og bli smeltet bort i kjærlighetens ild. I denne byen løfter ekstasens himmel seg, og den verdensopplysende sol av inderlig lengsel skinner, og kjærlighetens ild flammer; og når kjærlighetens ild flammer, brenner den fornuftens grøde til aske.

Nå er den reisende uvitende om seg selv og om noe som helst utenfor ham selv. Han ser hverken uvitenhet eller kunnskap, hverken tvil eller visshet; han kjenner ikke rettledningens morgen eller villfarelsens natt. Han unnflyr både vantro og tro, og dødelig gift er legende balsam for ham. Derfor sa Attar:

   For den vantro, villfarelse for den troende, tro;
   For Attars hjerte, et fnugg av Din smerte.

Gangeren som fører gjennom denne dalen er smerte; og dersom det ikke er noen smerte, vil reisen aldri ta slutt. På dette stade har den elskende ingen tanke utenom den elskede, og søker ingen annen tilflukt enn vennen. Hvert øyeblikk ofrer han hundre liv på den elskedes sti, og for hvert skritt nedkaster han tusen hoder for den elskedes føtter.

O, min bror! Før du stiger inn i kjærlighetens Egypt, vil du aldri komme til denne Josef som er vennens skjønnhet; og før du, som Jakob, oppgir dine utvendige øyne, skal du aldri åpne øynene til ditt indre vesen; og før du brenner med kjærlighetens ild, skal du aldri forenes med lengselens elsker.

En elsker frykter intet og ingen skade skal vederfares ham: Du ser ham kulse i ilden og være tørr i havet.

   En elsker er han som kulser i helvetes ild;
   En vitende er han som er tørr i havet.
   (Persisk mystikerdikt)

Kjærlighet aksepterer ingen eksistens og ønsker intet liv: Han ser liv i døden, og i skammen søker han ære. For å fortjene kjærlighetens galskap må han være rik på forstand; for å være fortjent til vennens lenker, må han være fylt av ånd. Velsignet være den hals som er innfanget i hans renneløkke, lykkelig det hodet som faller i støvet på hans kjærlighets sti. Derfor, venn, oppgi ditt selv så du kan finne den uforlignelige, og gå forbi denne dødelige jorden så du kan søke et hjem i himmelens rede. Vær som intet, dersom du vil nøre opp værens ild og bli skikket for kjærlighetens sti.

   Kjærlighet griper ikke fatt i en levende sjel,
   falken slår ikke ned på en død mus.
   (Persisk mystikerdikt)

Kjærlighet setter en verden i flammer der hvor den vender seg, og den legger hvert land øde hvor den bærer sitt banner. Væren har ingen eksistens i dens kongedømme; den kloke utøver intet herredømme i dens rike. Kjærlighetens leviatan oppsluker fornuftens mester og tilintetgjør kunnskapens herre. Han drikker de syv hav, men hans hjertes tørst er stadig ikke slukket, og han sier: “Er det da ikke mer igjen?” Han skyr seg selv og trekker seg bort fra alt på jorden.

   Kjærlighet er en fremmed på jord som i himmelens bo;
   I ham er vanvidd, og dårskapenes antall syttito.
   (Rumi)

Han har bundet myriader av ofre i sine lenker, såret myriader av kloke menn med sin pil. Vit at alt det røde i verden kommer av hans vrede og all blekhet på menneskenes kinn kommer av hans gift. Han frembringer intet annet botemiddel enn døden, han vandrer ikke trygt i skyggenes dal; og likevel er hans gift søtere enn honning på elskerens lepper og hans ødeleggelse mer rettferdig i elskerens øyne enn hundre tusen liv.

Følgelig må det sataniske selvets slør brennes opp av kjærlighetens flamme, slik at sjelen kan bli renset og lutret og derved lære å kjenne verdenenes Herre.

   Tenn kjærlighetens ild og brenn alle ting bort,
   sett så din fot innenfor de elskendes land.
   (fra et dikt av Bahá'’u’'lláh)

Og om elskeren, bestyrket av Skaperen, unnflyr klørne til kjærlighetens ørn, vil han stige inn i

Tilbake til:

INNLEDNINGEN