Den hellige sjøfarers tavle

Studér Den hellige sjøfarers tavle, så vil dere komme til å erkjenne sannheten og tenke over at Den velsignede skjønnhet til fulle har forutsagt fremtidige begivenheter.  La dem som ser, være advart!
Abdu’l-Bahá

Han er den nådige, den høyt elskede!
    O hellige sjøfarer!

Byd du din evighets ark å vise seg for den himmelske skare.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Sjøsett den så på det urgamle hav, i hans navn, den mest underfulle,
     forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
og la de engleaktige sjeler gå om bord, i Guds, den høyestes, navn.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Kast derpå loss, så den kan seile på herlighetens osean.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Kan hende vil dens innvånere nå nærhetens boliger i det evige rike.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Når de har nådd den hellige strand, kysten ved de purpurrøde hav,
     forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
så byd dem å komme ut og nå dette eteriske, usynlige stade,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
et stade hvor Herren, i sin Skjønnhets ild, har vist seg i det udødelige tre;
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
hvor hans Saks legemliggjørelser renset seg for selvet og for lidenskap;
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
hvorom Moses’ herlighet kretser med de evige hærskarer;
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
hvor Guds hånd ble trukket frem fra hans storhets barm;
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
hvor Sakens ark står stille skjønt alle guddommelige egenskaper bekreftes overfor for dens innvånere.
    Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
O sjøfarer! Lær dem som er i arken det vi har lært deg bak det mystiske slør.
    Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Kan hende skal de ikke forbli på den hellige snehvite plett,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
men kunne sveve på åndens vinger hen til det stade som Herren har opphøyet over all nevnelse i de lavere verdener,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
kunne fly gjennom rommet likesom de begunstigede fugler i den evigvarende gjenforenings rike;
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
kunne kjenne de hemmeligheter som er skjult i lysets hav.
    Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
De la bak seg de verdslige begrensningers stadier og nådde den guddommelige enhets stadium, midtpunktet for himmelsk ledelse.
    Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
De har begjært å stige opp til den stilling som Herren har forordnet å være over deres stader.
    Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Derpå kastet den brennende meteor dem ut fra dem som bor i hans nærværs rike,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
og de hørte storhetens røst oppløftes bakenom det usette paulun på herlighetens høyde:
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
«O skytsengler! Før dem tilbake til deres bolig i den lavere verden,»
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
«for de har aktet å stige opp til den sfære som den himmelske dues vinger aldri har nådd.»
    Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
«Hvorpå innbilningens skip står stille, hvilket de forstandiges sinn ikke evner å fatte.»
    Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Derpå kikket himmelens jomfru ut av sitt opphøyede kammer,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
og gav med sitt øyebryn tegn til den himmelske skare,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
idet hun badet himmelen og jorden i sitt åsyns lys.
    Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Og da hennes skjønnhets glans skinte på støvets folk,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
ble alle vesener skaket i sine gravkamre. 
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Hun oppløftet så det rop som intet øre i all evighet
noensinne har hørt,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
og talte således: «Ved Herren! Den hvis hjerte ikke besitter duften av kjærlighet til den opphøyede og herlige arabiske Yngling,»
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
«kan på ingen måte stige opp til den høyeste himmels herlighet.»
    Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Derpå kalte hun til seg en terne blant sine terner,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
og bød henne: «Stig ned i rommet fra evighetens herskapelige boliger,»
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
«og vend deg hen til det de har gjemt i sine hjerters innerste indre.»
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
«Skulle du innånde den søte duft av den Ynglings kledebon som har vært skjult i lysets tabernakel på grunn av det som de ondes hender har forøvet,»
    –  forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
«så oppløft et rop i ditt indre, slik at alle innvånerne av paradisets kamre, som er den evige rikdoms legemliggjørelser, kan forstå og lytte;»
    –  forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
«så at de alle kan komme ned fra sine evige kamre og beve,»
     – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
«og kysse deres hender og føtter for at de har svevet til troskapens høyder.»
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
«Kan hende fornemmer de fra deres kapper Den elskedes vellukt.»
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Derpå strålte den begunstigede ungmøs åsyn over de himmelske kamre likesom lyset som skinner fra Ynglingens ansikt over hans dødelige tempel.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Hun steg så ned, utstyrt med slik en prakt at hun opplyste himlene og alt som i dem er.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Hun handlet skyndsomt og forlenet alle ting i hellighetens og storhetens land med vellukt.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Da hun nådde hen til dette sted, rettet hun seg opp i sin fulle høyde i hjertet av skaperverket,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
og søkte å innånde deres duft i en tid som kjenner hverken begynnelse eller ende.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Hun fant ikke i dem det hun ønsket, og dette er, sannelig, bare en av hans underfulle beretninger.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Derpå skrek hun høyt, jamret seg og begav seg til sitt eget stade i sin opphøyede herskapsbolig,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
og mælte så ett mystisk ord, hvisket i lønndom av hennes honningsøte tunge,
    – forherliget være min Herre, den overmåte herlige! –
og lot ropet lyde midt iblant den himmelske skare og himmelens udødelige jomfruer:
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
«Ved Herren! Jeg fornemmet ikke troskapens bris fra disse ørkesløst påståelige!»
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
«Ved Herren! Ynglingen er forblitt ensom og forlatt i forvisningens land i de ugudeliges hender.»
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Hun utstøtte derpå et sådant rop i sitt indre at den himmelske skare skrek skingrende og skalv.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Og hun falt i støvet og oppgav ånden. Hun synes å være blitt kalt på og å ha lyttet til ham som gav henne bud om å komme til riket i det høye.
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Forherliget være han som skapte henne av kjærlighetens essens midt i hjertet av sitt opphøyede paradis!
     Forherliget være min Herre, den overmåte herlige!
Derpå ilte himmelens jomfruer ut av sine kamre, jomfruer hvis åsyn ingen beboer i det høyeste paradis noensinne hadde skuet.
     Forherliget være vår Herre, den høyeste!
De samlet seg alle rundt henne, og se: de fant hennes legeme liggende i støvet.
     Forherliget være vår Herre, den høyeste!
Og da de så hennes tilstand og begrep et ord av Ynglingens beretning, blottet de hodet, sønderrev sine klær, slo seg selv i ansiktet, glemte sin glede, felte tårer og slo hendene mot sine kinn, og dette er sannelig en av de gåtefulle grusomme prøvelser – 
     forherliget være vår Herre, den høyeste!

—Bahá'’u'’lláh