Av Hoda Mahmoudi og Janet Khan

I oktober 1911, da verden var på randen av sammenbrudd og mulighetene for krig var enorme, holdt ‘Abdu’l-Bahá en tale i Paris for en gruppe personer som søkte etter kreative løsninger på datidens utfordringer. Han snakket om det pragmatiske forholdet mellom «sann tanke» og dens anvendelse. «Hvis disse tankene aldri når til handlingens plan», forklarte ‘Abdu’l-Bahá, «forblir de unyttige. Kraften i en tanke avhenger nemlig av at tanken finner uttrykk i handling.»[1]

I denne artikkelen utforsker vi hvordan ‘Abdu’l-Bahá aktivt fremmet den mektige fredsvisjonen som er fremsatt i bahá’í-troens lære, og undersøker hans bidrag til å mobilisere vidstrakt støtte for utøvelsen av fred. Virkeliggjøringen av fred slik den er beskrevet i bahá’í-skriftene og belyst av ‘Abdu’l-Bahá, avhenger av åndelige tanker basert på åndelige dyder som uttrykkes gjennom menneskers handlinger. 

‘Abdu’l-Bahás forståelse av sosial virkelighet

‘Abdu’l-Bahá er en unik skikkelse i religiøs historie. Det å forstå hans avgjørende rolle er vesentlig for å forstå hva som rører seg i bahá’í-troen – i dens fortid, nåtid og fremtid.

I førti år var ‘Abdu’l-Bahá en fange i det osmanske riket, idet han var blitt landsforvist som et ni år gammelt barn da medlemmer av Bahá’u’lláhs familie ble fordrevet fra Iran til det osmanske maktområde. Uten å la seg stoppe av restriksjonene på frihet og dagliglivets utfordringer, vendte ‘Abdu’l-Bahá sin oppmerksomhet mot å administrere det voksende bahá’í-samfunnets anliggender og til å lette menneskehetens situasjon ved aktivt å fremme visjonen om en rettferdig, forenet og fredelig verden.

Idet han var intenst oppmerksom på hendelsene som fant sted rundt om i verden, betraktet ‘Abdu’l-Bahá opprettelsen av universell fred som en av de mest kritiske av den tids utfordringer. Hans skrifter og offentlige taler beskriver bahá’í-tilnærmingen til fred og måter å oppnå den på, og forklarer og belyser Bahá’u’lláhs lære. De gjenspeiler en dyp og følsom forståelse av verdens tilstand og viser hvor relevant bahá’í-læren er for å lindre den menneskelige tilstand. Bahá’í-tilnærmingen understreker en tillit til religionens oppbyggende kraft og til kreftene i sosial og åndelig samhørighet som en måte å påvirke verden på.[2]

‘Abdu’l-Bahá så i første verdenskrig en rystende lærepenge når det gjaldt menneskets behov for fred – og mørket som kan være et resultat av mangel på fred. Han visste og skrev mye om at intet mindre enn opprettelsen av det åndelige grunnlaget for fred kunne resultere i varig fred og trygghet for menneskeheten. I sine skriftlige verk gjør han oss gjentatte ganger oppmerksomme på behovet for å opprette åndelige forutsetninger for fred, forutsetninger som i sin tur vil fjerne barrierene mot fred, slike som rasefordommer, sexisme, økonomiske forskjeller, sekterisme og nasjonalisme.

Denne bemerkelsesverdige tiden i verdens historie danner bakteppet for Den guddommelige plans tavler, en serie av brev som ‘Abdu’l-Bahá skrev til bahá’íene i Nord-Amerika. En studie av disse brevene sammen med to detaljerte brev[3] om fred skrevet til Styret for Sentralkomiteen for varig fred i Haag gir anledning til en bedre forståelse av den universelle freds natur slik den blir fremstilt i bahá’í-skriftene, forutsetningene for fred og hvordan fred kan fremmes. Den guddommelige plans tavler fremlegger en systematisk strategi som er rettet mot å styrke embryoniske bahá’í-samfunn som er grunnlagt på prinsippet om menneskehetens enhet, og som mobiliserer sine medlemmer til å engasjere seg i aktiviteter knyttet til å spre fredsverdiene. The Tablets to the Hague [Brevene til Haag] er eksempler på ‘Abdu’l-Bahás utrettelige anstrengelser for å bidra til de mest relevante diskursene på hans tid og å engasjere likesinnede personer og grupper rundt om i verden i streben etter fred.[4]

Gjennomføringens kraft

‘Abdu’l-Bahás advarsel om at «kraften i en tanke» avhenger av at «den finner uttrykk i handling»,[5] er spesielt relevant for ideen om fred. Tenk over at nærmere 20 millioner menn, kvinner og barn ble drept i løpet av de fire årene første verdenskrig varte!

