DEL I

DEL I

De naturlige gaver som utmerker menneskeslekten fremfor alle andre livsformer, er i sum kjent som menneskets ånd; tanken er åndens vesentlige egenskap. Disse gaver har satt menneskeheten i stand til å bygge sivilisasjoner og ha materiell fremgang. Men slike prestasjoner alene har aldri tilfredsstilt menneskets ånd, som av sin gåtefulle natur drives til å nå videre, til å strekke seg mot et usynlig rike, mot den ytterste og siste virkelighet, den uerkjennelige essensenes essens som kalles Gud. De religioner som i tur og orden er blitt overbrakt menneskeheten av en rekke åndelige lyskilder, har vært det viktigste bindeleddet mellom menneskeheten og denne ytterste virkelighet, og de har sjerpet og forfinet menneskenes evne til å oppnå åndelig fremgang såvel som sosialt fremskritt.

Intet seriøst forsøk på å rette opp menneskehetens anliggender, på å oppnå verdensfred, kan overse religionen. Menneskets oppfatning og utøvelse av den er stort sett det historien handler om. En fremragende historiker beskrev religion som en "evne ved menneskets natur". At misbruk av denne evnen har bidratt til mye av forvirringen i samfunnet og til konfliktene i og mellom enkeltmennesker, lar seg neppe benekte. Men heller ikke kan noen rettferdig iakttager se bort fra den overveiende innflytelsen som religionen har utøvet på sivilisasjonens viktigste uttrykksformer. Enn videre er det gjentatte ganger vist at den er uunnværlig for orden i samfunnet ved sin direkte innvirkning på lover og moral.

Om religionen som sosial kraft skrev Bahá'u’lláh: "Religionen er det mektigste av alle midler til å opprette orden i verden og til å skape uforstyrret trivsel for alle som bor i den." Med henvisning til at religionen fordunkles eller forderves, skrev han: "Skulle religionens lampe formørkes, så vil kaos og forvirring følge, og rettsinn, rettferdighet, ro og fred vil ikke lenger gi sitt lys." I en oppregning av slike konsekvenser påpeker bahá'í-skriftene at "forkvaklingen av menneskenaturen, utartingen av menneskets oppførsel, fordervelsen og oppløsningen av menneskenes institusjoner, viser seg under slike omstendigheter ha sine verste og mest frastøtende sider. Menneskets karakter fornedres, tilliten rokkes, disiplinens bånd slakkes, den menneskelige samvittighets røst bringes til taushet, anstendighets- og skamfølelsen fordunkles, begrepene plikt, samhold, gjensidighet og troskap forvrenges, og selve følelsen av fred, glede og håp blir gradvis slukket".

Derfor, hvis menneskeheten er kommet til et punkt med lammende konflikt, så må den rette blikket mot seg selv, mot sin egen forsømmelighet, mot de lokkende røster som den har lyttet til, for å søke kilden til de misforståelser og den forvirring som er skapt i religionens navn. De som blindt og selvisk har holdt seg til sin særskilte form for rettroenhet, som har pålagt sine troende feilaktige og motstridende fortolkninger av Guds profeters ytringer, bærer et tungt ansvar for denne forvirringen - en forvirring som er blitt økt av de kunstige sperringer som er satt opp mellom tro og fornuft, mellom vitenskap og religion. For av en rettferdig granskning av det som grunnleggerne av de store religioner faktisk har sagt, og av de samfunnsforhold som de var nødt til å utføre sin gjerning under, gir det seg intet som kan understøtte den strid og de fordommer som forstyrrer menneskehetens religionssamfunn og dermed alle menneskelige anliggender.

Læresetningen om at vi bør behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet, en morallære som er gjentatt på ulike måter i alle de store religioner, bestyrker sistnevnte iakttagelse i to bestemte henseender: Den oppsummerer den moralske holdningen, det fredsskapende aspektet, som strekker seg gjennom disse religionene uavhengig av hvor og når de oppstod. Den tilkjennegir også et enhetsaspekt som er deres vesentlige fortrinn, et fortrinn som menneskeheten i sitt oppstykkede historiesyn har unnlatt å påskjønne.

Om menneskeheten hadde sett sin kollektive barndoms oppdragere slik de egentlig var, som redskaper for en siviliserende prosess, så ville den uten tvil ha høstet umåtelig større fordeler av de samlede virkninger av deres suksessive sendeferder. Dessverre gjorde den ikke det.

Den gjenoppblussing av fanatisk religiøs iver som finner sted i mange land, kan ikke betraktes som noe mer enn en dødskrampe. Selve arten av de voldsomme og opprivende foreteelser som knytter seg til den, vitner om den åndelige fallitt som den representerer. Faktisk er et av de merkeligste og sørgeligste trekk ved vår tids utbrudd av religiøs fanatisme hvor meget den, i hvert enkelt tilfelle, undergraver ikke bare de åndelige verdier som bidrar til menneskehetens enhet, men også de enestående moralske seire som er blitt vunnet av den spesielle religionen som den påstår seg å tjene.

