-Hvis jeg skal snakke om den delen av livet som er viktigst for meg, så blir det bahá’í, sier Svein Tore Gullerud mens han tar en pause i å spille “skotthyll” i et intervju i Adresseavisens Ukemagasin under tittelen “Et lite stykke paradis”.

Intervjuet i Ukeadressa lyder slik:

Det hender Svein Tore Gullerud tenker på andre ting når han spiller skotthyll.

- Du, hvis jeg skal snakke om den delen av livet som er viktigst for meg, så blir det bahai.

Bahai-hva-for-noe?

- Du vet ikke hva bahai er for noe? Veldig forenklet kan du si at bahai er en ny verdensreligion som binder sammen tidligere religioner – med visjon om å starte verdensfred og en ny verdensorden. Og vi ser jo mange tegn på at den rådende verdensordenen er i ferd med å smuldre opp, ikke sant?

Du sier det med et smil, og det er jo betryggende?

- Ja, for det gamle skal jo erstattes med noe mye bedre, vet du, hvor vi lærer å leve sammen på fredelig vis. Blant mange spennende prinsipper i bahai er avskaffelsen av ekstrem rikdom og ekstrem fattigdom - og at det blant annet vil bli utnevnt et universelt verdensspråk.

Bahai er en slags bevegelse bygd på religion og vitenskap, som starter i den enkelte familie og nabolag før det omfatter stadig større deler av samfunnet.

Det er derfor du spiller skotthyll her ute i Ilsvika?

- Nei, nei. Her er jeg kun fordi det er artig. Vi møtes to dager i uka og det viktigste er kaffen og praten i pausene. Men da prater jeg ikke om bahai, altså. Hvis interessen ikke er der, blir det bare masing.

Da er det kanskje flere her som ikke vet at du er bahai?

- Vel, jeg tror de vet det, men jeg gjør ikke det til noe tema. Vi er ikke mange bahaier i Norge, i underkant av 1200, men det er mange som deltar i våre aktiviteter selv om de ikke er bahaier.

Hvordan oppdaget du bahai?

- Det skjedde for snart førti år siden, da jeg dro til Bauker Kursgård i Gausdal for å delta i et kurs i psykodrama. Jeg er egentlig psykodramatiker, skjønner du, og der fikk jeg spørsmål om jeg visste hva som skjedde 23. mai 1844 i en by som het Shiraz i Persia.

Det visste du antagelig ikke?

- Nei, men da fikk jeg vite mer om bahai. Den 23. mai 1844 fant det sted et møte mellom en person som kalte seg Bab, som betyr porten, og hans første disippel. Budskapet spredte seg som ild i tørt gress blant persere, og det daværende presteskapet i Persia forfulgte Bab og hans tilhengere. Bab ble henrettet i 1850, og rundt tjue tusen «babiere» ble drept.

Må lese meg opp på bahai, skjønner jeg.
Du er psykodramatiker også, sier du. Er du psykolog?

- Nei, jeg er egentlig siviløkonom, men har jobbet med organisasjons- og lederutvikling i over førti år – og har tatt mange kurs i psykodrama. Det er en form for gruppeterapi hvor sceniske virkemidler blir brukt for å komme inn til kjernen av et problem.

Jeg trodde siviløkonomer hadde et nærmere forhold til mammon, enn religion og psykodrama?

- Du, der er ikke jeg, altså. Siviløkonomstudiet var en tilfeldig følge av at faren min drev forretning. Jeg er ikke spesielt interessert i penger, men det er dessverre ikke til å komme fra at livet er enklere med litt penger, enn uten. Når du kommer dit at du sier penger ikke betyr noe, ja, da har du for mye penger.

Av alle tingene du lærte av dine foreldre, hva er du mest glad for?

- At de lærte meg toleranse. De syntes jo dette med bahai var litt rart, men likevel støttet de meg i valget fordi det var dette jeg ville. Jeg kunne sikkert blitt direktør et eller annet sted, og fått et materielt godt liv, men det gjorde jeg ikke. Det store vannskillet i mitt liv var at jeg ble psykodramatiker og bahai. Det har ikke gjort meg rik på penger, men det har gitt meg et rikt liv. Jeg tror på det profeten Baha’u’llah sa om at vi skal overleve alle kriser og komme ut på den andre siden hvor vi kan leve i fred og harmoni.

Du tror på et liv etter døden?