‘Abdu’l Bahá tok prinsippene om global fred som Bahá’u’lláh åpenbarte, og formet dem til en praktisk, storslått strategi for hvordan en kan forstå, praktisere og etterstrebe fred. Blant ‘Abdu’l-Bahás tallrike skrifter skisserte de fjorten brevene som utgjør Den guddommelige plans tavler, detaljerte instruksjoner og systematiske handlinger for utbredelse av bahá’í-troens åndelige læresetninger i hele verden. Deres mål var opprettelsen av voksende samfunn over hele verden som ville gi konkrete uttrykk for fredsverdiene, omfatte menneskefamiliens mangfoldige befolkningsgrupper og bidra til planetens åndeliggjøring – en visjon som ble fremmet etter hvert som verden ble vitne til krigens grufullheter og lidelser:

«… alle egner innhylles i et sort mørke … splidens flamme luer i alle land … krigens og blodbadets ild flammer overalt i øst og i vest. Blodet strømmer, marken er overstrødd med lik, og avskårne hoder har falt i støvet på slagmarken.»[6]

‘Abdu’l-Bahá ba mottakerne av brevene om å reise seg og handle, og over hele planeten opprette nye samfunn grunnlagt på de åndelige prinsippene kjærlighet, velvilje og samarbeid blant menneskene. Gjennom slike oppfordringer til oppofrende tjenestehandlinger som det å reise seg for å spre de guddommelige læresetninger ville innebære, fremmet ‘Abdu’l-Bahá et middel mot de sosiale og åndelige sykdommer som bidrar til betingelsene for krig. Han minnet mottakerne av brevene om de åndelige krefters evne til å forvandle hat, splittelse, krig og ødeleggelse til kjærlighet, enhet, verdighet og ethvert menneskes edelhet. «Slukk denne ild», skrev han, «slik at de tette skyer som formørker horisonten kan bli spredt, så virkelighetens sol kan skinne med forsoningens stråler, så dette intense mørke kan bli forjaget og fredens klare lys spre sin glans over alle land.»[7]

‘Abdu’l-Bahá forklarte at hvis vi ønsker fred i verden, må vi begynne med å plante fred i våre egne hjerter. Dette prinsippet kan finnes mange steder i Bahá’u’lláhs skrifter:

«Det som er foretrukket i Guds øyne, er at menneskehjertenes byer, som styres av selvets og lidenskapens hærskarer, bør beseires av ytringens sverd, av visdom og av forståelse. Derfor må enhver som ønsker å bistå Gud, fremfor alt, med den indre betydnings og forklarings sverd beseire sitt eget hjertes by og beskytte den mot ihukommelsen av alt utenom Gud og da først begynne å beseire andres hjerters byer.»[8]

Mens ‘Abdu’l-Bahá ønsket å mobilisere bahá’íene i Nord-Amerika til å utbre Bahá’u’lláhs forenende budskap rundt om i verden, benyttet han også en rekke muligheter for å introdusere i tidens diskurser vesentlige begreper og prinsipper som ville hjelpe hans samtidiges tenkning til å utvikle seg og bistå menneskeheten i å bevege seg mot virkeliggjøringen av fred.

I sine brev til Sentralorganisasjonen for varig fred som ble skrevet i 1919 og 1920 etter krigens slutt, utfordret faktisk ‘Abdu’l-Bahá forsiktig, men utvetydig sitt publikum til å utvide sitt fredsbegrep. Spesielt i sitt første brev utforsket ‘Abdu’l-Bahá «mange læresetninger som supplerte og støttet den universelle freden», slike som «uavhengig undersøkelse av virkeligheten», «enhet i menneskehetens verden», og «likestilling mellom kvinner og menn». Noen andre av Bahá’u’lláhs relaterte læresetninger som ble forklart av ‘Abdu’l-Bahá, omfattet de følgende: «at religion må være årsak til samhørighet og kjærlighet», «at religion må samsvare med vitenskap og fornuft», «at religiøse, rasemessige, politiske, økonomiske og patriotiske fordommer ødelegger menneskehetens byggverk» og «at selv om materiell sivilisasjon er ett av midlene til fremgang i menneskenes verden, vil det ønskede resultat, som er menneskehetens lykksalighet, likevel ikke bli oppnådd før den kombineres med den åndelige sivilisasjon.»[9] ‘Abdu’l-Bahá gjentok så sitt poeng ved å uttale:

«Disse mangfoldige prinsipper som utgjør det største grunnlag for menneskehetens lykksalighet og er blant den barmhjertiges gaver, må føyes til saken om universell fred og kombineres med den slik at det kan føre til resultater.»[10]

I det andre brevet til Haag påpeker ‘Abdu’l-Bahá at for at fred skal kunne virkeliggjøres i verden, ville det ikke være nok at folk rett og slett var informert om krigens grusomheter. «I dag anerkjennes fordelene med universell fred blant menneskene, og likeledes er de skadelige virkningene av krig åpenbare for alle», skrev ‘Abdu’l-Bahá.

