DEL II

Å forby kjernevåpen, nedlegge forbud mot bruk av giftgasser eller gjøre bakteriekrig lovstridig, vil ikke fjerne de dypeste årsakene til krig. Hvor viktige slike praktiske tiltak åpenbart enn er som deler av fredsprosessen, så er de i seg selv for overfladiske til å ha varig virkning. Folkene er smarte nok til å finne opp ytterligere former for krigføring, og til å bruke mat, råmaterialer, finanser, industrimakt, ideologi og terrorisme for å undergrave hverandre i en endeløs jakt etter overhøyhet og herredømme. Heller ikke lar tidens allmenne uorden i menneskehetens anliggender seg løse ved å bilegge særskilte konflikter eller uoverensstemmelser mellom nasjonene. Man må gå over til en ramme som virkelig omfatter alt.

Ganske visst mangler det ikke på at nasjonale ledere erkjenner at problemet er internasjonalt, noe som er selvinnlysende i det økende antall saker som møter dem daglig. Videre finnes det et voksende antall studier og løsninger fremsatt av mange engasjerte og opplyste grupper såvel som av De forenede nasjoners organer, for å fjerne enhver mulighet for uvitenhet angående de utfordrende krav som må oppfylles. Men viljen er lammet, og det er dette som må bli gjenstand for nøye granskning og besluttsom handling. Denne lammelsen har, slik vi har hevdet, sin rot i en dypt forankret overbevisning om at menneskeheten nødvendigvis alltid vil være trettekjær. Dette har så ført til motvilje mot å holde det for mulig å la nasjonal egeninteresse bli underordnet en verdens ordens krav. Lammelsen springer videre ut av en uvilje til modig å se i øynene alt som er forbundet med å skulle opprette en forenet verdensmyndighet. Den lar seg også spore tilbake til at stort sett uvitende og underkuede masser mangler evnen til å uttrykke sitt ønske om en ny orden hvor de kan leve i fred, fordragelighet og trivsel med hele menneskeheten.

De prøvende skritt som er tatt i retning av en verdensorden, særlig etter annen verdenskrig, gir lovende tegn. Den økende tendensen hos grupper av nasjoner til å formalisere forbindelser som setter dem i stand til å samarbeide i saker av gjensidig interesse, tyder på at alle nasjoner til sist kunne overvinne denne lammelsen. De sørøstasiatiske nasjoners forbund, Det karibiske fellesskap og fellesmarked, Det mellom-amerikanske fellesmarked, Rådet for gjensidig økonomisk hjelp, De europeiske fellesskap, Den arabiske liga, Organisasjonen for afrikansk enhet, Organisasjonen av amerikanske stater, Forum for det sørlige Stillehav - alle de fellesbestrebelser som utgjøres av organisasjoner som disse, bereder veien henimot en verdensorden.

Den økende oppmerksomhet som nå rettes mot noen av planetens dypest rotfestede problemer, er nok et lovende tegn. Til tross for De forente nasjoners åpenbare mangler, så har de mer enn to snes erklæringer og konvensjoner som er vedtatt av denne organisasjonen selv i tilfeller hvor regjeringer ikke har vært overstadig begeistret over å forplikte seg - gitt vanlige mennesker en følelse av bedre livsvilkår. Den alminnelige menneskerettighetserklæringen, konvensjonen om forebyggelse av og straff for folkemord og de tilsvarende tiltak med sikte på å fjerne alle former for diskriminering basert på rase, kjønn eller religiøs overbevisning, å ivareta barnets rettigheter, å beskytte alle personer mot å bli utsatt for tortur, å utrydde sult og feilernæring, å bruke vitenskapelig og teknologisk fremgang i fredens interesse og til beste for menneskeheten - alle slike tiltak vil, hvis de blir modig gjennomført og utvidet, bringe den dag nærmere da krigsspøkelset vil ha mistet evnen til å dominere internasjonale forbindelser. Det er unødvendig å understreke viktigheten av de sakene som disse erklæringer og konvensjoner tar opp. Likevel fortjener et par slike saker en ytterligere kommentar, siden de er av umiddelbar betydning for opprettelsen av verdensfred. Rasismen er en stor hindring for fred og er et av de vederstyggeligste og mest seiglivede onder. Å praktisere rasisme er en krenkelse av menneskers verdighet som er altfor opprørende til å kunne bifalles under noe som helst påskudd. Rasisme hemmer utviklingen av sine ofres ubegrensede muligheter, forderver sine utøvere og skader menneskenes fremskritt. Menneskehetens enhet må bli allment anerkjent og gjennomført ved bruk av passende juridiske tiltak dersom dette problemet skal la seg overvinne.

Den urimelige ulikheten mellom fattig og rik er en kilde til intens lidelse og holder verden i en ustabil tilstand, så å si på randen av krig. Få samfunn har rådet bot på denne situasjonen. For å løse saken må man gripe den an fra den åndelige, den moralske og den praktiske siden på en og samme tid. Man må betrakte problemet på en ny måte. Dette innebærer at man rådslår, uten økonomisk og ideologisk polemikk, med eksperter innenfor et bredt spekter av fagområder, og at de menneskene som er direkte berørt, er med på de beslutningene som det er så påtrengende nødvendig å fatte. Det er et spørsmål som er forbundet ikke bare med nødvendigheten av å avskaffe ytterliggående rikdom og fattigdom men også med de åndelige sannheter som kan skape en ny allmenn holdning når de blir forstått. Å fremme en slik holdning er i seg selv en ganske stor del av løsningen.

