang marxismen får politisk makt så er resultatet undertrykkelse av demokrati og frihet. For de som styrer vet hva som er godt. De trenger ikke at folk skal stemme for det. Totalitarisme blir det naturlige resultatet av denne måten å tenke på.

Samfunnsbygging basert på overbevisningen om at mennesket er et åndelig vesen, vil potensielt gi andre resultater, hevder Nader.

- Som et åndelig vesen må jeg tenke selv. Samfunnet skal ikke diktere hva jeg skal tenke. Samtidig sier bahá’í-troen at «menneskehetens enhet» er det mest sentrale prinsippet og selve målet for vår tid. Og det er oppnåelig på grunn av den åndelige d… — - Som et åndelig vesen må jeg tenke selv. Samfunnet skal ikke diktere hva jeg skal tenke. Samtidig sier bahá’í-troen at «menneskehetens enhet» er det mest sentrale prinsippet og selve målet for vår tid. Og det er oppnåelig på grunn av den åndelige definisjonen av virkeligheten.

- Som et åndelig vesen må jeg tenke selv, uavhengig av andre

- Hvis du definerer mennesket som et åndelig vesen så betyr det at vi på den ene siden er ett og på den andre siden er fullstendig uavhengige og individuelle. For dette er åndens kjennetegn. Ånd betyr at jeg skal tenke selv, og, på samme tid, at din og min ånd er én og den samme. Dette står i skarp kontrast til et samfunnsyn om kommunistisk ensretting eller et samfunnssyn som forfekter brutal konkurranse og stor ulikhet. Det er av den grunn at bahá’í-troen har «uavhengig søken etter sannheten» som et fundamentalt prinsipp. Som et åndelig vesen må jeg tenke selv. Jeg er uavhengig, selvstendig. Jeg skal ikke reduseres til samfunnet, dvs: samfunnet skal ikke diktere hva jeg skal tenke. Jeg må tenke selv, fordomsfritt. Samtidig sier bahá’í-troen at «menneskehetens enhet» er det mest sentrale prinsippet og selve målet for vår tid. Det betyr: jeg er i ett med deg, jeg oppdager meg selv i deg, og jeg oppdager deg i mitt eget selv. Og det er oppnåelig på grunn av den åndelige definisjonen av virkeligheten.

De paradoksale fakta forenes i bahá’í-troen, mener Nader Saiedi; Individuell frihet, autonomi og på samme tid enhet, bevisstheten om (globalt) fellesskap.

- Både kapitalisme og kommunisme, reduserer, i mitt syn, mennesket til et nivå av objekter, av dyr, til jungel. Den eneste måten frihet og menneskets edelhet og sosiale rettferdighet kan virkeliggjøres, er at vi erkjenner at vi er åndelige skapninger og kombinerer disse motsetningene; folkets individuelle frihet og samtidig bevisstheten om enheten mellom alle folk. For meg beveger verden seg mot åndelighet uten å vite det.

- Individers modige motstand i Iran ble en vekker for meg

Etter nesten 15 år som marxist – og ateist - målbærer Nader Saiedi altså nå en sterk åndelig overbevisning som bahá’í. Hva skjedde?

Det korte svaret er at han begynte å lese bahá’í-skrifter igjen. Med nye øyne.

- Det var tilfeldig, men også motivert av motet til bahá’íer i Iran. Det inkluderte faren min og folk jeg kjente. De handlet på basis av prinsippene sine. Jeg nevnte at de ikke ville involvere seg i politikk, men etter den islamske revolusjonen var situasjonen en annen. De var villige til å ofre livene sine for det de trodde på. Eiendommer ble konfiskert, pensjonen til faren min ble tatt fra ham. Han var ikke rik, vi var en fattig familie, penger var alltid et tema, og likevel nektet han å underskrive på at han var muslim og dermed fornekte troen sin. Dette er generelt tilfelle for bahá’íer i Iran. For meg utfordret det synet mitt på at bahá’íer var naive. De var de modigste. De gikk ikke på kompromiss med noen åndelige prinsipper, selv om det innebar at de mistet alt, også livet. Marxister, derimot, og andre, sto fram på TV og benektet egen overbevisning for å slippe forfølgelsene. Det hjalp meg til å ta bahá’í-troen mer seriøst.

- Tilfeldigvis hadde jeg to bøker på originalspråket, forteller Nader Saiedi; «The Book of Certitude» («Visshetens bok»/«Kitáb-i-Íqán») av Baha’u’lláh og «The Secret of Divine Civilization» av ‘Abdu’l-Bahá. Nå leste jeg dem igjen, denne gang med egne øyne og med mine referanser til sosial teori, marxisme, filosofi. Nå så jeg hvor rike og komplekse bahá’í-tekstene er. Det tiltrakk meg og startet en prosess som førte til at jeg – og det føles som en ære - igjen identifiserer meg som en bahá’í. Det var først og fremst en intellektuell prosess, men jeg hadde også mystiske drømmer som hadde en viss betydning for meg, blant annet om en venn som ga livet sitt for bahá’í-troen.