«Men når det gjelder dette, er kunnskap alene langt fra tilstrekkelig: Det er behov for en gjennomføringskraft for å grunnlegge den over hele verden. … Det er vår faste overbevisning at gjennomføringskraft i dette store foretagende er Guds Ords gjennomtrengende innflytelse og Den hellige ånds bekreftelser.»[11]

‘Abdu’l-Bahá fastslo at det er gjennom denne gjennomføringskraften at «samvittighetens overbevisende kraft kan vekkes, slik at dette opphøyede ideal kan omsettes fra tankens verden til virkelighetens verden.» «Det er klart og innlysende», forklarte han, «at iverksettelsen av denne kraftanstrengelsen er umulig gjennom vanlige menneskelige følelser og krever hjertets sterke følelser for å forvandle sitt potensial til virkelighet.»[12]

Åndelig grunnlag for fred

Å forstå ‘Abdu’l-Bahás tilnærming til fred krever også at vi forstår Bahá’u’lláhs direkte engasjement i verden og hans troserklæringer angående bahá’í-troen. Bahá’u’lláhs skrifter beskriver en «fremadskridende åpenbaring» av religion der enkeltreligioner fremstår for å møte tidens behov. Bahá’u’lláh erklærte at bestemte religioner var betrodd et budskap og en ånd som «best imøtekommer behovene i den tid» da denne religionen viste seg.[13] I denne sammenheng betraktes religioner som den gradvise utviklingen av én religion som blir fornyet fra tidsalder til tidsalder. Variasjonene i læresetningene til disse religionene kan tilskrives en verden som er i konstant endring, og som har behov for åndelig fornyelse og åndelige prinsipper. Fordi «urgamle lover og arkaiske etiske systemer ikke vil oppfylle moderne tilstanders krav», åpenbares derfor, idet en ny religion tar form, nye lover og prinsipper for menneskeheten, og nye åndelige trossetninger må alltid vokse frem.[14]

Bahá’u’lláhs åpenbaring anmoder enkeltpersoner om å internalisere åndelige prinsipper og uttrykke dem gjennom handling. Han forkynte «til verden nasjonenes solidaritet og menneskehetens enhet».[15] Han beskrev «en menneskehet som er bevisst sin egen enhet».[16] Kompliserte begreper, som for eksempel menneskehetens enhet og den globale orden, ble forvandlet fra utopiske idealer til åndelige bud av høyeste orden. Bahá’í-skriftene avdekker og klargjør hvordan slike bud kan oppfylles. Bahá’u’lláhs visjon gjør også i detalj rede for behovet for oppbyggingen av en verdensorden, en orden som består av administrative institusjoner på de lokale, regionale, nasjonale og internasjonale nivåer. Slike institusjoner tjener blant annet som kanaler for anvendelsen av åndelige prinsipper. Etter hvert som institusjonene utvikler seg i løpet av årtier og århundrer, vil til sist en ny verdensorden frembringe tilstander som bidrar til global fred. Selv om bahá’í-skriftene forutser en langsiktig prosess med global forvandling og menneskehetens modning, hevder de også likevel at endring også vil komme fra individuell og kollektiv innsats på samfunnets grasrotplan. Ved å utforske det kreative ord og lære å anvende det i sine individuelle og kollektive liv, blir enkeltpersoner forvandlet åndelig innenfra og ut, og de bidrar til forvandlingen av lokalsamfunn, institusjoner og storsamfunnet.

Idet han beskrev bahá’í-troens strenge forbud mot å føre krig, uttalte ‘Abdu’l-Bahá at Bahá’u’lláh «avskaffet strid og konflikt og til og med avviste upassende insistering. Han formante oss i stedet å ‘omgås tilhengere av alle religioner i en ånd av vennlighet og kameratskap’. Han forordnet at vi skulle være kjærlige venner og ønske det beste for alle mennesker og religioner og påla oss å fremvise de fremste dyder i vår omgang med jordens slekter. … For en tung byrde all denne fiendskap og hat var, all denne tilflukt til sverd og spyd!» skrev ‘Abdu’l-Bahá om innvirkningen av krig på menneskeheten. «Og i motsetning til dette – hvilken fryd, hvilken glede bibringes ikke av nestekjærlighet!»[17]

‘Abdu’l-Bahá betraktet fred som et sentralt aspekt ved bahá’í-troens arbeid. Det var ingenting som skilte fred fra bahá’í-troen, og heller ikke var det noe skille mellom troen og fred. Fred var både formidler og budskap, og bahá’í-troen selv var middelet til å opprette fred. I sitt andre brev til Haag forklarte han at Bahá’u’lláhs tilhengere var aktivt engasjert i opprettelsen av fred, fordi

«deres ønske om fred ikke bare kommer fra intellektet: Det handler om religiøs tro og en av Guds tros evige grunnvoller. Det er derfor vi streber av all vår makt og, idet vi forsaker vår egen fordel, hvile og komfort, avstår fra å strebe etter egne anliggender, vier oss til den mektige fredssaken og anser det for å være selve grunnlaget for de guddommelige religioner, en tjeneste for hans Rike, kilden til evig liv og det største middel til adgang til det himmelske rike.»[18]

Strategisk plan for oppnåelse av fred

‘Abdu’l-Bahá viet sitt liv til å fremme Bahá’u’lláhs Sak og til opprettelsen av universell fred. Hans fredsaktiviteter i Vesten omfatter mange taler som ble holdt i Europa og Nord-Amerika. Han sto i nær kontakt med sivile ledere og sosiale aktivister og deltok i Lake Mohonk-konferansen om fred og megling i den nordlige delen av staten New York i 1912 der mer enn 180 fremstående personer fra USA og andre land deltok. Han talte til en rekke amerikanske kvinneorganisasjoner, ga presentasjoner ved universiteter og høyskoler, talte ved NAACPs årlige konferanse i Chicago og holdt foredrag i kirker og synagoger.