Ubehersket nasjonalisme, til forskjell fra en fornuftig og rimelig fedrelandskjærlighet, må vike plassen for en bredere troskap, for kjærligheten til menneskeheten som helhet. Bahá’u’lláhs ord lyder: "Jorden er kun ett land og menneskeheten dets innbyggere." Begrepet verdensborgerskap er en direkte følge av at verden har skrumpet inn til et eneste nabolag gjennom vitenskapelige fremskritt, og av at nasjonene er ubestridelig avhengige av hverandre. Kjærlighet til alle verdens folk utelukker ikke kjærlighet til ens eget land. I et verdenssamfunn er den enkelte parts interesser best tjent med at helhetens interesser fremmes. Det er nødvendig med en sterk økning av de nåværende internasjonale aktiviteter innenfor ulike områder som fremmer gjensidig hengivenhet og en følelse av samhørighet mellom folkene.

Religiøs strid har gjennom hele historien gitt opphav til utallige kriger og konflikter, har virket som en hemsko på fremgangen og vekker nå stadig større avsky hos mennesker innenfor og utenfor samtlige trosretninger. Tilhengerne av alle religioner må være villige til å se i øynene de grunnleggende spørsmål som denne striden reiser, og til å nå frem til klare svar. Hvordan skal uoverensstemmelsene mellom dem løses, i teorien såvel som i praksis? Utfordringen som møter verdens religiøse ledere, er, med hjertet fylt av medlidenhetens og sannhetskjærlighetens ånd, å overveie hvilken forfatning menneskeheten befinner seg i, og å spørre seg selv om ikke de, i ydmykhet overfor sin allmektige skaper, kan drukne sine teologiske uoverensstemmelser i en mektig ånd av gjensidig overbærenhet, som vil sette dem i stand til å arbeide sammen for å fremme menneskelig forståelse og fred.

Frigjøringen av kvinnene, oppnåelsen av full likestilling mellom kjønnene, er en av de viktigste, skjønt minst anerkjente, forutsetninger for fred. Ved å nekte å gjennomføre en slik likestilling begår man en urettferdighet mot halvparten av verdens befolkning, og hos mannen fremelskes det skadelige holdninger og vaner som overføres fra familien til arbeidssstedet, til det politiske liv og til sist til internasjonale forbindelser. Det finnes intet grunnlag, hverken moralsk, praktisk eller biologisk, som kan rettferdiggjøre en slik nektelse. Først etter hvert som kvinner ønskes velkommen til å delta fullt ut på alle felter av menneskelig innsats; vil det skapes et moralsk og psykologisk klima som internasjonal fred kan ta form i.

Tanken om skolegang for alle, som en hær av hengivne mennesker fra enhver religiøs og nasjonal bakgrunn allerede arbeider for å fremme, fortjener all den støtte som verdens regjeringer kan gi den. For det lar seg ikke diskutere at uvitenhet er hovedårsaken til folkeslags forfall og undergang, og til at fordommer holdes ved like. Ingen nasjon kan oppnå fremgang hvis ikke alle innbyggerne får skolegang. Ressursmangel begrenser mange nasjoners evne til å gjennomføre det som er nødvendig her, og fremtvinger en viss prioritering. De besluttende organer som er berørt ville gjøre vel i å overveie å gi førsteprioritet til skolegang for kvinner og piker, siden det er gjennom utdannede mødre at kunnskapens goder mest virkningsfullt og raskest lar seg spre i samfunnet. I overensstemmelse med tidens behov bør man også overveie å la begrepet verdensborgerskap inngå i det faste undervisningsopplegget for alle barn.

En grunnleggende mangel på kommunikasjon mellom folkene undergraver bestrebelsene for verdensfred på en alvorlig måte. Innføring av et internasjonalt hjelpespråk ville langt på vei løse dette problemet og krever øyeblikkelig og grundig oppmerksomhet.

To punkter kan understrekes i alle disse spørsmålene. Det ene er at avskaffelsen av krig ikke er så enkelt som at man undertegner traktater og protokoller. Det er en innfløkt oppgave som krever et langt sterkere engasjement for å løse spørsmål som vanligvis ikke forbindes med fredsbestrebelser. Basert på politiske argumenter alene er ideen om kollektiv sikkerhet en hildring. Det andre punktet er at den primære utfordringen i behandlingen av freds spørsmål består i å heve saksforholdet til et prinsipielt plan, til forskjell fra ren pragmatisme. For dypest sett kommer fred av en indre tilstand som understøttes av en åndelig eller moralsk holdning, og det er hovedsakelig ved å fremkalle denne holdningen at muligheten for varige løsninger lar seg finne.

Det finnes åndelige prinsipper, eller det noen kaller menneskelige verdier, som kan brukes for å finne løsninger på ethvert sosialt problem. Enhver velmenende gruppe kan i alminnelig forstand utvikle praktiske løsninger på sine problemer, men gode forsetter og praktisk kunnskap er vanligvis ikke nok. Det åndelige prinsipp har sitt fremste fortrinn i at det ikke bare gir et perspektiv som er i samsvar med det som er nedlagt i menneskets natur - det leder også til en holdning, en dynamikk, en vilje og en lengsel som gjør det lettere å oppdage og gjennomføre praktiske tiltak. Regjeringsoverhoder og alle som sitter med myndighet ville bli godt hjulpet i sine bestrebelser på å løse problemer dersom de først ville forsøke å finne frem til hvilke prinsipper det dreier seg om, og deretter la seg lede av dem.