Nå faster vi

Bahá’íer over hele verden faster i 19 dager, fra 1. til 19. mars. For oss er det en spesiell tid for meditasjon og bønn, for åndelig oppladning og for «åndelig muskeltrening». Faste er muligens en av verdens mest effektive metoder for å trene viljestyrke.

Hensikten med fasten er å gi ekstra oppmerksomhet til de åndelige, ikke-materielle sidene ved livet. Vi prøver å gjøre nødvendige omstillinger i våre indre liv og styrke de åndelige kreftene som ligger latente i sjelen. Fastens betydning er med andre ord dypest sett åndelig i sin karakter. Den utfordrer materialistiske verdier, forbrukerkultur og selvdyrkelse.

Fornemmelser av vår og fornyelse

Medlemmene av bahá’í-samfunnet i Norge føler seg privilegerte som bor i en verdensdel hvor fastetiden (som er den samme hvert år) varsler om vår. Tegnene på kraft, styrke og forvandling er synlige over alt. Naturens sprengkraft gir varme, vekst og skjønnhet. Bekreftelsene er overveldende på Bahá'u'lláhs ord i en av fastebønnene: "Du har inngitt hver time av disse dager en egen kraft som er uransakelig for alle uten deg, hvis kunnskap omfatter alle skapte ting.”

Vi som faster møtes ofte med spørsmål om det kan være sunt å la være å drikke og spise fra soloppgang til solnedgang (eller fra seks om morgenen til seks om kvelden), hva vi spiser, om det er mulig å gjøre en vanlig jobb i fasten, om det er fysisk sunt etc. Sjeldnere møtes faste med spørsmål om den åndelige motivasjonen og den åndelige og sosiale effekten.

«Faste», sier ‘Abdu’l-Bahá, «er årsak til at mennesket blir vekket. Hjertet blir ømt og menneskets åndelighet øker.»

Fasten oppleves veldig forskjellig fra person til person. Noen synes det også er mer utfordrende enn andre og merker at de kan bli mer slitne, kalde, trøtte enn ellers. Men faste er ingen askese og veiledes av fornuftige regler som for eksempel at en må være mellom 15 og 70 år og ikke skal faste når en er syk, ammer, er gravid eller er på reise.

Faste har lange tradisjoner

Fasten knytter generasjonene sammen til en global arv som bekreftes i ulike religioner, i Ghandis faste som politisk virkemiddel i frigjøringen av India, i Luther, Calvin, John Knox, John Wesley og kristne tradisjoner om at faste ”gir autoritet og makt i Åndens verden” (1 Kor 9:24) og ”sine utøvere stor velsignelse” (Luk 18:12). Koranen (2, 183) kobler fasten til tradisjonene ved å slå fast at ”Dere som tror, det er foreskrevet dere å faste, slik det var foreskrevet dem som levde før dere, så dere må bli gudfryktige.” Den yngste verdensreligionen, bahá’í-troen, (med omkring seks millioner medlemmer) viderefører med andre ord en tradisjon som har dype røtter.

Men er faste noe som trengs i vår moderne tid? Er det ikke bare for noen få «særinger»? Eller har det virkelig noe bra ved seg som «alle» trenger? Kan det styrke livsmot, glede, selvbevissthet, fellesskap?

Styrker fellesskapet

Millioner av mennesker praktiserer muslimsk faste hvert år. Deres faste er nok mer krevende enn bahá’íenes faste fordi den varer 29-30 dager og fordi fastemåneden Ramadan kan falle på en varmere og lysere tid på året. Men alle som har opplevd å være i et muslimsk samfunn under fasten får sterkt inntrykk av at den også har stor betydning for fellesskapet, slik det for eksempel beskrives av Yacoub, en av hovedpersonene i Robert Wilsons bok ”De skjulte morderne”: ”Jeg er oppfostret i et religiøst hjem, og jeg har hatt glede av den daglige disiplinen som følger med religiøs etterlevelse. Jeg elsker Ramadan. Jeg sørger alltid for å være her under Ramadan, fordi den ene måneden i året kommer verdens gang i bakgrunnen og det åndelige og religiøse livet blir viktigere. Alle sveises vi sammen i den gjennom felles faste og fest. Det gir individet og fellesskapet åndelig styrke. I det kristne Europa har dere fastetiden, men den er blitt noe personlig, nesten egoistisk. Dere tenker: Jeg dropper sjokoladen eller avstår fra en øl i en måned. Det knytter ikke samfunnet sammen slik Ramadan gjør.”

Utfordrer viljestyrken

Religion – med positivt fortegn - taler åndens språk og verdier. Den når inn til motivasjonens røtter. Den siviliserer tanke, følelse og handling. Og nettopp fasten er ett av religionens viktigste virkemidler.

Fasten trener etiske ferdigheter og evnen til å la en høyere og større vilje bestemme over egenviljen. Den forteller at det er mulig å la sjelen styre over kroppen, å utsette behovet for mat og drikke til et tidspunkt som viljen bestemmer.