Til tross for alle sine modige aktiviteter og alle anstrengelsene til bahá’íene, ble ‘Abdu’l-Bahá sterkt sorgtynget av verdens tilsynelatende likegyldighet overfor Bahá’u’lláhs oppfordring om global fred og overfor innsatsen han selv hadde gjort i løpet av sine reiser. Shoghi Effendi, ‘Abdu’l-Bahás barnebarn og hans utpekte etterfølger, skrev: «Sjelekval fylte hans sjel ved synet av den menneskelige nedslakting som ble fremskyndet gjennom menneskehetens manglende evne til å adlyde de bydende oppfordringer han hadde sendt ut, eller å lytte til de advarsler han hadde gitt.»[19]

Med tanke på de urolige tilstandene i verden og farene som menneskeheten sto overfor, utviklet han en detaljert strategisk plan for å gjøre noe med situasjonen og for å tildele ansvar for dens iverksettelse. Planen hans, som ble utviklet i 1916 til 1917 og beskrevet i fjorten brev som samlet er kjent som Den guddommelige plans tavler, ble betrodd medlemmene av bahá’í-samfunnet i De forente stater og Canada. Det sentrale mål for Den guddommelige plans tavler er direkte knyttet til den langsiktige prosessen som vil føre til oppnåelsen av fred i verden, slik det er forutsett i Bahá’u’lláhs skrifter.

Utpekt som «de utvalgte forvaltere og hovedgjennomførere av ‘Abdu’l-Bahás Guddommelige plan,»[20] ble de nordamerikanske bahá’íene kalt til å anta en fremtredende rolle når det gjaldt å bringe Bahá’u’lláhs budskap til alle land i verden og å bevirke den verdiforvandlingen som var nødvendig for fremveksten av en verdensorden som karakteriseres av rettferdighet, enhet og fred. Denne store menneskelige ressursen – gruppen av villige troende i Vesten – utmerket seg ved sin entusiasme, besluttsomhet og dype forpliktelse til Bahá’u’lláhs visjon om endring. Disse samfunnene var ideelle kuvøser for fredsprosessene.

På den tiden da budskapene i Den guddommelige plans tavler ble skrevet, utgjorde nordamerikanske bahá’íer kun en liten prosentandel av alle bahá’íene i verden (selv om mange hadde møtt ‘Abdu’l-Bahá i 1912). Idet han kommenterte på ‘Abdu’l-Bahás valg av de nordamerikanske bahá’íene og forbindelsen mellom første verdenskrig og Den guddommelige plans tavler, antydet Shoghi Effendi at Den guddommelig plan «ble tilskyndet av kontakten som ble opprettet av ‘Abdu’l-Bahá selv under hans historiske reise, med hele hans tilhengerskare gjennom De forente stater og Canada. Den ble unnfanget kort tid etter at denne kontakten var opprettet, midt i det som da ble ansett for å være den mest ødeleggende krise i menneskehetens historie.»[21] Shoghi Effendi ga ytterligere kommentarer angående det historiske bånd mellom ‘Abdu’l-Bahá og det nordamerikanske samfunn: «[D]ette er det samfunn», minnet han oss på,

«som helt siden det ble grunnlagt gjennom skapende krefter som ble utløst ved forkynnelsen av Bahá’u’lláhs Pakt, ble pleiet i ‘Abdu’l-Bahás aldri sviktende omsorgs fang, og ble opplært av ham til å utføre sin enestående oppgave gjennom åpenbaringen av utallige tavler, gjennom instrukser formidlet til hjemvendende pilegrimer, gjennom utsendelse av særskilte budbringere, gjennom hans egne reiser på et senere tidspunkt tvers over det nordamerikanske kontinent, gjennom den vekt han under disse reiser la på Paktens institusjon, og til sist gjennom hans forordninger som inngikk i Den guddommelige plans tavler.»[22]

Det er tydelig at ‘Abdu’l Bahá var oppmerksom på den potensielle kapasiteten hos de nordamerikanske bahá’íene når det gjaldt å utføre oppgaven som de var betrodd. Hans omfattende reiser i Nord-Amerika ga ham muligheten til selv å vurdere kontinentets åndelige, sosiale og politiske miljø og å verdsette friheten – den intellektuelle, kunstneriske, politiske og spesielt den religiøse friheten – som var rotfestet i det nordamerikanske samfunn. Og det er også klart at han forsto de åndelige mulighetene i Vesten og kvinners og menns ønske om å finne et fullere uttrykk for alt – dem selv, deres samfunn og verden.

