Guds dag
Hva mener Bahá'u'lláh er målet for utviklingen av menneskets bevissthet? I evighetens perspektiv er hensikten at Gud med stadig større klarhet skal se avbildet av sin fullkommenhet i skaperverkets speil, og at, sagt med Bahá'u'lláhs ord:
. . . ethvert menneske kan bevitne i seg selv, ved seg selv, i stadet for sin Herres manifestasjon at der i sannhet ingen Gud er uten ham, og at ethvert menneske derved kan nå frem til den innerste virkelighets tinde, helt til ingen skal betrakte noe som helst uten å se Gud deri. [55]
Sett i sammenheng med sivilisasjonens historie har hensikten med rekken av guddommelige manifestasjoner vært å forberede menneskets bevissthet på at menneskeslekten skal forenes og bli som én eneste art ja, faktisk som en eneste organisme som er i stand til å ta ansvaret for sin felles fremtid: Han som er deres Herre, den overmåte barmhjertige, sier Bahá'u'lláh, nærer i sitt hjerte det ønske å se hele menneskeslekten som én sjel og ett legeme. [56] Før menneskeheten har godtatt sin organiske enhet, kan den ikke møte sine umiddelbare utfordringer engang, og slett ikke dem som kommer: Menneskets velbefinnende, hevder Bahá'u'lláh bestemt, dens fred og trygghet, lar seg ikke oppnå med mindre og før enn dens enhet blir fast grunnfestet. [57] Bare et forenet verdenssamfunn kan gi sine barn den følelse av indre forvissning som underforstås i en av Bahá'u'lláhs bønner til Gud: Hvilken plikt du enn har foreskrevet dine tjenere om til det ytterste å opphøye din majestet og herlighet, er bare et tegn på din nåde mot dem, så de kan bli i stand til å heve seg til det stade som er tildelt deres eget innerste vesen, stadet for kunnskap om deres eget selv. [58] Paradoksalt nok er det bare ved å oppnå sann enhet at menneskeheten fullt ut kan dyrke sin mangfoldighet og individualitet. Dette er det mål de har arbeidet mot, alle de gudsmanifestasjoner som historien kjenner til Dagen med én hjord, én hyrde.[59] Dette målet, sier Bahá'u'lláh, vil bli nådd på det sivilisasjonstrinn som menneskeheten nå står på overgangen til.
En av de mest tankevekkende analogier som er å finne i skriftene ikke bare hos Bahá'u'lláh, men hos Báb før ham, er sammenligningen mellom menneskerasens utvikling og enkeltmenneskets liv. Menneskeheten har i sin kollektive utvikling beveget seg gjennom stadier som minner om spedbarnstiden, barndommen og ungdomsalderen i individets modningsprosess. Vi opplever nå begynnelsen på vår kollektive modenhet, inngitt nye evner og muligheter som vi ennå har bare den vageste bevissthet om. [60]
Mot denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå hvorfor enhetsprinsippet settes først i Bahá'u'lláhs lære. Menneskehetens enhet er gjennomgangstemaet i den tidsalder som nå begynner, standarden som alle forslag til menneskehetens forbedringer må måles mot. Det finnes kun én menneskeslekt, hevder Bahá'u'lláh med styrke. Nedarvede oppfatninger om at en bestemt rase eller etnisk gruppe på en eller annen måte er overlegen i forhold til resten av menneskeheten, savner ethvert grunnlag. Og likeledes: Siden alle Guds budbringere har tjent som representanter for den ene guddommelige vilje, så er deres åpenbaringer menneskeslektens felles arv. Hver person på jorden er en rettmessig arving til hele denne åndelige tradisjonen. Å holde fast ved fordommer av noe slag er både skadelig for samfunnets interesser og en krenkelse av Guds vilje for vår tid:
O stridende folk og slekter på jorden! Vend blikket mot enhet, og la strålene fra dens lys skinne på dere. Kom sammen og beslutt dere for Guds skyld til å utrydde det som er kilden til uenighet mellom dere. . . Det kan ikke herske noen som helst tvil om at verdens folkeslag, uansett rase eller religion, henter sin inspirasjon fra én himmelsk Kilde og er undersåtter av én Gud. Forskjellen mellom de forordninger som de er underlagt, bør tilskrives de skiftende krav og behov i den tidsalder da de ble åpenbart. De ble alle, med unntak av noen få som er resultatet av menneskers fordervelse, forordnet av Gud og er en gjenspeiling av hans vilje og hensikt. Reis dere, bevæpnet med troens kraft, og knus deres fåfengte innbilningers guder, de som sår splid blant dere. . . [61]
Enhetstemaet går igjen i Bahá'u'lláhs skrifter: Enhetens tabernakel er reist. Betrakt ikke hverandre som fremmede. [62] Omgås tilhengere av alle religioner i en ånd av vennlighet og kameratskap. [63] Dere er fruktene på ett tre og bladene på én gren. [64]
Menneskehetens modningsprosess har foregått innenfor utviklingen av samfunnsordningen. Med familieenheten og dens ulike forgreninger som utgangspunkt har man med ulike grader av hell utviklet samfunn bygget på klanen, stammen, bystaten og senest nasjonen. Dette stadig mer omfattende og sammensatte sosiale miljøet gir det menneskelige potensial både stimulans til og rom for utvikling, og denne utviklingen har i sin tur avstedkommet stadig nye tilpasninger av samfunnets struktur. Menneskehetens overgang til modenhetsalderen må derfor medføre en fullstendig omforming av samfunnsordningen. Det nye samfunnet må være i stand til å favne hele menneskeslektens mangfold og dra nytte av den fulle bredden av talenter og innsikt som mange tusen års kulturell erfaring har foredlet:
Dette er Dagen da Guds ypperste gaver er blitt utøst over menneskene, Dagen da hans mektigste nåde er blitt inngytt i alle skapte ting. Det påhviler alle verdens folk å bilegge sine uoverensstemmelser og i fullkommen enighet og fred å dvele i skyggen av hans omsorgs og miskunnhets tre . . . Snart vil den nåværende ordning bli rullet sammen og en ny spres ut i dens sted. Sannelig, din Herre taler sannheten og kjenner de usette ting. [65]
Det fremste virkemidlet for å omforme samfunnet og oppnå verdensfred, fremholder Bahá'u'lláh, er å skape rettferdighet i menneskehetens anliggender. Temaet har en sentral plass i hans lære:
Menneskenes lys er rettferdighet. Slukk det ikke med undertrykkelsens og tyranniets motbær. Hensikten med rettferdighet er å skape fred mellom menneskene. Den guddommelige visdoms osean bølger i dette opphøyede ord, mens verdens bøker ikke kan romme dets innerste betydning . . . [66]
I sine senere skrifter uttrykte Bahá'u'lláh klart hvilke følger dette prinsippet har for menneskehetens modenhetsalder. Kvinner og menn har vært og vil alltid være like i Guds øyne, [67] fremholder han, og sivilisasjonens fremgang krever at samfunnet ordner sine anliggender på en slik måte at denne kjensgjerningen fullt ut kommer til uttrykk. Jordens ressurser tilhører hele menneskeheten, ikke et enkelt folk. Ulike bidrag til den felles økonomiske velferd fortjener og bør få belønning og anerkjennelse i ulik grad, men den ekstreme rikdom og fattigdom som de fleste nasjoner på jorden lider under, uansett hvilket sosioøkonomisk livssyn de bekjenner seg til, må avskaffes.