Å leve etter prinsippet om enhet

Å leve etter prinsippet om enhet

Menneskerasen går idag gjennom en periode med urolig oppvekst, og beveger seg mot det neste stadiet i dets liv - et stadium for modenhet karakterisert av fremkomsten av en enhetlig verdenssamfunn. Vår velferd, vår fred og sikkerhet er alle avhengig av en fast opprettelse av enhet.

For å skape denne nye verden er det mange mønstre for oppførsel som karakteriserte tidligere faser av vår eksistens som må legges til side. “Vi må anstrenge oss uopphørlig og uten hvile for å fullføre utfoldelsen av den åndelige natur i mennesket,“ skrev ‘Abdu’l-Bahá, “og bestrebe oss med utrettelig energi for å heve menneskeheten mot edelheten i dens sanne og tilsiktede stilling.”

“[V]i må alle streve av all makt inntil vi har enhetens virkelighet i vår midte.”

Det grunnleggende prinsippet om menneskehetens enhet fordrer en dyptpløyende utvikling av vår tenkning: “Hvis dere av et udelt hjerte ønsker vennskap med alle jordens folkeslag, vil deres tanker, åndelige og positive, spre seg. De vil bli andre menneskers ønsker, og vokse seg sterkere og sterkere, inntil de når alle menneskers sinn.”

Edle tanker i seg selv er likevel ikke nok. De må omsettes til handling. Sannheten om at menneskeheten er én må idag bli hevdet og undervist til alle hele tiden.

Ektefølt universelt brorskap er en forutsetning for å realisere menneskelig enhet. “Så sterk må kjærlighetens og vennlighetens ånd være at den fremmede kan kjenne seg som en venn og fienden som en sann bror, uten noen som helst forskjell mellom dem.”

I den nye sivilisasjonen som Bahá’u’lláh kaller til, må alle mennesker føle og handle som om de var innbyggere i ett felles hjemland. “La ikke konvensjonelle hensyn få dere til å opptre kaldt og udeltagende når dere møter fremmede mennesker fra andre land. … Slå dere ikke til ro med å vise vennlighet bare i ord, la hjertet gløde av kjærlig omsorgsfullhet for alle som måtte krysse deres vei.”

Uegennyttig tjeneste for våre medmennesker er et naturlig uttrykk for aksept av menneskehetens enhet. “Menneskets rosverdighet ligger i tjeneste og dyd…” skrev Bahá’u’lláh. “Verdens forbedring kan gjennomføres ved rene og gode gjerninger, ved rosverdig og sømmelig adferd.”

For en menneskerase som nærmer seg modenhetsalder, er det også nødvendig å vise varsomhet i måten vi uttrykker oss på. Det å dele tanker med vennlighet kan ha en dyp effekt på tilhøreren. Og videre, ingenting kan forårsake mer skade for enheten enn å dvele ved menneskers feil, eller enda verre, kringkaste dem til andre. Snarere bør vi konsentrere våre tanker om kjærlighet og enhet, fokusere på de gode egenskapene i folk og tilgi hverandres feil.

Den konkurransepregede kulturen som er fremherskende i så mange av livets forhold i dag gjør det ekstremt vanskelig å fri seg fra den stadige vanen med å måtte komme først. Selv de valgene som gjøres av foreldre kan påvirke barna, om enn utilsiktet eller i uskyldig grad, til å bli oppmuntret til å strebe etter verdens lidenskaper - beundring for makt og status, kjærlighet til luksus, og besettelse av selvtilfredsstillelse.

Slike holdninger kan fremme splittelse snarere enn enhet. De åpner for at individet blir opptatt av å forsøke å “opphøye seg over sin neste.”

Med en dyp forståelse av menneskehetens enhet kan vi begynne å se våre interesser som noe som utfyller hverandre. Uten denne forståelsen, synker vi ned i konflikt og betrakter suksess i snever forstand. Bahá’u’lláh forteller oss at “mest forsømmelig blant alle mennesker er den som hengir seg til tom ordstrid og søker å opphøye seg over sin bror.”