Innledning

[1] Det fundamentale prinsipp som Bahá’u’lláh fremsetter - dette er tilhengerne av hans tro fast overbevist om - er at religiøs sannhet ikke er absolutt, men relativ, at guddommelig åpenbaring er en fortløpende og fremadskridende prosess, at alle de store religioner i verden er guddommelige i sitt opphav, at deres grunnprinsipper er i fullstendig harmoni og deres mål og hensikt det samme. Deres trossetninger er bare fasetter av en sannhet, deres funksjoner er gjensidig utfyllende, og de avviker bare på ubetydelige punkter i sine læresetninger. Religionene representerer suksessive stadier i samfunnets åndelige utvikling.

Bahá’u’lláh, profeten i denne nye og store tidsalder som menneskeheten nå har gått inn i, har ikke til mål å ødelegge, men å fullbyrde fortidens åpenbaringer. Han vil ikke fremheve uenighetene mellom motstridende trossamfunn som splitter dagens samfunn, men forsone.

Hans hensikt er så langt fra å forringe stillingen til de profeter som kom før ham eller beskjære deres lære, men å erklære de grunnleggende sannheter som disse religionene rommer, på en måte som samsvarer med behovene og kapasiteten i den tidsalder vi lever i, og som dermed kan anvendes på tidens problemer, lidelser og forvirring. Hans oppgave er å proklamere at menneskeheten har passert spedbarns- og barnealderen, at de voldsomme rystelser forbundet med menneskehetens nåværende ungdomsstadium langsomt og smertefullt forbereder menneskeheten til dens modenhetsalder, og at disse rystelser innvarsler den tids komme da sverd skal smis til plogjern, da Guds rike som Jesus Kristus lovet, vil være opprettet og planetens fred definitivt og varig sikret. Bahá’u’lláh hevder ikke at hans åpenbaring er endelig; han fastsetter at et rikere mål av den Sannhet som han er blitt betrodd å gi menneskeheten av den allmektige på et så kritisk punkt i dens skjebne, nødvendigvis må bli utdypet på fremtidige stadier i menneskehetens vedvarende og uendelige utvikling.

Bahá'i-troen hevder Guds enhet, anerkjenner hans profeters enhet og innskjerper prinsippet om menneskehetens enhet og helhet. Den erklærer at det er nødvendig og uunngåelig at hele menneskeheten forenes, forsikrer at en slik forening gradvis nærmer seg og hevder at intet annet enn Guds omskapende ånd som arbeider gjennom hans utvalgte talerør i denne tid, til sist kan lykkes i å virkeliggjøre dette. Den understreker videre overfor sine tilhengere at uavhengig søken etter sannheten er en grunnleggende plikt; den fordømmer alle former for overtro og fordom og erklærer at hensikten med religion er å fremme vennskap og enighet. Bahá'i-troen erklærer at den er i fullstendig samsvar med vitenskap og anser troen som det fremste virkemiddel for å skape fred og ordnet fremgang i samfunnet. Den fastsetter utvetydig prinsippet om like rettigheter, muligheter og privilegier for menn og kvinner. Den insisterer på obligatorisk utdannelse, eliminerer ekstrem fattigdom og ekstrem rikdom og avskaffer presteskapet som institusjon. Den forbyr slaveri, askese, tigging og munkevesen, forordner monogami, fraråder sterkt skilsmisse og understreker nødvendigheten av streng lydighet overfor ens regjering . Troen stiller ethvert arbeide utført i en ånd av tjeneste på linje med tilbedelse. Den anbefaler sterkt å utvikle eller å velge ut et internasjonalt hjelpespråk, og trekker opp omrisset for de institusjoner som må til for å opprette menneskehetens almene fred og ivareta den for ettertiden.

Bahá'i-troen er knyttet til tre hovedskikkelser. Den første av disse var en ungdom hjemmehørende i Shiraz. Hans navn var Mirza 'Ali-Muhammad, og han var kjent som Báb (Porten). I mai 1844, i en alder av 25 år, gjorde han krav på å være herolden som ifølge tidligere åpenbaringers hellige skrifter skulle bekjentgjøre og forberede veien for en som var større enn ham selv. Den sistnevntes oppgave ville ifølge de samme skrifter være å innvarsle en tidsalder med rettferdighet og fred, en tidsalder som vil bli hyllet som fullbyrdelsen av alle tidligere religionsordninger og innlede en ny epoke i menneskehetens religiøse historie. Øyeblikkelige og voldsomme forfølgelser som ble iverksatt av kirkens og statens forende krefter i Babs fedreland, bevirket at han først ble arrestert, så landsforvist til fjellene i Adhirbayjan, deretter fengslet i festningene Mah-Ku og Chihriq og til slutt henrettet i juli 1850 av en eksekusjonspelotong på torget i Tabriz. Ikke mindre enn tyve tusen av hans tilhengere ble drept med slik barbarisk grusomhet at det vakte varm sympati og ubetinget beundring hos et stort antall vestlige skribenter, diplomater, reisende og vitenskapsmenn. Noen av dem var vitne til disse avskyelige voldshandlingene og ble beveget til å nedtegne dem i sine bøker og dagbøker.

