1843 Roparna

I første halvdel av 1800-tallet, med et høydepunkt 1843-1844, spredte seg den s.k. "predikosjukan" i Sverige. Roparna, som de også ble kalt, ropte ut at dommens dag var nær og alle måtte kvitte seg med sine laster og leve et bedre liv. Roparbevegelsen i Småland og Västergötland var en utpreget bevegelse blant barn, mens det i Närke var annerledes. I Närke ble roparna møtt med et kompakt motstand. Der hadde man hørt om hva som skjett i andre deler av landet og bestemt sig for å slå ned roperiet allerede fra begynnelsen. Selv om mange ble fengslet og fikk bøter, så ble ikke alt stille. Roparrørelsen var på mange steder begynnelsen til frikirke forsamlinger av forskjellig type. Mange mennesker vendte seg bort fra statskirken, som de så på som stivnet i former og dogmer.

Fyllefester med dans og kortspel opphørte helt mange steder og alt fler begynte å betrakte disse seder som uhederlige og råe. Urettmessig gods ble brakt tilbake, familietvister ble avsluttet med gjensidig syndebekjennelse, rettsfølelsen ble vakt opp, og man begynte av oppriktig hjerte å søke gjøre Guds vilje.

Ekman J. Inre missionens historia, Jönköping 1921, 1922, side 206-208.

Den frireligiøse bevegelsen eller den frie lekmannavirksomheten i Sverige begynte gjennom den omtalte vekkelsen 1843 - 1844. Mange prester ble også vekket av roparna og begynte å preke i kirkene om Kristi gjenkomst. Gjennom oppblomstringen av den frireligiøse bevegelsen gikk landet inn i en ny tid, det religiøse tvanget var tildels brutt. Noen prester begynte også å lure på hva som var galt med statskirken. Var det noe som burde forandres ? Värmlandsbiskopen J. J. Hedren talte ved et prestemøte i Karlstad 1831 om, at det moralske forfall hadde nådd alterets tjenere og siktet da fremst på drukkenskapen og tillegger, at tiden nå er inne for kirkens tjenere å angripe dette onde. Prosten Fryxell foreslo for presteskapet å bli enig om følgende:

• at i sitt hus ikke skjenke berusende drykker til noen som ikke er konfirmert. at ikke drikke mer enn ett glass alkohol til middagen. at ikke lage eller på sin eiendom la noen lage mer alkohol enn til husbehov. at søke med alle lovlige midler å få sine tilhørere til å påta seg de samme forpliktelser.

Det uunngåelige resultatet av det store forbruket av alkohol ble at almuen levde i den største fattigdom. Var det dårlig tilgang på såkorn, gikk brennevinsbrenningen foran. Man trodde at det ikke var mulig å leve uten denne "gudadrykk". En del fattige prester som forsøkte holde dette løftet ble ved prestevalgene gått forbi, pga. av sin nykterhet. Det varte lenge før det skjedde noen forandring.

J. Ekman skriver i Inre Missionens Historia om tilstandet i Sverige før roparna trådte frem:

Det åndelige mørker som var i Sverige under 1800-tallets første halvdel, må i sanning kalles fryktelig. Ukunnighet om Gud, vidskjepelse og en lastbar levemåte gikk som vanlig hånd i hånd. Presten, folkets åndelige ledere, interesserte seg ofte mer for kortstokken enn for bibelen, og de fleste av dem hadde mer smak for fester og sterke drykker enn for det brød som gir verden liv. Kirkens tjenere hadde likevel en stor makt over folket. "Presten var ved denne tid både Gud og konge for folket." Folket gikk til kirken av gammel vane - man skulle høre kunngjørelser, møte hverandre, høre nyheter og få et avbrudd i hverdagens slit.

Det ble spekulert i hva som var årsaken til roparrørelsen. Noen mente at de seneste årens høst hadde innholdt giftige frø, noen mente at det skyldtes fanatiske presters vranglære, andre mente at det store alkoholforbruket var årsaken. I 1840 oppgis det at det ble tatt inn nesten 9 millioner liter brennevin til Stockholm by, til en befolkning på nesten 90.000 personer.

Ved tiden for Roparnas fremtreden var det ikke uvanlig med religionsforfølgelser.

"Religionsforfølgelsene i Sverige vakte stor oppsikt i utlandet. Både Holland og England intervenerte allerede år 1655 i Sverige for å støtte de forfulgte kalvinistene."

Den fra Sverige landsforviste baptistpredikanten F.O.Nilsson hadde blandt annet blitt invitert av Evangeliske Alliansen til et møte i London, der han fortalte alt han fikk lide i Sverige. Ved samme tid sendte Englands premiærminister Lord Palmerston en skrivelse til den svenske regjeringen med oppfordring til å mildne den ufordragelige lovgivningen når det gjaldt religionstvang.

