Dette stade er å dø fra selvet og ha livet i Gud, og å være fattig i selvet og rik i den ene attrådde. Fattigdom som her nevnt, betegner å være fattig på ting i den skapte verden og rik på det som hører Guds verden til. For når den sanne elskende og hengivne venn når frem til nærvær med den elskede, vil den ene elskedes strålende skjønnhet og ilden i elskerens hjerte tenne en flamme og brenne bort alle slør og alt som dekker til. Å ja, alt han har, fra innerst til ytterst, blir satt i brann, slik at ingenting blir tilbake unntatt vennen.

Da alle karakteregenskaper hos den gamle av dager stod åpenbart,
da brente Moses bort egenskapene ved de jordiske ting.
(Rumi)

Den som har nådd dette stade, er helliggjort fra alt som hører verden til. Derfor, hvis det viser seg at de som er kommet til hans nærværs hav ikke eier noen av de begrensede ting i denne forgjengelige verden, hva enten det er ytre velstand eller personlige oppfatninger, så spiller det ingen rolle. For hva enn skapningen har, er det begrenset av deres egne begrensninger, og alt hva den ene sanne har, er helliggjort derfra. Denne ytringen må det grunnes alvorlig på, for at den innerste meningen skal bli klar. “Sannelig, den rettskafne skal drikke av et vinbeger temperert i kamferkilden.” Hvis tolkningen av “kamfer” blir kjent, blir den virkelige hensikt helt klar. Dette stade er den fattigdom det siktes til i ordene: “Fattigdom er min ære.” Og med hensyn til innvortes og utvortes fattigdom er det mange nivåer og mang en betydning som jeg ikke har funnet relevant å nevne her; derimot har jeg spart disse for en annen gang, avhengig av hva Gud måtte ønske og skjebnen besegle.

Dette er stedet der sporene av alle ting er utslettet i den reisende. På evighetens horisont stiger det guddommelige ansikt ut av mørket, og betydningen av “Alt på jorden skal dø hen, bortsett fra din Herres ansikt ...” er blitt åpenbart.

O, min venn, lytt med hjerte og sjel til åndens sanger, og ta vare på dem som dine egne øyne. For himmelsk visdom vil ikke regne ned på menneskenes hjertejord som vårens skyer for all tid. Skjønt nåden fra den overmåte gavmilde aldri uttømmes eller bringes til opphør, blir likevel en porsjon tildelt og noe av overfloden satt til side til enhver tid og tidsalder. “Og det finnes ikke en eneste ting som ikke eies av oss i vårt forrådskammer; og vi sender det ikke ned, annet enn til fastsatt mål.” Den ene elskedes nådeskyer regner bare over åndens hage, og skjenker av sin rikdom bare i vårens tid. Til andre årstider har ingen del i dette overmål av nåde, og det golde land får ingen del i noe av denne gunst.

O bror! Ikke ethvert hav har perler. Ikke skal enhver gren blomstre, eller en nattergal synge på den. Så, før nattergalen i det mystiske paradis begir seg tilbake til Guds hage og den himmelske morgens stråler vender tilbake til sannhetens sol – gjør deg alle anstrengelser, slik at du i støvdyngen av en dødelig verden forhåpentligvis kan fange opp duften fra den evigvarende hagen og for alltid leve i skyggen av denne byens folk. Og når du har nådd dette høyeste stade og kommet til det mektigste nivå, da skal du ufravendt se på den elskede og glemme alt annet.

Den elskede skinner på mur og port
uten et slør, o dere seende mennesker
(Attar)

Nå har du forlatt den lille dråpen liv og kommet til livgiverens hav. Dette er målet du spurte etter; hvis det er Guds vilje, skal du oppnå det.

I denne byen er til og med lysets slør revet i stykker og svunnet bort. “Hans skjønnhet har ingen besløring bortsett fra lys, hans ansikt intet dekke annet enn åpenbaring.” Så forunderlig, at mens den elskede er synlig som solen, jager likevel den skjødesløse etter flitter og usselt metall. Å ja, intensiteten i hans åpenbaring har tildekket ham, og fylden av hans skinn har skjult ham.

Enda han skinner lyst og klart som solen,
men akk! Han har kommet til byen av blinde!
(Rumi)

I denne dalen legger den veifarende bak seg stadiene “Enhet mellom væren og manifestasjon” og når frem til en enhet som er helliggjort over disse to stadier. Bare ekstase kan omspenne dette emnet, hverken ytringer eller argumenter; og enhver som har oppholdt seg på denne etappen under reisen, eller innåndet en pust fra denne hagen, vet hva vi snakker om.

