Landsforvist
Til slutt ble Bahá'u'lláh, fortsatt uten rettergang eller skadeserstatning, løslatt fra fengslet og umiddelbart forvist fra hjemlandet mens hans rikdom og eiendommer ble beslaglagt uten lov og dom. Den russiske diplomatiske representanten kjente ham personlig og hadde fulgt forfølgelsene av bábíene med økende fortvilelse. Han tilbød ham sin beskyttelse og tilflukt i land som ble kontrollert av hans regjering. Å ta imot en slik hjelp ville i det rådende politiske klima ganske sikkert ha utløst fordreide påstander fra andre om at det måtte ligge noe politisk i dette.[12] Kanskje var det derfor Bahá'u'lláh valgte å godta forvisning til naboterritoriet Irak, som da var underlagt Det osmanske rike. Denne utvisningen var begynnelsen på førti års landflyktighet, fengsling og bitter forfølgelse.
I årene umiddelbart etter avreisen fra Persia prioriterte Bahá'u'lláh behovene hos bábíene som hadde samlet seg i Bagdad, en oppgave som hadde falt på ham som den eneste fungerende bábí-leder som hadde overlevd massakrene. Bábs død og det nesten samtidige tapet av de fleste av troens unge lærere og veiledere hadde spredt og demoralisert de troende. Da hans anstrengelser for å samle dem som hadde flyktet til Irak, vakte misunnelse og uenighet, [13] fulgte han samme vei som alle Guds budbringere før ham og trakk seg tilbake til ødemarken. Til dette formålet valgte han fjellområdet i Kurdistan. Hans tilbaketrekning, som han senere sa, hadde ikke tenkt på noen tilbakekomst. Hensikten var å unngå å bli gjenstand for uenighet blant de trofaste, en kilde til uro for våre venner. Selv om disse to årene i Kurdistan var en periode med store savn og fysiske vanskeligheter, så beskriver Bahá'u'lláh dem som en tid med inderlig glede i dyp ettertanke over budskapet som var blitt betrodd ham: Mens vi var alene, samtalet vi med vår ånd, uten tanke for verden og alt som er i den. [14]
De som var igjen av den fortvilte gruppen av landsforviste i Bagdad, hadde oppdaget hvor han var og bønnfalt ham om å vende tilbake og påta seg ledelsen av samfunnet. Bare med stor motvilje etterkom han deres inntrengende budskap, siden han mente det var hans ansvar overfor Bábs sak.
To av de viktigste bindene av Bahá'u'lláhs skrifter ble til i denne første eksilperioden, før han gjorde sin livsoppgave kjent i 1863. Det første er en liten bok som han kalte De skjulte ord. Boken er skrevet i form av en samling av moralske fyndord og utgjør den etiske kjernen i Bahá'u'lláhs budskap. I vers som Bahá'u'lláh beskriver som essensen av åndelig veiledning i alle tidligere åpenbaringer, taler Guds røst direkte til menneskets sjel:
O ÅNDENS SØNN!
Høyest av alt elsker jeg rettferdighet; vend deg ikke bort fra den hvis du søker meg, og forsøm den ikke, så jeg kan ha tillit til deg. Ved dens hjelp skal du se med dine egne øyne og ikke gjennom andres øyne, og få visshet gjennom din egen kunnskap og ikke gjennom din nestes kunnskap. La ditt hjerte dvele ved dette hvorledes du bør være. Sannelig, rettferdighet er min gave til deg og tegnet på min kjærlige omsorg. Vend derfor ditt blikk mot rettferdigheten.
O TILVÆRELSENS SØNN!
Elsk meg så at jeg kan elske deg. Hvis du ikke elsker meg, kan min kjærlighet på ingen måte nå deg. Vit dette, o tjener.
O MENNESKEBARN!
Sørg ikke med mindre du er langt borte fra oss. Gled deg ikke med mindre du kommer nærmere og vender tilbake til oss.
O TILVÆRELSENS SØNN!
Med kraftens hender formet jeg deg og med styrkens fingre skapte jeg deg; og jeg har senket mitt lys over ditt indre. Vær du tilfreds med det og søk intet annet, for mitt verk er fullkomment og mitt bud er bindende. Betvil det ikke og vær ikke mistroisk. [15]
Det andre av de to større verkene som Baháulláh forfattet i denne perioden, er Visshetens bok, som er en omfattende fremstilling av religionens vesen og formål. Guds budbringere beskrives som mellommenn i en eneste ubrutt prosess menneskeslektens erkjennelse av sine slumrende åndelige og moralske muligheter. Beskrivelsen henter sitt stoff ikke bare fra Koranen, men med samme letthet og innsikt fra Det Gamle og Det nye testamente. En menneskehet som har nådd modenhetsalderen, er mottakelig for direkte undervisning utover lignelser og billedspråk. Tro er ikke et spørsmål om blind tillit, men om bevisst kunnskap. Det er heller ikke behov for veiledning fra en geistlig elite lenger: I denne nye opplysningens og utdannelsens tidsalder skjenker forstandens gave enkeltmennesket evnen til å rette seg etter guddommelig veiledning. Det springende punkt er oppriktighet:
Intet menneske skal nå breddene av den sanne forståelses hav uten at det er løsrevet fra alt som er i himmel og på jord. . . Essensen av disse ord er dette: De som betrer troens sti, de som tørster etter visshetens vin, må rense seg for alt som er jordisk sine ører for tomt snakk, sitt sinn for fåfengte forestillinger, sine hjerter for verdslige følelser, sine øyne for det som er forgjengelig. De bør sette sin lit til Gud og følge hans vei, mens de holder fast ved ham. Da vil de bli gjort verdige til stråleglansen fra den guddommelige kunnskaps og forståelses sol, . . . siden mennesket aldri kan ha håp om å komme til kunnskap om den overmåte herlige . . . med mindre og før enn det opphører å betrakte dødelige menneskers ord og gjerninger som en målestokk for den sanne forståelse og anerkjennelse av Gud og hans profeter.
