Gangeren som vil føre den søkende gjennom den dalen, er tålmodighet; uten tålmodighet vil ikke den veifarende på denne reisen nå frem noe sted eller til noe mål. Heller ikke skulle han noen gang være mismodig; om han strever i hundre tusen år og likevel mislykkes i å få se vennens skjønnhet, bør han ikke vakle. For de som søker den Kaba som er “for oss”, vil fryde seg over budskapet: “På våre veier skal vi veilede dem.” I sin søken har de standhaftig bundet opp om seg til tjeneste, og søker hver stund å reise fra skjødesløshetens stade til det værendes rike. Ingen bånd og forpliktelser skal holde dem tilbake, og ingen råd skal avskrekke dem.

Det påhviler disse tjenerne at de renser hjertet –kildeutspringet for guddommelige skatter – for alt som har preget det, og at de vender seg bort fra all etterligning, det vil si å følge i fotsporene til forfedre og stamfedre, og stenge av vennskapelighetens og fiendskapens dør overfor verdens folk.

På denne reisen når den søkende et stade hvor han ser alle skapte ting forvirret vandre på leting etter vennen. Så mang en Jakob han får se, som jakter på sin Josef; han vil skue mang en elsker som iler for å finne den elskede, han vil bevitne en verden av lengtende som søker etter den ene ettertraktede. Hvert eneste øyeblikk finner han et vektig spørsmål, hver time blir han var et mysterium; for han har brakt sitt hjerte bort fra de to verdener og tatt retning for den elskedes Kaba. For hvert skritt vil hjelp fra usynlighetens rike ledsage ham, og varmen fra hans søken vokse.

Man må bedømme søkingen etter mønsteret fra kjærlighetens Majnún. Det blir fortalt at en dag kom de over Majnún mens han siktet støvet og tårene hans rant. De sa: “Hva er det du gjør?” Han sa: “Jeg leter etter Laylí.” De ropte: “Stakkars deg! Laylí er ren ånd, og du søker henne i støvet!” Han sa: “Jeg leter etter henne overalt; og tilfeldigvis kan det hende jeg finner henne et eller annet sted.”

Å ja, selv om det for den kloke synes skammelig å lete etter Herrenes Herre i støvet, vitner det likevel om søkingens brennende glød. “Den som søker noe med nidkjær iver, skal finne det.”

Den sanne søkende jakter ikke på noe annet enn gjenstanden for sin søken, og den elskende har ingen annen lengsel enn å forenes med sin elskede. Heller ikke skal den søkende nå sitt mål med mindre han ofrer alle ting. Det vil si, hva enn han har sett og hørt og forstått, alt må han sette over styr, slik at han kan tre inn i åndens rike, som er Guds by. Hardt arbeid er nødvendig hvis vi skal søke ham; glødende iver er nødvendig om vi skal drikke honningen av gjenforeningen med ham; og hvis vi får smake av dette beger, vil vi kaste bort hele verden.

På denne reisen venter den reisende i alle land og dveler i ethvert landskap. I hvert ansikt søker han vennens skjønnhet; i ethvert land ser han etter den elskede. Han slutter seg til ethvert selskap og søker kameratskap med enhver sjel, slik at han tilfeldigvis kan avdekke vennens hemmelighet hos et eller annet sinn, eller i et eller annet ansikt kan skue den elskedes skjønnhet.

Og hvis han på denne reisen, ved Guds hjelp, kommer på sporet av den sporløse vennen og innånder duften av den lenge savnede Josef fra den himmelske budbringer, da vil han straks stige inn i

Tilbake til:

INNLEDNINGEN