På alle disse reisene må den reisende ikke avvike en hårsbredd fra “loven”, for dette er virkelig “stiens” hemmelighet og frukten av “sannhetens” tre, og i alle disse stadier må han holde fast ved kappen av lydighet til de guddommelige bud, og holde seg fast ved den rettesnor som er å sky alle forbudte ting, slik at han kan bli næret av lovens beger og få kunnskap om sannhetens mysterier.

Hvis noen av ytringene fra denne tjener ikke er til å begripe, eller kan lede til bestyrtelse, må disse igjen bli gransket, slik at ingen tvil kan vare ved, og betydningen bli så klar som ansiktet til den ene elskede som skinner fra det “strålende stade”.

Disse reisene har ingen synlig slutt i verdslig tid, men hvis usynlig bestyrkelse blir den løsrevne reisende til del og sakens beskytter støtter ham, kan han fare over disse syv stadier med syv skritt, nei, heller i syv åndedrag, nei, heller i ett eneste åndedrag, hvis Gud vil og ønsker det. Og dette skjer ut fra “Hans nåde over de av hans tjenere som behager ham.”

De som stiger inn i oppriktighetens himmel og når den absoluttes hav, betrakter denne byen – som er stadet av liv i Gud – som det mest fjerntliggende stadium for mystikkens kjennere, og det fjerneste hjemland for elskerne. Men for denne ene flyktige på mystikkens hav, er dette stadium den første port til hjertets citadell, det vil si menneskets første inngang til hjertets by. Og hjertet er forlenet med fire stadier, som må bli gjenfortalt om en åndsfrende skal finnes.

Når pennen gav seg til å beskrive dette stadium,
brakk den i biter og papiret ble istykkerrevet.
Salám!
(Persisk mystikerdikt)

O min venn! Mang en hund forfølger denne gasellen i enhetens ødemark, og mang en rovfugl slår klørne i denne trosten i evighetens hage. Ubarmhjertige ravner ligger på lur etter denne fuglen i Guds himler, og skinnsykens jeger sniker seg inn på denne hjorten på kjærlighetens blomstereng.

O shaykh! Gjør dine anstrengelser til et glass som forhåpentligvis kan skjerme denne flammen fra gjenstridige vinder! Skjønt dette lyset lengter etter å bli tent i Herrens lampe og skinne i åndens lampekuppel. For et hode hevet i kjærlighet til Gud vil med sikkerhet falle for sverdet, og livet som er opptent av lengsel vil visselig bli ofret, og hjertet som ihukommer den ene elskede vil visselig flyte over av blod. Så presist det er sagt:

Lev fri for kjærlighet, for all dens fred er pine;
dens begynnelse er smerte, dens avslutning er død.
(Arabisk dikt)

Fred være med ham som følger den rette sti!

Tankene du uttrykte med hensyn til fortolkningen av den vanlige fuglearten som på persisk kalles gunjishk (spurv), er vurdert. Du viser deg å være velfundert i de mystiske sannheter. Likevel er det, på hvert nivå og til hver bokstav, anvist en betydning som står i forhold til det nivået. For all del, den veifarende finner en hemmelighet i hvert navn, et mysterium i hver bokstav. I én forstand henviser disse bokstavene til det hellige.

Káf eller Gáf (K eller G) viser til Kuffi (fri), det vil si: “Fri deg selv fra alt det dine lidenskaper begjærer; tre så frem for din Herre.”

Nún viser til Nazzih (rens), det vil si: “Rens deg selv fra alt annet enn ham, slik at du kan overgi ditt liv til hans kjærlighet.”

Jím er Jánib (tre tilbake), det vil si: “Tre tilbake fra terskelen til den ene sanne hvis du fremdeles innehar jordiske egenskaper.”

Shín er Ushkur (takk) –“Takk din Herre på denne hans jord slik at han kan velsigne deg i sin himmel; skjønt i enhetens verden er denne himmelen det samme som hans jord.”

Káf viser til Kuffi, det vil si: “Ta av deg begrensningenes hylster, slik at du kan komme til kunnskap om det du ikke har visst om hellighetens stader.”

Vil du lytte til melodiene fra denne dødelige fugl, da vil du oppsøke den udødelige kalk og gå forbi hvert forgjengelige beger.

Fred være med dem som vandrer på den rette sti!

Tilbake til:

INNLEDNINGEN