Betydningen av Den guddommelig plans tavler

Som beskrevet ovenfor, utgjør Den guddommelige plans tavler charteret for utbredelsen av bahá’í-troen og skisserer ‘Abdu’l-Bahás plan for verdens åndelige gjenfødelse. Disse brevene fremsetter forutsetningene for fred og gir de nordamerikanske troende ansvaret for «å plante hans fars tros fane på alle kontinenter, land og øyer på kloden».[23] De retter oppmerksomheten mot arbeidet med å bekjentgjøre og implementere Bahá’u’lláhs velgjørende budskap om enhet, rettferdighet og fred på en systematisk og ordnet måte. De representerer en strategisk intervensjon som ble utviklet av ‘Abdu’l-Bahá for å sikre den vedvarende og systematiske utbredelsen av fredsverdier og det å fremme aktiviteter som er knyttet til moral og sosial fremgang. De beskriver en åndelig basert tilnærming til fred som er pragmatisk, langsiktig, fleksibel og varig.

I disse mørkeste dager av første verdenskrig var kommunikasjonsmidlene mellom ‘Abdu’l-Bahá i Palestina (da under det osmanske rikes styre) og hans tilhengeres samfunn rundt om i verden, forstyrret og i en periode brutt. De første åtte tavlene ble skrevet våren 1916, og den andre gruppen ble ført i pennen i løpet av våren 1917. Den første gruppen ankom ikke Nord-Amerika før høsten 1916, mens leveransen av de resterende tavlene ble forsinket til etter at krigshandlingene opphørte.[24]

Den store krigen fra 1914 til 1918 rystet selve samfunnets grunnvoller og endret utformingen av verden dramatisk. Historikeren Margaret MacMillan gir en talende oppsummering av krigens innflytelse:

«Fire år med krig rystet for alltid den enorme selvtilliten som hadde ført Europa til verdensdominans. Etter vestfronten kunne ikke lenger europeere snakke til verden om en siviliserende oppgave. Krigen styrtet regjeringer, ydmyket de mektige og veltet hele samfunn. I Russland erstattet revolusjonene i 1917 tsarveldet med noe som ingen ennå kjente til. Ved slutten av krigen forsvant Østerrike-Ungarn og etterlot seg et stort hull midt i Europa. Det var nesten ute med det osmanske rike med sine store landområder i Midtøsten og sin del av Europa. Det keiserlige Tyskland var nå en republikk. Gamle nasjoner – Polen, Litauen, Estland, Latvia – kom frem fra historien for å leve igjen, og nye nasjoner – Jugoslavia og Tsjekkoslovakia – strevde med å bli født.»[25]

Tavlene fanget dagens stemning – den kompliserte kombinasjonen av angst og fortvilelse, det brennende ønske om å få slutt på en krig som var mer brutal enn noen som verden noensinne hadde opplevd, og et ønske om en ny tilnærming til en fredelig eksistens. Idet han rettet seg mot denne dyptfølte lengselen, ga ‘Abdu’l-Bahá en motsatt visjon om hvordan verden kunne være dersom den levde i harmoni:

«[D]enne verdensfortærende krig [har] satt hjertene i brann i en grad som intet ord kan beskrive. I alle verdens land er det lengselen etter altomfattende fred som opptar menneskenes bevissthet. Det finnes ikke en eneste sjel som ikke lengter etter enighet og fred. En overmåte vidunderlig mottagelighet er i ferd med å bli til virkelighet. Dette skjer etter Guds fullkomne visdom, slik at kapasiteten kan bli skapt, slik at fanen for menneskehetens enhet i verden kan bli hevet og grunntanken om altomfattende fred og de guddommelige prinsipper kan bli utbredt i Østen og i Vesten.»[26]

I en annen tavle reflekterte ‘Abdu’l-Bahá over den første verdenskrigs innvirkning på menneskeheten og ga en sammenheng for å forstå «visdommen i denne krigen»:

«Kort sagt – etter denne verdenskrigen har folket fått en ekstraordinær evne til å lytte til den guddommelige lære, for visdommen ved denne krig er denne: at det kan bli bevist for alle at krigens ild er verdensfortærende, mens fredens stråler er verdensopplysende. Det ene er død, det andre er liv; dette her er utryddelse, det der er udødelighet; det ene er den største katastrofe, det andre er den største gave; dette her er mørke, det der er lys; dette her er evig ydmykelse, og det der er evigvarende ære; det ene ødelegger menneskenes grunnlag, det andre grunnlegger menneskeslektens velstand.»[27]

‘Abdu’l-Bahás respons på krig, slik den er fremstilt i Den guddommelig plans tavler, gikk mye lenger enn å gi en alternativ visjon. Han mante til konstruktiv mobilisering i tråd med situasjonen lokalt. For eksempel ved å utnytte folks mottakelighet for nye ideer som oppsto som et resultat av lidelsene knyttet til krig, veiledet han bahá’íene til å ta skritt for å utbre Bahá’u’lláhs lære, og han fremla andre konkrete skritt som kunne tas umiddelbart. Disse aktivitetene hadde ikke bare som mål å utvide bahá’í-samfunnet, men ble ansett som viktige for å spre fredsverdiene i storsamfunnet. I denne hensikt inviterte han «et antall sjeler» til å «reise seg og handle i samsvar med de ovennevnte betingelser og skynde seg til alle deler av verden … På denne måten vil det i løpet av kort tid frembringes de vidunderligste resultater, verdensfredens banner vil vaie på verdens høyeste punkt, og lysene fra enheten i menneskehetens verden kan opplyse universet.»[28]