- Ja, det hører med til alle religioner, så det viktigste vi gjør her, er å forberede oss til den neste verden.

Det er en tro.

- Ja, vi får jo aldri noen bevis på at det er akkurat slik. Kunnskapen om Guds mysterium er like umulig å forstå for oss som det er for en maur å forstå hva det er å være menneske. Vi får ikke vite noe om dødsriket før vi er der. Men jeg føler meg ikke i tvil, tvil er det ikke plass for.

Og i den nye verden er det plass til alle?

- Ja.

Eller finnes det et helvete der også, ifølge bahai?

- Vel, helvetet er jo å ikke oppleve Guds nærvær.

Hva opplever du da?

- En evig lengsel.

Og hvor er du da?

- Vi snakker jo om hierarkier her. Du kan gjøre fremgang i dette livet, og du kan gjøre fremgang i det neste.

Og i paradis spilles det skotthyll, det kan vi være enig om?

- Ja, det håper jeg da virkelig, jeg synes jo dette er såpass artig at jeg gjerne vil fortsette med det. Men vi er jo uten kropp, da, i den neste verden.

Hm, da blir det kanskje litt vanskelig?

- Vel, det er jo sjelen som lever videre, ikke kroppen. Og sjelen er jo også et mysterium som vi ikke fullt ut kan forstå.

Interessant.

- Ja, hvorfor tror du jeg har brukt 35 år på dette? Dette er jo den mest spennende reisen jeg, og alle andre, kan legge ut på. Å forstå hvilke prinsipper og endringer som vil finne sted i menneskeheten for at vi skal kunne leve sammen i enhet og harmoni.

Det er antagelig lettere å forstå det som

foregår her ute på banen.

- Ja, ja. Her blir vi målt både personlig og lagmessig, samtidig som det ikke er så viktig hvem av oss som er best og dårligst. Vi er her simpelthen fordi vi synes det er artig, og derfor samles vi her to ganger i uka.

Pass opp, nå kastes det. Hender det at noen får den skiva i hodet?

- Du, det vil være en katastrofe. Hylla, som den skiva kalles, veier nesten 900 gram og

kommer i stor fart.

Da hjelper det ikke å være bahai!

- Men jeg har aldri hørt om noen som har blitt skadet på den måten. Jeg hadde forresten aldri hørt om skotthyll før vi flyttet til Trondheim for ni år siden.

Ja, hvordan havnet du her?

- Jeg er en Oslo-mann som er gift med en trønderdame som ville hjem til Trøndelag. Det startet med at vi bygde hytte på Skatval, og så flyttet vi til Stjørdal før hun noen år senere ville til Trondheim.

Er hun bahai også?

- Ja, og det har hun vært mye lenger enn meg. Jeg traff henne på Bauker, og det gjorde jeg med min forrige kone også - som også er glødende bahai. Jeg har til sammen fire barn, og de to yngste er også bahaier.

Og den lille der?

- Det er Lukas, han er åtte og vi fikk ham som omplasseringshund. Vi ble valgt fordi vi hadde greie på hunder. Vi har alltid hatt hund.

Hvordan er det å bli eldre?

- Jeg synes det er fint, da kan jeg se tilbake

og reflektere over livet samtidig som jeg ser framover. Jeg håper jo at jeg kan være et godt forbilde for våre barn og barnebarn.

Hvordan håper du at andre ser på deg?

- Som en venn de kan stole på, som er pålitelig og sannferdig. Som et menneske som tok noen uvanlige valg i livet. Det siste er jeg faktisk litt stolt over.

Og dine prestasjoner på skotthyllbanen?

- Jeg kan vel være såpass ubeskjeden og nevne at jeg holder klubbrekorden. Den er på 590 poeng. Norgesrekorden er vel et sted mellom 1100 og 1200 poeng, så det er langt opp dit. Målet mitt er å bli stabil på 400-500 poeng, men da må jeg først komme i balanse både fysisk og mentalt.

Mentalt?

- Ja, det fysiske og mentale henger jo sammen. Jeg har alltid hatt god helse, men i det siste har jeg vært plaget med hofteleddsartrose. Nå

venter jeg på en operasjon for å bli skikkelig gangfør igjen. Kona mi har plager etter to slag og kreft, og hun har utviklet demens. Og alt det der bringer meg jo litt ut av fatning på skotthyllbanen også, selv om jeg prøver å være her helt og fullt.

Ukeadressa 4. desember 2021.