Drevet av uvitenhet og fanatisme angrep de samme krefter Mirza Husayn-'Ali fra Mazindaran. Det var ham Báb hadde forutsagt skulle komme, og som senere ble kalt Bahá’u’lláh (Guds Herlighet) . Han ble fengslet i Teheran og ble i 1852 forvist fra sitt hjemland til Bagdad. Derfra ble han forvist til Konstantinopel og Adrianopel og til sist til fengselsbyen 'Akko, hvor han forble fengslet i ikke mindre enn 24 år. Han døde i nærheten av 'Akko i 1892. I løpet av sin forvisning, spesielt mens han var i Adrianopel og 'Akko, utformet han lovene og forordningene i sin religionsordning. I over hundre bind fremla han sin tros prinsipper og forkynte sitt budskap for Østens og Vestens konger og herskere. Han henvendte seg både til paven, islams kalif, de øverste ledere i republikkene på det amerikanske kontinent, hele den kristne presteordenen, de sjiittiske og sunnittiske lederne innenfor islam og yppersteprestene blant Zarathustras tilhengere, og proklamerte sin åpenbaring. Han oppfordret dem han henvendte seg til, til å gi akt på hans appell og anta hans tro, og advarte dem mot konsekvensene av deres avslag og fordømte i noen tilfeller deres hovmod og tyranni.

Hans eldste sønn, 'Abbas Effendi, kjent som 'Abdu'l-Bahá (Bahás Tjener), ble av ham utpekt som hans lovlige etterfølger og den autoriserte fortolker av hans lære. Siden sin tidlige barndom hadde 'Abdu'l-Bahá vært nært knyttet til sin far og delt hans eksil og prøvelser. Han forble fange til 1908; da ble han løslatt fra sitt fangenskap som følge av ungtyrkernes revolusjon. Etter å ha bosatt seg i Haifa, la han straks etter ut på sin treårige reise til Egypt, Europa og Nord-Amerika. På denne reisen forklarte han sin fars lære for store forsamlinger og forutsa den katastrofe som snart skulle ramme hele menneskeheten. Han vendte tilbake til sitt hjem umiddelbart før første verdenskrig. I løpet av krigen var han utsatt for konstant fare inntil styrkene som ble ledet av General Allenby frigjorde Palestina. General Allenby viste den ytterste omtanke for 'Abdu'l-Bahá og den lille flokken som sammen med ham var i eksil i 'Akko og Haifa. I 1921 gikk 'Abdu'l-Bahá bort, og han ble begravet i et hvelv i gravmælet på Karmel-fjellet. Dette gravmælet ble reist for Babs jordiske levninger i samsvar med Bahá’u’lláhs klare anvisninger. Levningene var tidligere blitt overført fra Tabriz til Det hellige land etter å ha vært bevart og skjult i ikke mindre enn seksti år.

'Abdu'l-Bahás bortgang markerte slutten på den første, heroiske tidsalder i bahá'i-troen og innvarslet samtidig begynnelsen av den formative tidsalder som er forutbestemt til å bevitne den gradvise fremvekst av troens administrative orden. Denne orden ble forutsagt av Bab, dens lover åpenbart av Bahá’u’lláh og dens omriss nedtegnet av 'Abdu'l-Bahá i hans testamente. Grunnvollen for denne orden dannes nå av nasjonale og lokale råd som er valgt av Troens erklærte tilhengere. ...

Til forskjell fra de systemer som utviklet seg etter de forskjellige religionsgrunnleggeres død, er denne administrative orden guddommelig i sitt opphav og hviler trygt på de lover, forskrifter, forordninger og institusjoner som troens grunnlegger selv har nedtegnet og utvetydig etablert. Den administrative orden fungerer i streng overensstemmelse med fortolkningene til de autoriserte fortolkere av de hellige skrifter. På tross av voldsomme angrep helt siden troens begynnelse, har den, takket være sin helt enestående karakter i menneskehetens religiøse historie, lykkes i å opprettholde enheten blant tilhengerne i denne mangfoldige og vidstrakte gruppen. Troen har også maktet å gjøre sine tilhengere i stand til forenet og systematisk å iverksette tiltak både på den sørlige og den nordlige halvkule for å utvide troens grenser og befeste dens administrative institusjoner.

Det bør i denne sammenheng bemerkes at den tro som denne administrative orden tjener, verner og fremmer, i sin essens er åndelig, overnasjonal, fullstendig upolitisk, ikke partibundet og i diametral motsetning til enhver politikk eller filosofi som søker å opphøye noen spesiell rase, klasse eller nasjon. Troen har ingen form for geistlighet, og har hverken presteskap eller liturgi. Den støttes økonomisk utelukkende ved frivillige bidrag fra troens erklærte tilhengere. Bahá'i-troens tilhengere er lojale overfor sine respektive regjeringer, fylt av kjærlighet til sitt fedreland og ivrige etter til alle tider å fremme sitt lands interesser. Men fordi de ser på menneskeheten som en enhet og er ytterst trofaste overfor dens vitale interesser, vil de ikke nøle med å underordne enhver særinteresse, den være seg personlig, regional eller nasjonal, til fordel for de altoverskyggende interesser som menneskeheten generelt har. Dette gjør de fordi de vet at i en verden av gjensidig avhengige folk og nasjoner vil det som fremmer helheten også være til det beste for den enkelte del, og fordi de erkjenner at intet varig resultat kan oppnås for bestanddelene dersom helhetens samlede interesser blir forsømt.

1. Innledningen består av utdrag fra en erklæring som Shoghi Effendi forberedte for FN's spesialkomité for Palestina i juni 1947.