Den guddommelige plans tavler understreket religionens bidrag til individuell og sosial utvikling. ‘Abdu’l-Bahá uttalte:

«Tenk på hvordan Guds religioner tjente menneskeheten! Hvordan toraens religion bidro til den israelittiske nasjons ære, heder og fremgang! Hvordan hans hellighet Kristus’ Helligånd ved sine pust skapte samhørighet og enhet mellom forskjellige samfunn og stridende familier! Hvordan hans hellighet Muhammeds hellige kraft forenet og skapte harmoni mellom den arabiske halvøys stridbare stammer og ulike klaner – i en slik grad at ett tusen stammer ble sammensmeltet til én stamme; strid og uenighet ble fjernet; forenet og samstemmige bestrebet de seg alle på å fremme kulturens og sivilisasjonens sak, og derved ble de utfridd fra fornedrelsens laveste nivå og svevet mot den evigvarende herlighets høyde!»[29]

I denne sammenheng bekreftet ‘Abdu’l-Bahá at bahá’í-samfunnets historiske oppgave i bunn og grunn var et åndelig foretagende, og han anskueliggjorde samfunnets kapasitet til å forene mennesker av ulik bakgrunn. Han skrev:

«Betenk at folket i Østen og Vesten var ytterst fremmede overfor hverandre. I hvor høy grad kjenner de ikke hverandre nå og er smeltet sammen! Hvor langt er vel Persias innbyggere fra Amerikas fjerneste land! Og se nå hvor stor innflytelsen av denne himmelske kraft har vært, for avstanden på tusenvis av mil er blitt lik ett steg! Se hvordan ulike nasjoner som ikke har hatt noen forbindelser eller likhet med hverandre, nå er forenet og enige gjennom denne guddommelige kraft! Sannelig hører all fortidig og fremtidig kraft Gud til! Og sannelig er Gud mektig over alle ting!»[30]

Aktivitetene med samfunnsbygging som ble igangsatt av bahá’íene på ‘Abdu’l-Bahás befaling og mangfoldet i troens fremvoksende samfunn, utgjør en kraftfull måte å engasjere interessen hos og tiltrekke samarbeidet med likesinnede mennesker som også forplikter seg til den varige sosiale endrings sak og er villige til å arbeide for å skape en fredskultur.

Visjonen i Den guddommelige plans tavler er en visjon som anser alle mennesker som ansvarlige for sivilisasjonens fremgang. Bahá’í-troen sørger for å sikre at slik fremgang er mulig ved å belyse veiene til enhet. For å igangsette prosessene med individuell og sosial forvandling, kaller ‘Abdu’l-Bahá sine tilhengere til å påta seg en rekke oppgaver – på en måte å sette i gang – slik at de kan

«beskjeftige seg med å utbre de guddommelige formaninger og råd, lede sjelene og fremme enheten i menneskehetens verden. De må spille den internasjonale forsonings melodi med slik kraft at enhver døv person kan få hørsel, enhver sluknet person bli fyr og flamme, enhver som er død kan få nytt liv og enhver likeglad person kan oppleve ekstatisk fryd. Det er sikkert at det er slik fullbyrdelsen vil bli.»[31]

Menneskeheten blir bedt om å flykte fra «alle fordommer som skyldes uvitenhet» og arbeide for alles beste. I Vesten formanes enkeltpersoner til å forplikte seg til «å fremme de guddommelige prinsipper … slik at enheten i menneskehetens verden kan utspenne sitt skjermende ly på Amerikas høyeste punkt og alle verdens nasjoner kan følge den guddommelige leveregel.»[32]

De store endringene som er beskrevet i tavlene, vil utvikle seg langsomt. For selv om tavlene maner til en tid da «jordens speil [kan] bli gudsrikets speil og gjenspeile himmelens dyder»,[33] vil det å omsette denne poetiske visjonen til en konkret plan, ta tid. Men denne forsinkelsen er ingen grunn til at fredsaktivitetene skal avta. Snarere krever endringenes omfang en systematisk tilnærming til fred.[34] For eksempel navngir ‘Abdu’l-Bahá land og spesifiserer i hvilken rekkefølge oppgaver skal fullføres.[35]

Men sammen med alle sine nøyaktige anvisninger, beskriver ‘Abdu’l-Bahá også en storslagen visjon som er ment å skulle inspirere. Han kaller sine tilhengere til å bli «himmelske jordbrukere og spre rene frø på jorden som er gjort rede», lover at «[g]jennom de kommende århundrer og tidsepoker vil mange avlinger bli høstet», og ber sine tilhengere om å tenke på «hva tidligere generasjoner gjorde. Mens Jesus levde, var det få troende og standhaftige sjeler, men de himmelske velsignelser kom ned i så rikelig monn at i løpet av en rekke år trådte utallige sjeler inn under evangeliets skygge.»[36]

Fremtidsutsikter

Den guddommelige plans tavler, som ble skrevet for litt over et århundre siden under en av menneskehetens mørkeste tider, satte «i gang prosesser som er ment å gjennomføre planetens åndelige forvandling, i tidens fylde».[37] Disse brevene fortsetter å veilede bahá’íene når de nå følger den nåværende guddommelige plan under autoriteten til Det Universelle Rettferdighetens Hus, bahá’í-troens internasjonale styrende råd, og de tjener som inspirasjon for mange andre som studerer dem. I fjorten brev utla ‘Abdu’l-Bahá charteret for undervisning, bygging og samfunnsaktiviteter som definerer bahá’í-scenen for handling. Mens dens langtidsvisjon omfatter hele menneskeheten, er Den guddommelig plans gjennomføring knyttet til bahá’í-samfunnets åndelige utvikling og utviklingen av dets administrative institusjoner. Den er også knyttet til menneskehetens mottakelighet og villighet til å søke fred.

