og drikker av den absoluttes beger og stirrer inn i enighetens manifestasjoner. I dette stade bryter han gjennom flerfoldighetens slør, flyr fra kjødets verdener og stiger inn i den eneståendes himmel. Med Guds ører hører han, med Guds øyne skuer han den guddommelige skapelsens mysterier. Han stiger inn i vennens helligdom, og sitter som en innvidd i paviljongen sammen med den elskede. Han rekker sannhetens hånd frem fra det absoluttes erme; han avslører maktens hemmeligheter. Han ser hos seg selv hverken navn eller ry eller rang, men finner sin egen ære i å lovprise Gud. Han skuer sitt eget navn i Guds navn; for ham “er alle sanger fra kongen”, og hver melodi fra ham. Han sitter på tronen som er “Si, alle ting er fra Gud”, og finner hvile på teppet som er “Det er ingen makt og myndighet utenom Gud.” Han ser på alle ting med enhetens øye, og ser de skinnende stråler fra den guddommelige sol skinne fra det innerste vesens morgengry like ens på alle skapte ting, og ser gjenskinn av enhetens lys i hele skaperverket.

Det er klart for deres ærverdighet at alle variasjonene som den veifarende på sin reises stadier skuer i det værendes rike, springer ut av hans egen evne til å se. Vi skal gi et eksempel på dette, slik at meningen kan bli helt klar: Betrakt den synlige solen; skjønt den skinner med én utstråling på alle ting og på befaling fra manifestasjonenes konge skjenker lys til all skapningen, blir den likevel åpenbar og tildeler sin overflod i overensstemmelse med kapasiteten på hvert sted. For eksempel reflekterer den i et speil sin egen skives fasong, og dette skyldes speilets mottagelighet. Gjennom et prisme frembringer den ild, og på andre ting viser den bare virkningen av sitt skinn, men ikke selve solskiven. Og likevel, på denne måten, på skaperens befaling, behandler den hver enkelt ting i overensstemmelse med egenskapene hos den tingen, slik du kan observere.

På samme vis blir farger synlige i enhver gjenstand overensstemmende med denne gjenstandens natur. For eksempel skinner strålene gult på en gul kule, og på den hvite er de hvite, og på en rød blir de røde strålene åpenbart. Så disse variasjonene kommer fra gjenstandene, ikke fra det strålende lyset. Og hvis et rom, med sine vegger og tak, blir lukket for lyset, vil det bli fullstendig berøvet lysets glans og prakt, og solen vil heller ikke skinne dit inn.

Således er det at enkelte uutviklede sjeler har innskrenket kunnskapens område innenfor muren av selvtilstrekkelighet og lidenskaper og tildekket det med blindhetens og uvitenhetens skyer, og stengt ute som ved et slør lyset fra erkjennelsens sol og den evig elskedes mysterier. De har fart vill langt bort fra den juvelbesatte visdom i den lysende tro på budbringernes Herre, og er blitt utestengt fra den aller skjønnestes helligdom og forvist fra stråleglansens Kaba. Slik er tilstanden for denne tidsalders mennesker.

Og hvis en nattergal stiger opp fra selvets leire og dveler i hjertets rosenhytte og med arabiske melodier og skjønne iranske sanger beretter om Guds mysterier – der hvert eneste ord vekker opp til nytt liv de dødes kropper og skjenker den hellige ånd over de smuldrende ben av denne eksistens – så vil du få skue tusen misunnelsens klør, myriader av bitterhetens nebb som jakter på ham og av all sin makt søker hans død.

Visselig, for billen synes den søte duft motbydelig, og for en person som er full av slim, vil en behagelig parfyme være bortkastet. Derfor er det blitt sagt, som veiledning for den vankunnige:

Rens slimet ut av hodet ditt
og pust i stedet Guds pust.
(Rumi)

Kort sagt, gjenstandenes forskjeller er nå blitt klargjort. Så når den veifarende bare stirrer på tilsynekomstenes sted – det vil si, når han bare ser de mangefargede kulene – ser han gult og rødt og hvitt; det er grunnen til at det blir konflikt mellom skapningene. Et fordunklende støv fra innskrenkede sjeler har skjult verden. Og noen stirrer rett inn i lysets stråleglans, og noen har drukket av enhetens vin og disse ser ingenting annet enn solen selv.

Fordi de på denne måten beveger seg på disse tre forskjellige plan, har forståelsen og utsagnene til de veifarende avveket fra hverandre, og følgelig har tegn på konflikt ustanselig vist seg på jorden. For det er noen som oppholder seg på enhetens plan og taler om den verdenen, og noen bebor begrensningens riker, og noen selvets nivå, mens andre er fullstendig tilslørt. Slik reises visse påstander av dagens uopplyste mennesker, som ikke har noen del i den guddommelige skjønnhets stråleglans. Til enhver alder og tidsepoke påfører de folket av enhetens hav slikt som de selv fortjener. “Skulle Gud straffe menneskene for deres fordervede handlinger, ville han ikke levne på jorden en eneste levende ting! Men til en fastsatt frist gir han dem henstand ...”