I Edinburgh i Skottland holdt pastor James Lumsden et foredrag i frikirken S:t Lukas om "den åndelige tilstanden og forfølgelsene i Sverige". Det ble samlet inn penger for å støtte de som var blitt dømt til fengsel og bøter, uten å ha gjort noe annet enn å tilbe Gud i følge sin samvittighet, utenfor statskirken.

Sundstedt, A. Striden om konventikelplakatet, s. 255, Stockholm 1958

Det var nå en krise i menneskers tenkemåte og liv, noen steder mer uberegnelig og voldelig enn noen kunne forutse. Roparnas budskap kom egentlig som et svar på det som lå dypt i folkesjelen: Hvordan skal vi komme ut av vår elendighet og vekk fra vår uro ? Svaret kom fra det mest uventede hold. Barn og ungdom preket om at Jesus kunne hjelpe dem. Etterhvert som Bibelen ble oversatt og ble folkets eiendom, var det mange som lurte på om kirkens lære var i overenstemmelse med Guds ord.

Til tross for skrivelser og kungjørelser med strenge straffeutmålinger kunne ikke roparrørelsen stanses. I dens spor kom den store folkevekkelsen, som spredte seg over store deler av Sverige. "Plutselig, som stampet frem fra jorda, stod en hel hær av lekmannsvitner, beredt til å bære ut vekkelsens budskap."

Under den korte tid som roparna virket, var det en hel del godt som fulgte dem i sporene. Dette erkjente også Nordisk Kyrkotidning, som allerede 1842 skrev følgende:

"Men, säger du, denna så kallade pythonie har dock gjort en stor nytta och utövat étt mäktigt inflytande på sedligheten i de orter, där hon gått fram. Folket har blivit nyktert; har skilt sig från sådana överflödsartiklar som vittnade om högfärd; flit och trevnad har trätt istället för det förra kroglivet och dagdrivandet; hustrurna ha fått igen sina män och de husliga tvisterna ha till stor del tystnat; vid marknader och andra offentliga samlingar går det stillare och tystare till . . . Och detta, om man får sluta från frukten till trädet, tycks ej förråda ett så ont ursprung som ni förespeglat, eller giva anledning till det vidriga omdöme, ni uttalat ...

Här hava ock barn uppträtt, som bättringspredikanter, omisskännligt drivna av en högre makt. Eller skulle väl också med dem Djävulen driva sitt mörka spel? På denna invändning svaras att det är inte så märkvärdigt att väckelser bland barn förekommer ibland . . . I onda och fördärvade tider då de äldre ej vilja höra Herrens röst, utväljer Gud sina stridsmän, sina tillbedjare, sina predikare bland barn och spenabarn, på det hans rike ej skall varda tomt, och för att bringa de förre och den andre, dem regerar på skam. Vi erinra oss skolgossen som predikade bättring från Jönköpings statskyrkas tak, ditförd på ett underbart sätt. Om nu något sådant ligger i de smålåndska och västgötska barnens övernaturliga drift och rörelse, tilltro vi oss, så avlägsna från skådeplatsen, icke avgöra. Men sannolikt är det."

Kilde: Nordisk Kyrkotidning, side 298 år 1842

Gjetningene var mange. Ved tiden for roparnas fremtreden trodde jo menneskene fortsatt på at det fanns både en Gud og en djevel - og at roparna var inspirerte av den ene eller den andre. Av frukten kjenner man treet, mente mange, da man så de goda resultat som fulgte i roparnas spor.

"Den frireligiösa verksamheten i Rogberga började omkring år 1840. Ungefär samtidigt med de på Herrestad i Kårda socken hållna s. k. missionsbönerna - de första i sitt slag i Sverige - uppträdde 'roparna' ute i Våereds by. I storstugan hos Sven Jonasson Stillman och hans hustru Maja-Lisa Esaiasdotter samlades åren 1841 - 1843 långväga mötesdeltagare för att se dessa 'predikosjuka' män och kvinnor i alla åldrar och höra deras skarpa domar, varningar och förmaningar. Ur ett dvalliknande tillstånd rycktes de upp till en exalterad förkunnelse om helvetets fasor, om djävul och tandagnisslan. Det var mest dom och mindre evangelium. Följderna av människornas livsföring målades på ett sätt, som kom den mest förhårdade att rysa och besinna sig."

Kilde: Strøm Thure, Rogberga socken, Jönköping 1949, side 128

Som et eksempel på forholdene rundt roparna vises til arrestasjonen av to gutter i Karlskoga og etterfølgende tortur. Disse guttene refererte til Joels andre kapitel, Johannes åpenbaring og 5. Mosebok i sine prekener.

Kilde:

• David Carlsson, Roparna, Skandinaviska Bokförlaget, Gävle, 1978