I dag er bahá’íer over hele verden aktivt engasjert i gjennomføringen av Den guddommelige plan gjennom en langsiktig prosess med samfunnsbygging inspirert av prinsippet om menneskehetens enhet. Idet de antar en utadrettet orientering, fastholder bahá’íer at for å systematisk fremme en materiell og åndelig global sivilisasjon, trengs det bidrag fra utallige enkeltpersoner, grupper og organisasjoner i mange generasjoner fremover. Prosessen med samfunnsbygging som finner sitt uttrykk i lokale bahá’í-samfunn verden over, er åpen for alle mennesker uansett rase, kjønn, nasjonalitet eller religion.

I disse samfunnene streber bahá’íer etter å utvikle livsmønster og sosiale strukturer basert på Bahá’u’lláhs prinsipper. Gjennom hele denne prosessen lærer de hvordan de kan styrke samfunnslivet basert på åndelige prinsipper som inkluder forutsetningene for opprettelsen av global fred slik de finner uttrykk i bahá’í-skriftene. Både i urbane og landlige omgivelser består planen av en opplæringsprosess der barn, ungdom og voksne utforsker åndelige begreper, styrker sin kapasitet og anvender dem på sine egne særskilte sosiale omgivelser. Etter hvert som individer deltar i denne pågående prosessen med samfunnsbygging, henter de innsikt fra vitenskap og religiøse åndelige læresetninger for å få ny kunnskap og innsikt.

Tilegnelsen av ny kunnskap anvendes kontinuerlig til å gi næring til et lokalmiljø som er fritt for fordommer når det gjelder rase, klasse, religion og nasjonalitet, og etterstreber å oppnå full likestilling for kvinner i alle lokalsamfunnets anliggender så vel som i storsamfunnet. Et naturlig resultat av denne forvandlende læringsprosessen med åndelig og materiell opplæring, er engasjement i samfunnslivet. I så henseende er bahá’íer engasjert i to beslektede aktivitetsområder: sosial handling og deltakelse i de fremherskende diskurser i samfunnet. Sosial handling omfatter anvendelsen av åndelige prinsipper på sosiale problemer for å fremme materiell fremgang i ulike sammenhenger. I ulike sammenhenger deltar dernest bahá’í-institusjoner og -organer, i tillegg til individer og organisasjoner, enten det er akademiske eller profesjonelle, eller i nasjonale og internasjonale fora, også i viktige diskurser som er fremherskende i samfunnet, med det mål å utforske løsningene på sosiale problemer og bidra til samfunnets fremgang. Idet de er oppmerksomme på de kompliserte utfordringene som ligger foran dem i dette arbeidet, samarbeider bahá’íene med andre, overbevist om den unike rolle som religion tilbyr i oppbyggingen av en åndelig global orden.[38]

Idet det understreker den vesentlige betydningen av å strebe etter å styrke læringsprosessen som er knyttet til realiseringen av fred, konstaterer et nylig budskap til bahá’íene og deres samarbeidspartnere at

«ingen som er klar over tilstanden i verden, [kan] avholde seg fra å yte sitt ytterste … De hengivne bestrebelser som gjøres av dere og deres likesinnede medarbeidere for å bygge samfunn basert på åndelige prinsipper, for å anvende disse prinsipper til bedring av deres samfunn, og for å by på de innsikter som fremkommer – dette er de sikreste måter dere kan påskynde oppfyllelsen av løftet om fred i verden på.»[39]

Den guddommelige plan fortsetter å utvikle seg gjennom tiårene etter hvert som bahá’í-samfunnets kollektive kapasitet vokser i takt med verdens åpenhet for endring. Gjennomføring av planen fortsetter og vil fortsette slik at verden kan oppnå «tilsynekomsten av den gullalder som må bli vitne til kunngjøringen av Den største fred og utviklingen av den verdenssivilisasjon som er denne freds avkom og fremste hensikt.»[40]

REFERANSER

[1] ‘Abdu’l-Bahá. ‘Abdu’l-Bahás visdom. (Oslo: Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá’ís i Norge, 1974), s. 3. [engelsk: www.bahai.org/r/184033132]

[2] For en detaljert diskusjon om bahá’í-læren om fred, se Hoda Mahmoudi og Janet A. Khan. A World  Without War: ‘Abdu’l-Bahá and the Discourse for Global Peace (Wilmette, IL: Bahá’í Publishing, 2020).