Betrakt fortiden. Hvor mange, både høye og lave, har ikke til alle tider med lengsel ventet på at Guds manifestasjoner skulle komme i hans utvalgtes helliggjorte personer . . . Og når så nådens porter åpnet seg, og de guddommelige gavers skyer sendte sitt regn over menneskeheten, og lyset fra det usette skinte over den himmelske makts horisont, så fornektet de ham alle sammen og vendte seg bort fra hans ansikt Guds eget ansikt . . .
Bare når undersøkelsens, den oppriktige strebens, den lengtende attrås, den lidenskapelige hengivenhets, den glødende kjærlighets, henrykkelsens og begeistringens lampe tennes i den søkendes hjerte og Guds miskunnhets bris føres henover hans sjel, vil villfarelsens mørke bli spredt og kunnskapens og visshetens lys innhylle hans vesen . . . Da vil den hellige og evige Ånds mangfoldige gunstbevisninger og utstrømmende nåde skjenke søkeren slikt nytt liv at han vil finne seg forlenet med et nytt øye, et nytt øre, et nytt hjerte og et nytt sinn . . . Idet han ser med Guds øye, vil han inne i hvert atom skue en dør som leder ham til den absolutte visshets stader. I alle ting vil han oppdage . . . tegnene på en evig manifestasjon.
Når den menneskelige sjels kanal renses for alle verdslige og hindrende tilknytninger, vil den med ufeilbarlighet fornemme den elskedes ånde over umåtelige avstander, og ledet av dens duft vil den nå frem til og gå inn i Visshetens Stad.
Denne staden er intet annet enn Guds Ord, som åpenbart i enhver tidsalder og religionsordning. . . All den ledelse, velsignelse, lærdom, forståelse, tro og visshet som er skjenket alt som er i himmel og på jord, finnes gjemt og forvart i disse byer. [16]
Visshetens bok inneholder ingen åpenlyse henvisninger til Bahá'u'lláhs eget livskall, som ennå ikke var kunngjort. Den er snarere bygget opp rundt en energisk utlegning av den henrettede Bábs livsgjerning. Boken øvde en sterk innflytelse på bábi-samfunnet, som blant sine medlemmer talte en rekke lærde og personer som hadde oppholdt seg ved de teologiske læresetene. Dette skyldtes ikke minst det mesterlige kjennskapet til islamsk tankeverden og lære som forfatteren legger for dagen når han fører bevis for Bábs påstand om å ha oppfylt islams profetier. Bahá'u'lláh oppfordret bábíene til å være verdige den tillit som Báb hadde vist dem, og offeret av så mange heltemodige liv. Samtidig pekte han på den utfordringen som lå i å ikke bare bringe deres egne liv i pakt med den guddommelige lære, men å gjøre deres samfunn til en modell for den uensartede befolkningen i Bagdad, som var hovedstaden i provinsen Irak.
Til tross for at de landsforviste levde i svært trange materielle kår, ble de ansporet til dåd av denne visjonen. En av dem, som het Nabíl og senere skulle etterlate seg en detaljert beretning om både Bábs og Bahá'u'lláhs profetiske virke, har beskrevet den åndelige intensiteten som preget disse dagene:
Mang en kveld ernærte ikke mindre en ti personer seg av dadler for ikke mer enn noen øre. Ingen visste hvem som egentlig eide skoene, kappene eller draktene som fantes i husene deres. Hvem som helst som gikk til basaren, kunne hevde at skoene han hadde på føttene, var hans egne, og enhver som kom i Baháulláhs nærvær, kunne bekrefte at kappen og drakten som han da hadde på seg, tilhørte ham selv. . . Å, hvor lykksalige var vel ikke de dagene, og hvor frydefulle og vidunderlige var vel ikke de timene! [17]
Til forferdelse for øvrighetspersonene ved det persiske konsulatet, som hadde trodd at bábí-episoden var over, ble den landsforviste gruppen etter hvert et respektert og innflytelsesrikt element i Iraks provinshovedstad og i nabobyene. Siden flere av de viktigste gravmælene for den sjiittiske grenen av islam lå i området, ble også en jevn strøm av persiske pilegrimer under de gunstigste omstendigheter påvirket av bábíenes fornyende innflytelse. Blant de rangspersoner som besøkte Bahá'u'lláh i det enkle huset hvor han bodde, befant det seg prinser fra den kongelige familie. En av dem ble så henrykt av opplevelsen at han fikk den noe naive ideen at han ved å reise en kopi av bygningen i hagene på sin egen eiendom kunne han gjenskape noe av den atmosfæren av åndelig renhet og løsrevethet som han hadde opplevd en kort stund. En annen, som ble dypere beveget av opplevelsen under sitt besøk, uttrykte overfor venner i sin følelse av at om alle sorger i verden var sammentrengt i mitt hjerte, så følte jeg at de alle ville forsvinne når jeg var i Bahá'u'lláhs nærvær. Det var som om jeg hadde kommet til Paradis. . . [18]