Hvilken livsnødvendig kraft religionen enn har vært i menneskehetens historie, og hvor dramatisk vår tids gjenoppblussing av krigersk religiøs fanatisme enn er, så er religion og religiøse institusjoner, i flere tiår, av et økende antall mennesker blitt sett på som uten betydning for den moderne verdens viktigste anliggender. I dens sted har de vendt seg enten til den nytelsesforherligende jakten på materielle tilfredsstilleIser, eller til ideologier skapt av mennesker for å redde samfunnet fra de åpenbare onder som det stønner under. Altfor mange av disse ideologier har dessverre, istedenfor å godta tanken om menneskehetens enhet og fremme økt samhold mellom ulike folkeslag, vist seg tilbøyelige til å opphøye staten til gud, til å underordne resten av menneskeheten en nasjon, rase eller klasse, til å forsøke å undertrykke all utveksling av meninger og ideer, eller til ufølsomt å overlate millioner av sultende til kreftenes spill i et markedssystem som altfor tydelig gjør vondt verre for størsteparten av menneskeheten, mens den tillater små grupper å leve i velstandskår som våre forfedre neppe drømte om.

Hvor tragisk er ikke rullebladet til de former for erstatningstro som de verdenskloke i vår tid har skapt. I det massive tap av illusjoner hos hele befolkninger som er blitt opplært til å tilbe ved deres altere, kan man lese historiens uomstøtelige dom over deres verdi. De frukter som disse doktriner har båret, etter tiår av stadig mer uhemmet maktbruk av dem som har disse å takke for sin posisjon i menneskelige anliggender, er de sosiale og økonomiske onder som forderver hver en del av vår verden i det tjuende århundres avsluttende år. Under alle disse ytre lidelser ligger den åndelige skaden som gjenspeiles i den sløvhet som har grepet det store flertall av mennesker av alle nasjoner, og i at hjertets håp er sluknet hos millioner av berøvede og forpinte mennesker.

Tiden er kommet da de som forkynner materialismens dogmer, om de er hentet fra øst eller vest, fra kapitalisme eller sosialisme, må avlegge regnskap for den moralske forvaltning som de har fordristet seg til å utøve. Hvor er den "nye verden" som ble lovet av disse ideologiene? Hvor er den internasjonale freden hvis idealer de erklærer sin troskap mot? Hvor er de kulturelle nyvinningene som skyldes at man har opphøyet noen rase, nasjon eller bestemt klasse? Hvorfor synker det store flertall av verdens folkeslag stadig dypere ned i sult og elendighet, mens rikdom i en skala som hverken faraonene, keiserne eller til og med det nittende århundres imperialistiske land kunne drømme om, står til diposisjon for dem som i dag råder over menneskenes anliggender?

I særdeleshet er det i forherligelsen av materielle sysler, som på en og samme tid både er opphavet til og fellesnevneren for alle slike ideologier, at vi finner røttene som gir næring til løgnen om at menneskene er uforbederlig selviske og aggressive. Det er her grunnen må ryddes for å bygge en ny verden egnet for våre etterkommere.

Erfaringen viser at materialistiske idealer ikke har maktet å tilfredsstille menneskehetens behov. Derfor kreves det en ærlig innrømmelse av at et nytt forsøk nå må gjøres på å finne løsningene på planetens smertefulle problemer. De utålelige forholdene som gjennomsyrer samfunnet, tyder på at alle i fellesskap er kommet til kort, en omstendighet som snarere forsterker enn avhjelper de fastlåste stillingene på alle hold. Klart nok er en felles hjelpeinnsats påtrengende nødvendig. Det er i første rekke en holdningssak. Vil menneskeheten fortsette i sin egensindighet og holde fast ved forslitte begreper og ubrukbare antagelser? Eller vil dens ledere, uansett ideologi, tre frem og rådslå sammen med besluttsom vilje i en forenet søken etter egnede løsninger?

De som har omsorg for menneskeslektens fremtid, kan gjerne overveie dette rådet: "Dersom ærverdige idealer og hevdvunne institusjoner, dersom visse sosiale antagelser og religiøse formler har opphørt å fremme menneskehetens velferd i sin alminnelighet, dersom de ikke lenger tjener behovene hos en menneskehet i stadig utvikling, så la dem feies bort og forvises til falmende og bortglemte læresetningers mørke. Hvorfor skulle disse, i en verden som er underkastet forvandlingens og forfallets uforanderlige lov, være unntatt fra den forringelse som nødvendigvis vil måtte innhente enhver menneskelig institusjon? For juridiske normer og politiske og økonomiske teorier er ene og alene ment å skulle trygge menneskehetens interesser som helhet, og ikke at menneskeheten skal korsfestes for å bevare noen spesiell lov eller lære intakt."