Guds pakt med menneskeheten
I juni 1877 slapp Bahá'u'lláh omsider ut fra den strenge innesperringen i fengselsbyen Akká og flyttet med sin familie til Mazraih, en liten landeiendom noen kilometer nord for byen. [106] Slik det var forutsagt i hans erklæring til den tyrkiske regjering, var sultan Abdull-Azíz blitt styrtet og myrdet under et palasskupp, og gufs fra de politiske forandringers vinder som feide over verden, begynte å trenge inn selv på det osmanske imperiesystems avskjermede enemerker. Etter et kort toårig opphold i Mazraih flyttet Bahá'u'lláh til Bahjí, en stor herregård omringet av hager, som sønnen 'Abdul-Bahá hadde leid for ham og medlemmene av storfamilien. [107] De resterende tolv årene av livet viet han til sine skrifter om en lang rekke åndelige og sosiale emner og til å motta en strøm av bahá'í pilegrimer som med stor vanskelighet tok seg frem fra Persia og andre land.
Rundt om i Det nære og fjerne Østen begynte kjernen i et samfunnsliv å ta form blant dem som hadde tatt imot hans budskap. Som veiledning hadde Bahá'u'lláh åpenbart et system av lover og institusjoner som var utformet for å sette prinsippene i hans skrifter ut i livet. [108] Myndighetene ble tillagt råd som var demokratisk valgt av hele samfunnet, det ble tatt forholdsregler for å utelukke muligheten av at det skulle dannes en geistlig elite, og det ble innført prinsipper for rådslagning og gruppebeslutning.
Et kjernepunkt i dette systemet var det Bahá'u'lláh kalte en ny Pakt mellom Gud og menneskeheten. Det som særpreger menneskehetens overgang til modenhetsalderen, er at for første gang i sin historie opplever hele menneskeslekten et umiddelbart engasjement, det være seg enn så uklart, i forhold til bevisstheten om sin egen enhet og om jorden som ett eneste fedreland. Denne oppvåkningen baner vei for et nytt forhold mellom Gud og menneskeheten. Etter hvert som verdens folk godtar den åndelige autoritet som Guds åpenbaring for denne tidsalder innebærer, sa Bahá'u'lláh, så vil de i seg selv finne en moralsk bestyrkelse som menneskelige anstrengelser alene har vært ute av stand til å frembringe. En ny menneskeslekt [109] vil fremstå som et resultat av dette forholdet, og arbeidet med å bygge en verdenssivilisasjon vil begynne. Baháí-samfunnets oppgave var å vise hvor virkningsfull denne Pakten er når det gjelder å råde bot på de onder som splitter menneskeslekten.
Bahá'u'lláh døde i Bahjí den 29. mai 1892 i sitt syttifemte år. På den tiden da han døde, stod den saken som ble betrodd ham førti år tidligere i Teherans Sorte Hull, rede til å løsrive seg fra de islamske land hvor den hadde tatt form, og til å etablere seg først rundt om i Amerika og Europa og så i resten av verden. Ved å gjøre det ville den selv godtgjøre løftet i den nye pakten mellom Gud og menneskeheten. For som den eneste av alle jordens selvstendige religioner skulle bahá'í-troen og dens samfunn av troende på en vellykket måte bestå det kritiske første århundre av sin eksistens med enheten absolutt intakt, uskadet av den ødeleggende påvirkningen som splittelse og partivesen har hatt fra de eldste tider. Deres erfaring gir klare bevis på Bahá'u'lláhs forsikring om at menneskeslekten, i all sin mangfoldighet, kan lære å leve og arbeide som ett folk i et felles globalt hjemland.
Bare to år før sin død mottok Bahá'u'lláh i Bahjí en av de få fra Vesten som møtte ham, og den eneste som etterlot seg en skriftlig beretning om sin opplevelse. Gjesten var Edward Granville Browne, en lovende ung orientalist fra universitetet i Cambridge, som opprinnelig var blitt interessert i den dramatiske historien om Báb og hans heltemodige gruppe av tilhengere. Om dette møtet med Bahá'u'lláh skrev Browne:
Skjønt jeg hadde en svak anelse om hvor jeg gikk hen og hvem jeg skulle se (for jeg hadde nemlig ikke fått noen klar beskjed om det på forhånd), så tok det et sekund eller to før jeg med en skjelven av undring og ærefrykt ble meg helt bevisst at værelset ikke var tomt. I hjørnet hvor divanen stod inntil veggen, satt en vidunderlig og ærverdig skikkelse . . . Ansiktet til ham som jeg så, vil jeg aldri kunne glemme, skjønt jeg ikke kan beskrive det. De gjennomtrengende øynene syntes å kunne lese selve ens sjel; makt og myndighet stod skrevet på den brede pannen . . . Det var unødig å spørre i hvis nærvær jeg stod, da jeg bøyde meg for en som er gjenstand for en hengivenhet og kjærlighet som konger kunne misunne ham og keisere forgjeves sukke etter! En mild og verdig røst ba meg ta plass og fortsatte så: - Lovet være Gud at du har nådd frem! . . . Du er kommet for å besøke en fange og en landsforvist . . . Vi ønsker bare det gode for verden og lykke for nasjonene, og likevel betrakter de oss som en opprører som fortjener fangenskap og forvisning . . . At alle folk skulle bli ett i troen og alle mennesker som brødre, at hengivenhetens og enhetens bånd mellom dem skulle bli styrket, at religiøse ulikheter skulle ta slutt og raseforskjeller opphøre hvilken skade vil det gjøre? . . . Men slik skal det gå. Disse fruktesløse stridigheter, disse ødeleggende kriger, skal vike, og Den Største Fred skal komme. [110]