Guds manifestasjon

Det som er felles for alle som bekjenner seg til et eller annet av verdens religionssystemer, er overbevisningen om at det er gjennom den guddommelige åpenbaring sjelen kommer i kontakt med Guds verden, og at det er dette forholdet som gir livet virkelig mening. Noen av de viktigste avsnittene i Bahá’'u'’lláhs skrifter er de som inngående tar for seg deres natur og rolle som er kanalene for denne åpenbaringen, Guds budbringere eller ”manifestasjoner”. En stadig tilbakevendende analogi i disse avsnittene tar utgangspunkt i den fysiske solen. Mens solen har visse egenskaper til felles med de andre himmellegemene i solsystemet, er den forskjellig fra dem ved at den i seg selv er kilden til systemets lys. Planetene og månene reflekterer lyset, mens solen utstråler det som en egenskap som er uadskillelig fra dens natur. Systemet dreier seg rundt dette midtpunktet, og hver av delene påvirkes, ikke bare av sin spesielle sammensetning, men også av sitt forhold til systemets lyskilde. [42]

På samme måte, hevder Bahá'’u'’lláh, er den menneskelige personlighet som Guds manifestasjoner deler med resten av rasen, forskjellig fra andre på en måte som gjør den egnet til å tjene som kanal eller formidler for Guds åpenbaring. Tilsynelatende motsigende henvisninger til denne dobbeltstillingen, som foreksempel er tillagt Kristus, [43] har vært blant de mange kilder til religiøs forvirring og uenighet frem gjennom historien. Om dette temaet sier Bahá’'u'’lláh:

Alt som er i himmelen og alt som er på jorden er et direkte bevis på at Guds egenskaper og navn er åpenbart i det . . . I aller høyeste grad gjelder dette mennesket, som blant alle skapte ting . . . er blitt utvalgt til å beæres med en slik utmerkelse. For i mennesket finnes alle Guds egenskaper og navn potensielt åpenbart i en grad som intet annet skapt vesen har overgått eller oversteget . . . Og av alle mennesker er det manifestasjonene av sannhetens sol som er de dyktigste, de mest fremragende, de mest utmerkede. Ja, alle utenom disse manifestasjoner lever ved deres viljes virksomhet og beveger seg og er til gjennom deres nådes utstrømninger. [44]

Gjennom historien har de troendes overbevisning om at grunnleggeren av deres egen religion sto i en særstilling, ført til intens spekulasjon om gudsmanifestasjonens natur. Slike spekulasjoner er imidlertid blitt sterkt hemmet av vanskelighetene med å tolke og tyde billedspråket i fortidens skrifter. Forsøkene på å utkrystallisere meninger i form av religiøse dogmer har derfor snarere vært en splittende enn en forenende kraft i historien. Ja, til tross for den enorme energien som er viet teologisk arbeid – eller kanskje på grunn av den – hersker det i dag dype meningsforskjeller blant muslimer når det gjelder nøyaktig hvilken stilling Muhammed har, blant kristne når det gjelder Jesu stilling, og blant buddhister vedrørende grunnleggeren av deres egen religion. Som det viser seg bare så altfor tydelig, har motsetningene skapt av disse og andre forskjeller innen en gitt tradisjon vist seg å være minst like alvorlige som de som adskiller vedkommende tradisjon fra de øvrige.

Spesielt viktig for en forståelse av Bahá’'u'’lláhs lære om religionenes enhet er derfor hans uttalelser om hvilket stade rekken av Guds manifestasjoner har, og om deres oppgaver i menneskehetens åndelige historie:

Disse gudsmanifestasjoner har alle et dobbelt stade. Det ene består i ren abstraksjon og vesensenhet. Om du i denne henseende kaller dem alle ved ett navn og tillegger dem alle de samme egenskaper, så tar du ikke feil av sannheten . . .

Det annet er utmerkelsens stade og gjelder den skapte verden og dens begrensninger. I denne henseende har hver gudsmanifestasjon en særskilt personlighet, en klart foreskrevet livsoppgave, en forutbestemt åpenbaring og spesielt angitte begrensninger. Hver av dem er kjent under et forskjellig navn, kjennetegnes ved en spesiell egenskap, utfører en bestemt oppgave . . .

Sett i lys av deres annet stade . . . fremviser de et absolutt tjenersinn, den ytterste armod og fullstendig selvutslettelse. Som han sier: ”Jeg er Guds tjener. Jeg er bare et menneske som du”. . .

Skulle en av de altomfavnende gudsmanifestasjoner erklære: ”Jeg er Gud”, så taler han sannelig sannhet, og derom hersker det ingen tvil. For . . . gjennom deres åpenbaring, deres egenskaper og navn blir Guds åpenbaring, hans navn og hans egenskaper gitt til kjenne i verden . . . Og skulle noen av dem komme med ytringen ”Jeg er Guds budbringer,” så taler også han sannhet, den utvilsomme sannhet . . . Sett i dette lys er de alle bare budbringere for den ideelle Konge, denne uforanderlige essens . . . Og skulle de si: ”Vi er Guds tjenere,” så er også dette en åpenbar og uomtvistelig kjensgjerning. For de er gjort åpenbare i det mest fullkomne tjenerstade, et stade som intet menneske overhodet kan oppnå maken til . . . [45]

Således har det seg at hva de enn måtte uttale, om det vedrører guddommens rike, herredømme, profetskap, budbringergjerning, beskytterembete, apostelgjerning eller tjenerstade, så er alt sant, uten enhver skygge av tvil. Derfor må disse uttalelser . . . overveies nøye, slik at de forskjellige utsagn fra den usynliges åpenbarere og hellighetens daglysninger kan opphøre å ryste sjelen og forvirre sinnet. [46]