[3] Tablets to the Hague. Tilgjengelige på www.bahai.org/r/188605710

[4] Mahmoudi og Khan, World Without War.

[5] ‘Abdu’l-Bahá. ‘Abdu’l-Bahás visdom, s. 3. [engelsk: www.bahai.org/r/361617663]

[6] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler. (Oslo: Bahá’í Forlag, 2016), s. 57. [engelsk: www.bahai.org/r/713519310]

[7] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 57. [engelsk: www.bahai.org/r/577240123]

[8] Bahá’u’lláh. The Summons of the Lord of Hosts. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/581531547

[9] ‘Abdu’l-Bahá. First Tablet to the Hague. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/551373700

[10] ‘Abdu’l-Bahá. First Tablet to the Hague. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/376814060

[11] ‘Abdu’l-Bahá. Second Tablet to the Hague. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/705335105

[12] ‘Abdu’l-Bahá. Second Tablet to the Hague. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/705335105

[13] Bahá’u’lláh. Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/757983498

[14] ‘Abdu’l-Bahá. The Promulgation of Universal Peace. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/841894042

[15] ‘Abdu’l-Bahá. The Promulgation of Universal Peace. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/955162073

[16] Bahá’í International Community, Who is Writing the Future? (New York: Office of Public Information, 1999), V.2.

[17] ‘Abdu’l-Bahá. Light of the World. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/408465671

[18] ‘Abdu’l-Bahá, Tablets to the Hague. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/749353064

[19] Shoghi Effendi. Da Gud var her. (Oslo: Bahá’í Forlag, 2020), s. 307. [engelsk: www.bahai.org/r/986414751]

[20] Shoghi Effendi. This Decisive Hour. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/194317153

[21] Shoghi Effendi. This Decisive Hour. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/257510249

[22] Shoghi Effendi. Da Gud var her, s. 255. [engelsk: www.bahai.org/r/256927469]

[23] Shoghi Effendi. Da Gud var her, s. 402. [engelsk: www.bahai.org/r/552193552]

[24] Amin Banani. Forordet til Tablets of the Divine Plan. (Wilmette, IL: Bahá’í Publishing Trust, 1993), xxi.

[25] Margaret MacMillan. Peacemakers: Six Months that Changed the World. (London: John Murray, 2001), 2.

[26] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 44. [engelsk: www.bahai.org/r/500285326]

[27] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 56. [engelsk: www.bahai.org/r/500285326]

[28] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 56–57. [engelsk: www.bahai.org/r/998358260]

[29] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 98. [engelsk: www.bahai.org/r/191427232]

[30] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 96 [engelsk: www.bahai.org/r/205096335]

[31] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 77–78 [engelsk: www.bahai.org/r/258989901]

[32] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 71. [engelsk: www.bahai.org/r/785288640]

[33] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 82. [engelsk: www.bahai.org/r/904315062]

[34] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 23–24. [engelsk: www.bahai.org/r/904315062]

[35] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 37, 35, 36. [engelsk: www.bahai.org/r/904315062]

[36] ‘Abdu’l-Bahá. Den guddommelig plans tavler, s. 14 [engelsk: www.bahai.org/r/434173994]

[37] Det Universelle Rettferdighetens Hus. Fra et brev til verdens bahá’íer datert 21. mars 2009. [engelsk: www.bahai.org/r/288100650]

[38] For mer detaljert informasjon vises til et budskap datert 18. januar 2019 fra Det Universelle Rettferdighetens Hus til verdens bahá’íer. [engelsk: www.bahai.org/r/537332008]; Riḍvánbudskapet 2021 fra Det Universelle Rettferdighetens Hus til verdens bahá’íer. [engelsk: wwww.bahai.org/r/750707520]

[39] Det Universelle Rettferdighetens Hus. Fra et budskap til verdens bahá’íer datert 18. januar 2019. [engelsk: www.bahai.org/r/276724432]

[40] Shoghi Effendi. Citadel of Faith: Messages to America, 1947–1957. Tilgjengelig på www.bahai.org/r/688620126

 

Om forfatterne

Janet Khan er forfatter eller medforfatter av en rekke bøker om bahá’í-troens historie og lære, inkludert A World Without War, ‘Abdu’l-Bahá and the Discourse for Global Peace, Call to Apostleship, Reflections on the Tablets of the Divine Plan (2016), Heritage of Light, The Spiritual Destiny of America (2009), Prophet’s Daughter, The Life and Legacy of Bahíyyih Khánum, Outstanding Heroine of the Bahá’í Faith (2005), og Advancement of Women, A Bahá’í Perspective (1998).

Hoda Mahmoudi innehar bahá’í-professoratet i verdensfred ved Universitetet i Maryland, College Park. Hun er medforfatter med Janet Khan, ph.d., av A World Without War: ‘Abdu’l-Bahá and the Discourse on Global Peace (2020). Hun er også medredaktør av Interdisciplinary Perspectives on Human Dignity and Human Rights (2019), Children and Globalization: Multidisciplinary Perspective (2019), og The Changing Ethos of Human Rights (2020). 

Lenke til engelsk original: https://bahaiworld.bahai.org/library/abdul-baha-champion-of-universal-peace/