DEL IV

Kilden til den optimismen vi føler er en visjon som går lengre enn å gjøre slutt på krig og å skape organer for internasjonalt samarbeid. Varig fred mellom nasjonene er et helt nødvendig stadium, men ikke det endelige mål for menneskehetens sosiale utvikling, hevder Bahá'u’lláh. Bortenfor den innledende våpenhvilen påtvunget verden av frykten for et kjernefysisk ragnarokk, bortenfor den politiske freden nølende inngått av mistenksomme rivaliserende nasjoner, bortenfor praktiske ordninger for sikkerhet og sameksistens, endog bortenfor de mange forsøk på samarbeid som disse tiltakene vil gjøre mulig, ligger det endelige målet: Forening av alle jordens folkeslag i en verdensomspennende familie.

Splittelse er en fare som jordens nasjoner og folk ikke kan utholde lenger. Følgene er for grusomme til å tenke på og for innlysende til å trenge noen bevisførsel. "Menneskehetens velferd, dens fred og trygghet," skrev Bahá’u’lláh for over et århundre siden, "lar seg ikke oppnå med mindre og før enn dens enhet blir fast grunnfestet." Shoghi Effendi bemerket at "menneskeheten stønner etter, den er ved å forgå av lengsel etter å bli ledet til enhet og etter å få slutt på sitt tusenårige martyrium". Og han føyde til: "Forening av hele menneskeheten er tegnet som særmerker det stadium som menneskenes samfunn nå nærmer seg. Enhet i familien, stammen, bystaten og nasjonen er i tur og orden blitt forsøkt etablert og fullt ut opprettet. Verdensenhet er målet som en forpint menneskehet nå kjemper seg frem mot. Opprettelsen av nasjoner er over. Det anarki som er et uunngåelig trekk ved statlig suverenitet, beveger seg mot et høydepunkt. En verden i vekst mot sin modenhet må oppgi sin malplasserte respekt for denne suvereniteten, erkjenne at menneskenes innbyrdes forhold utgjør ett udelelig hele og en gang for alle opprette det systemet som best kan gi konkret form til dette grunnleggende prinsipp i dens liv."

Alle forandringens krefter i tiden underbygger dette synet. Bevisene lar seg skjelne i de mange allerede anførte eksempler på gunstige tegn som peker i retning av verdensfred, i aktuelle internasjonale bevegelser og utviklingstendenser. En hær av menn og kvinner, hentet fra så godt som enhver kultur, rase og nasjon på jorden, betjener De forente nasjoners mangeartede organer. De utgjør en planetarisk administrasjonsstab med imponerende prestasjoner som viser hvilken grad av samarbeid det er mulig å oppnå selv under forstemmende omstendigheter. En sterk trang til enhet, lik en åndelig vår, kjemper for å komme til uttrykk gjennom utallige internasjonale kongresser som bringer mennesker sammen fra et bredt spekter av fagområder. Den ligger til grunn for appeller om internasjonale prosjekter som engasjerer barn og ungdom. Den er faktisk den virkelige kilden til den bemerkelsesverdige bevegelsen henimot økumenisme som bevirker at medlemmer av historisk sett motstridende religioner og sekter synes å bli uimotståelig trukket mot hverandre. Sammen med den motsatte tendensen til krig og selvforherligelse, som den uopphørlig kjemper mot, er trangen til verdensenhet et av de fremherskende og gjennomgående trekk ved livet på denne planeten i det tjuende århundres avsluttende år.

Bahá’í-samfunnets erfaring kan betraktes som et eksempel på denne stadig mer omfattende enheten. Det er et samfunn på tre til fire millioner mennesker som kommer fra mange nasjoner, kulturer, klasser og trosretninger. Samfunnet er engasjert i en lang rekke aktiviteter som tilgodeser de åndelige, sosiale og økonomiske behov hos folk i mange land. Det utgjør en enhetlig sosial organisme som er representativ for menneskefamiliens mangfoldighet, som behandler sine saker gjennom et system av alminnelig godtatte prinsipper for rådslagning og som setter alle de store utgytelser av guddommelig ledelse i menneskenes historie like høyt. Dets eksistens er nok et avgjørende bevis på at grunnleggerens visjon av en forenet verden lar seg gjennomføre i praksis, nok et vitnesbyrd om at menneskeheten kan leve som ett verdensomspennende samfunn, rede til å møte enhver utfordring som overgangen til voksen alder måtte bringe med seg. Hvis bahá’íenes erfaring i noen som helst utstrekning kan bidra til å styrke forhåpningen om menneskeslektens enhet, så er det en glede for oss å tilby den som en modell for studium.

Når vi tenker over hvor ytterst viktig den oppgaven er som nå utfordrer hele verden, så bøyer vi våre hoder i ydmykhet overfor den guddommelige skapers ærefryktinngytende velde. Han har i sin uendelige kjærlighet skapt hele menneskeheten fra samme opphav, opphøyet menneskets innerste virkelighet, som er lik en edelsten, beæret den med forstand og visdom, høysinn og udødelighet og tildelt mennesket den "enestående utmerkelse og evne å kunne kjenne ham og elske ham", en evne som "nødvendigvis må betraktes som den utløsende impuls og det primære formål som ligger til grunn for hele skaperverket".

Det er vår faste overbevisning at alle menneskelige vesener er blitt skapt "for å føre videre en stadig fremadskridende sivilisasjon"; at "å opptre som dyrene på marken er mennesket uverdig"; at de gode egenskaper som anstår seg menneskets verdighet er pålitelighet, overbærenhet, barmhjertighet, medlidenhet og kjærlig omsorg overfor alle folkeslag. Vi bekrefter på nytt oppfatningen om at de "slumrende evner som hører menneskets stade til, det fulle mål av dets bestemmelse på jorden, dets innerste vesens iboende fortrinn alle må bringes til uttrykk på denne Guds lovede Dag". Dette er beveggrunnene for vår urokkelige tro på at enhet og fred er det oppnåelige mål som menneskeheten kjemper seg frem mot.

Når dette skrives, kan bahá’íenes forventningsfulle røster høres til tross for den forfølgelsen de fremdeles utholder i det landet hvor deres tro ble født. Ved sitt eksempel på standhaftig håp bevitner de troen på at virkeliggjørelsen av denne tusenårige drømmen om fred er nært forestående og på at drømmen nå, ved de forvandlende virkninger av Bahá’u’lláhs åpenbaring, er forlenet med den styrke som guddommelig autoritet gir. Vi overbringer dere således ikke bare en visjon i ord: Vi mønstrer kraften av handlinger båret av tro og utført som offer; vi overbringer en innstendig appell om fred og enhet fra våre medtroende overalt. Vi slutter oss til alle som er ofre for aggresjon, alle som lengter etter en slutt på konflikt og strid, alle som ved sin hengivenhet for prinsippene om fred og verdens orden fremmer de foredlende formål som menneskeheten ble frembrakt for av en allkjærlig skaper.

I vårt oppriktige ønske om å bibringe dere vårt glødende håp og vår dype forvissning, siterer vi Bahá’u’lláhs ettertrykkelige løfte: "Disse fruktesløse stridigheter, disse ødeleggende kriger skal vike, og 'Den største fred' skal komme."

DET UNIVERSELLE RETTFERDIGHETENS HUS