Jeg kjørte rundt i byen i går, til to dagligvarebutikker, fire apotek, en bensinstasjon og et supermarked for å skaffe håndrenser. Jeg fant ingen. Ikke engang en reiseflaske. På toppen av denne mangelvaren og til tross for at vi bor i et område hvor snøstormer kan holde folk inne i flere dager, fortalte ekspeditøren på en dagligvarebutikk at butikken deres sist helg hadde hatt det høyeste endagssalget noensinne. Så langt har Covid-19, kjent som koronaviruset, ennå ikke dukket opp i vår stat, men panikken har utvilsomt det.

Når jeg følger denne nyheten som stadig utvikler seg, så merker jeg meg noe annet som er ganske bemerkelsesverdig: spredningen av koronaviruset forteller meg at uansett hvor mye vi prøver å stenge oss inne fra hverandre - enten med murer eller grensepatruljer eller eksklusive klubber eller kodet språk eller til og med beskyttelsen i en håndrenser – så er enheten vår uunngåelig.

Når jeg ser hvordan viruset ikke lar seg begrense til ett land med strenge lover og en høy mur, så begynner jeg å tenke på hva det innebærer å si «menneskehetens enhet». Som optimist så sjarmeres jeg av hvordan vår enhet spilles ut på vakre måter, slik som de universelle språkene for kjærlighet og latter, eller gjennom kunst og tilgang til utdanning. Eksempelet med koronavirus illustrerer imidlertid en annen og like relevant side ved vår enhet ettersom vi tvinges til å komme sammen for å finne løsninger midt i vår felles sårbarhet.

Bevisstheten om koronaviruset får meg til å tenke på to viktige krav til enhet: empati og rettferdighet. Midt i jakten på helseartikler i de stadig velutstyrte butikkene våre, tenkte jeg på traumene til flyktninger fra Syria eller El Salvador som flykter fra hjemmene sine med knapt noe annet enn noen klær på ryggen. Dette er ikke ment for å fordele skyld, men jeg tenkte: Hva om jeg kanaliserte panikken som midlertidig gikk gjennom hodet mitt for å vise større empati med dem som daglig lever i frykt for forfølgelse, sult eller vold? Det fikk meg til å tenke på «vær kjærlig overfor enhver som er bedrøvet, fordriv sorgen for dem som sørger, gi trøst til motløse hjerter, vær en velsignelse for ulykkelige sjeler» (‘Abdu’l-Bahá, “Tablets of ‘Abdu’l-Bahá”). Videre, når jeg minner meg om visdommen i at «Kjærlighet er et lys som aldri bor i et hjerte grepet av frykt» (Bahá’u’lláh, «De syv daler» og «Fire daler»), hjelper det meg til å være bevisst på at jeg vil yte all innsats for å velge kjærlighet fremfor frykt og sikte mot tjeneste og empati fremfor egoisme og panikk.

Angående rettferdighet sier Bahá’u’lláh at «hensikten med rettferdighet er å skape fred mellom menneskene» (“Bahá’u’lláhs Tavler”). Med andre ord, for å oppnå enhet må vi først anerkjenne rettferdighet. I sammenheng med dagens pandemi forteller den meg at hvis personen som serverer maten din, rengjør hotellrommet eller passer barn er underbetalt og ikke blir ivaretatt, så blir vi alle berørt - selv om du nyter alle privilegiene. Ingen mengder av håndrensemiddel vil løse det grunnleggende problemet. Hvis personen som rengjør hotellrommet ditt eller dekker restaurantbordet føler seg syk, kan det hende at de ikke har noe annet valg enn å gå på jobb for å tjene penger som vil hjelpe til med å skaffe mat til familien eller betale avdrag på lån. For arbeidstakere uten fast ansettelse er ingen jobb det samme som ingen lønn. Hva om vi som samfunn innså at deres velferd ER vår velferd, at deres helse er vår helse? Koronaviruset bestemmer på en måte det for oss. Faktisk, i byer (i USA) hvor sykelønna er obligatorisk for alle arbeidere, falt omfanget av influensa med 40 prosent. Dette lille skrittet mot rettferdighet kom alle til gode.

Baha’u’llah oppfordret menneskeheten til å fremme sin kollektive velvære og forklarte ting med enkle ord som vi kan være vitne til i den fysiske verden. For å sette pris på vår naturlige, grunnleggende enhet midt i vårt mangfold, beskriver hans skrifter menneskeheten som:

• Frukter på ett tre

• Bølger på ett hav

• Blomster i én hage

• Som fingrene på én hånd, lemmene på ett legeme.

I dag begynner det sannelig å bli helt tydelig at hvis én del av menneskehetens legeme er plaget, lider hele kroppen. På samme måte, når én person i en by på den andre siden av verden lider, er jeg utsatt.

I dette lyset føles Bahá’u’lláhs visjon at «Jorden er kun ett land og menneskeheten dets innbyggere» («Glimt fra Bahá’u’lláhs skrifter») mer presserende enn noen gang. Et mikroskopisk virus kan ikke stenges ute av nasjonale grenser, ei heller kan løsningene: oppdagelsen av vaksiner, medisiner eller kommunikasjon mellom helsemyndigheter for å begrense spredningen. Ferske eksempler på vellykket begrensing av SARS og Ebola demonstrerte makten i kollektiv handling på tvers av nasjoner og folkeslag.

Midt i den dype bekymringen for koronavirus ser jeg tegn på nåde. Vi er alle sammen om dette. Din velvære er min velvære. Forholdsreglene dine - håndvask, unngå å berøre ansiktet ditt, å være hjemme når du er syk - vil hjelpe mennesker du aldri vil se i øynene. Hvor mye mer trenger vi for å vise oss at vi er én?

Tekst: Homa Sabet Tavangar, 4. mars 2020, bahaiteachings.org. Homa Sabet Tavangar er forfatter av boken «Growing Up Global: Raising Children to Be At Home in the World».