O min bror! Et rent hjerte er som et speil; rens det med kjærlighetens polering og løsrivelse fra alt utenom Gud, slik at den sanne sol kan skinne i det og den evige morgen demre. Da vil du klart se betydningen av “Hverken min jord eller min himmel rommer meg, men hjertet til min trofaste tjener rommer meg.” Og du vil ta ditt liv i dine hender, og med uendelig lengsel kaste det fremfor den nye og ene elskede.

Når som helst når glansen av enhetens fyrste bestiger hjertets og sjelens trone, blir hans stråleskinn synlig i hvert lem og ledd. Der og da funkler den berømte tradisjons mysterium ut av mørket: “En tjener dras henimot meg i bønn helt til jeg svarer ham; og når jeg har svart ham, blir jeg det øre han hører med ...” For således har husets Herre vist seg i sitt hjem, og alle boligens søyler skinner av hans lys. Og lysets bevegelse og virkning kommer fra lysgiveren; slik er det at alle ting går gjennom ham og oppstår av hans vilje. Og dette er kilden som de nærstående drikker av, slik det er sagt: “Et kildevell hvorav de skal drikke som står Gud nær ...”

Men la ingen fortolke disse ytringer i retning av antropomorfisme, eller oppfatte dem som en nedsenkning av Guds verdener til skapningens nivå; heller ikke bør de lede Deres ærverdighet til slike antagelser. For Gud er, i sitt innerste vesen, hellig hinsides oppstigning og nedstigning, inngang og utgang; Han er gjennom alle evigheter fri for egenskapene til de menneskelige skapninger, og vil for alltid forbli slik. Intet menneske har noensinne kjent ham; ingen sjel har noensinne funnet stien til hans væren. Enhver mystiker har vandret på villstrå i dalen av kunnskap om ham; enhver helgen har gått seg bort i forsøk på å fatte hans vesen. Han er helliggjort høyt over den klokes forstand; opphøyet er han over kunnskapen til den vitende! Veien er avsperret, og å lete etter den er ugudelighet. Hans bevis er hans tegn; hans væren er hans vitnesbyrd.

Derfor har elskere av den elskedes ansikt sagt: “O du, den ene hvis vesen alene viser vei til hans vesen, og som er helliggjort høyt over enhver likhet med hans skapninger.” Hvordan kan fullstendig intethet føre sin ganger i galopp over føreksistensens marker, eller en flyktig skygge nå den evigvarende sol? Vennen har sagt: ’Var det ikke for deg, hadde vi ikke kjent deg,’ og den elskede har sagt: “eller kommet deg nær”.

Å ja, disse uttalelsene er sagt om de stadier av kunnskap som gjelder kunnskapen om fremtredelsesformene til virkelighetens sol, som kaster sitt lys i speilene. Og glansen fra det lyset fins i hjertene, likevel er den skjult under sansenes slør og denne jordens tilstand, liksom et talglys i en lykt av jern, og bare når denne lykten er fjernet, kan lyset fra flammen skinne fritt.

På samme måte er det at først når du fjerner illusjonenes hylster fra ditt hjerte, kan enhetens lys bli åpenbart.

Så er det klart at selv for strålene er det hverken inngang eller utgang – hvor meget mindre for det værendes innerste vesen og det lenge etterlengtede mysterium. O min bror, begi deg inn mot disse stadiene med en søkende ånd, ikke i blind etterligning. En sann veifarende kan ikke holdes tilbake av ordenes stokkeslag eller avskjæres av truende hentydninger.

Hvordan kan et forheng skille elskeren og den elskede?
Ikke engang Alexanders mur kan holde dem atskilt!
(Hâfez)

Hemmelighetene er mange, men de fremmede er myriader. Mangfoldige bind vil ikke kunne romme mysteriene til den ene elskede, og de kan heller ikke bli uttrykt på disse sidene, skjønt det dreier seg om ett ord, ikke mer enn et tegn. “Kunnskapen er ett enkelt punkt, men den kunnskapsløse har mangedoblet det.”

På dette grunnlag spekuleres det likeledes om forskjellen mellom verdene. Skjønt de guddommelige verdener ikke har noen ende, har noen likevel nevnt dem som fire: Tidens verden (zamán) som er den som har både begynnelse og slutt; varighetens verden (dahr), som har en begynnelse, men hvis ende ikke er avslørt; evinnelighetens verden (sarmad) der begynnelsen ikke kan anes, men hvor det vites at den har en slutt; og evighetens verden (azal), hvor det hverken er en synlig begynnelse eller slutt. Skjønt det er mange divergerende påstander med hensyn til disse punktene, vil det å gjengi dem i detalj bare ende opp med kjedsomhet. Men noen har sagt at den uavbrutte varighets verden ikke har hverken begynnelse eller slutt, og de har betegnet evighetens verden som den usynlige, uinntagelige ildhimmelen. Andre har kalt disse verdener den himmelske forgård (Láhút), ildhimmelen (Jabarút), englenes rike (Malakút), og den forgjengelige verden (Násút).

Reisene på kjærlighetens sti er regnet til å være fire: Fra skapningene til den ene sanne; fra den ene sanne til skapningene; fra skapningene til skapningene; fra den ene sanne til den ene sanne.

Det er mang en uttalelse fra klarsynte mystikere og lærde fra tidligere tider som jeg ikke har nevnt her, ettersom jeg misliker anmassende henvisninger til utsagn fra fortiden. For det å sitere andres ord beviser ervervet lærdom og ikke guddommelig inngivelse. I den grad vi har sitert her, er det ut fra hensyntagen til det som mennesker har vent seg til, og det som er skikk og bruk blant vennene. Dessuten ligger disse sakene utenfor rammen for dette brevet. Vår manglende vilje til å gjengi deres uttalelser skyldes ikke stolthet, heller er det uttrykk for klokhet og fremvisning av nådebevis.

Om Khidr forliser fartøyet på havet,
er det likevel i denne feilen tusen rette.
(Rumi)

Dessuten anser denne tjener seg som fullstendig fortapt og som ingenting, selv ved siden av en av Guds elskede, og enda så mye mindre i nærvær av hans hellige. Opphøyet være min Herre, den aller høyeste! Dessuten er det vårt mål å berette om stadiene på den veifarendes reise, ikke å fremsette mystikernes motstridende ytringer.

Skjønt det har blitt gitt korte eksempler når det gjelder den kjente verdens begynnelse og slutt, egenskapenes verden, så skal det legges til enda en illustrasjon slik at den fulle betydning kan bli klargjort. La Deres ærverdighet, for eksempel betrakte seg selv; du er den første i forhold til din sønn og den siste i forhold til din far. I din utvendige skikkelse kjennes du ved fremtredelsen av makt i riket av Guds skapninger som overhodet ville være verdt å se og nevne; i ditt innvendige avdekker du de guddommelige skatter som er betrodd deg i ditt indre. Slik er førsthet og sisthet, utvendighet og innvendighet sant for din del, i den forstand vi har henvist til, for at du i disse fire stadier som er overdratt deg skal kunne fatte de fire guddommelige stadier, slik at ditt hjertes nattergal på alle grener av eksistensens rosentre – synlig eller skjult – skulle synge ut: “Han er den første og siste, den sette og den skjulte ...”

Disse uttalelsene er gjort i relativitetens sfære, på grunn av menneskets begrensninger. Derimot har de personlighetene som med et eneste skritt har tilbakelagt relativitetens og begrensningenes verden, og som har slått seg ned på rettferdighetens mark hos den absolutte og reist sitt telt i denne verden av myndighet og befaling, de har brent bort alt relativt med en enkelt gnist, og utvisket disse ordene med en duggdråpe. Og de svømmer i åndens hav, og de stiger opp i lysets hellige luft. Så hvilket liv har da ord på dette planet, slik som “først” og “sist” og andre som kan nevnes! I dette riket er det første like mye det siste, og det siste intet annet enn det første.

Bygg deg et bål i din kjærlighets sjel
og brenn fullstendig alle tanker og ord.
(Rumi)

O min venn, vend blikket mot deg selv: Hadde du hverken blitt far eller avlet en sønn, ville du heller ikke ha hørt disse ord. Glem dem nå alle sammen, slik at du kan lære fra kjærlighetens mester i enhetens skole, og vende tilbake til Gud og gi avkall på uvirkelighetens indre landskap til fordel for din sanne stand, og ta opphold i skyggen av kunnskapens tre.

O du min kjære! Utarm deg selv, så du kan stige inn til rikdommens høye hoff; ydmyk ditt legeme, så du får drikke av ærens elv, og motta den hele og fulle betydning av diktene du spurte om.

Så er det blitt klargjort at disse stadier avhenger av den veifarendes synsevner. I hver by vil han se en verden, i hver dal nå frem til en kilde, i hver blomstereng høre en sang. Men falken på mystikkens himmel har mang en vidunderlig åndelig hymne i sitt bryst, og den persiske fugl oppbevarer i sin sjel mang en deilig arabisk melodi; likevel er disse skjult, og skjult skal de forbli.

Hvis jeg snakker videre, vil mangt et sinn splintres.
Og hvis jeg skriver, vil mang en penn brekke.
(Rumi)

Fred være med den som fullfører denne edle ferd og følger den ene sanne som har ledelsens lys. Og nå vil den veifarende, etter å ha krysset det høye nivå på denne overjordiske reise, komme inn i

Tilbake til:

INNLEDNINGEN