Flere tekster

Tell ham derfor, o min Gud, blant slike som ikke har tillatt noe som helst å avskrekke dem fra å beskue din skjønnhet, eller fra å meditere over de vidunderlige tegn på dine henders evigvarende verk, slik at de kan ha samfunn med ingen andre enn deg og vende seg til intet annet enn deg, og i hva som enn er skapt av deg i jordens og himmelens riker intet annet kan oppdage enn din underfulle skjønnhet og åpenbaringen av ditt åsyns glans, og være så nedsenket i ditt styrende forsyns bølgende osean og din hellige enhets brusende sjøer at han vil glemme enhver nevnelse unntatt din transcendente enhets nevnelse og fordrive sporene av alle onde antydninger fra sin sjel, o du som har alle navns og egenskapers riker i dine hender!

(Bahá’u’lláh, Prayers and Meditations by Bahá’u’lláh, CLXXXIV) [93]

Undervis deres barn, så de kan lese de guddommelige vers hver morgen og aften. Gud har foreskrevet enhver far å gi sine barn, både gutter og piker, undervisning i vitenskapene og i moral og i håndverksfag og yrker.

(Bahá’u’lláh, fra en tavle – oversatt fra arabisk) [94]

Tilbe Gud på en slik måte at om din tilbedelse skulle lede deg til ilden, ville ikke det forårsake noen forandring av din tilbedelse, og likeledes om din belønning skulle være Paradis. Slik og bare slik bør den tilbedelse være som passer seg overfor den ene sanne Gud. Skulle du tilbe ham på grunn av frykt, ville dette være upassende ved hans nærværs hellige kongesete og ikke kunne betraktes som en handling viet hans vesens enhet. Eller om ditt blikk skulle være rettet mot Paradis, og du skulle tilbe ham idet du nærer et slikt håp, ville du gjøre Guds skapelse likeverdig med ham, til tross for det faktum at Paradis jo attrås av mennesker.

(The Báb, Selections from the Writings of the Báb, s. 77-78) [95]

Det anstår seg for tjeneren etter hver bønn å trygle Gud om å skjenke sine foreldre miskunn og tilgivelse. Dermed vil Guds kallen oppløftes: «Tusen ganger tusen det du har bedt om for dine foreldre, skal din belønning bli!» Velsignet er den som husker sine foreldre når han samtaler med Gud. Der er i sannhet ingen Gud utenom ham, den mektige, den høyt elskede.

(The Báb, Selections from the Writings of the Báb, s. 94) [96]

O Herre! I denne aller største religionsordning godtar du barns forbønn for foreldrene. Dette er en av de spesielle, uendelige gaver i denne religionsordning. Godta derfor, o du gode Herre, anmodningen fra denne din tjener ved din enhets terskel, og nedsenk hans far i din nådes osean, for denne sønn har reist seg for å tjene deg og bestreber seg stadig på din kjærlighets sti. Sannelig, du er giveren, forlateren og den gode!

(‘Abdu’l-Bahá, i Bahá’í bønner (Oslo: Bahá’í Forlag, 2011), s. 52) [97]

Du har spurt om materielle midler og bønn. Bønn er som ånden og materielle midler er som menneskets hånd. Ånden virker ved hjelp av hånden. Skjønt den ene sanne Gud er den som sørger for alt, er det jorden som er middelet til å besørge næring. «I himmelen beror deres underhold», men når næring forordnes, blir den tilgjengelig, hva middelet enn måtte være. Når mennesket avviser å benytte materielle midler, er det som en tørstende som søker å slukke sin tørst ved andre midler enn vann eller andre væsker. Den allmektige Herre er den som besørger vann og har skapt det, og som har forordnet at det skal brukes til å slukke menneskets tørst. Men bruken av vannet er imidlertid avhengig av hans vilje; skulle den ikke være i overensstemmelse med hans vilje, vil mennesket rammes av en tørst som havene ikke kan slukke.

(‘Abdu’l-Bahá, fra en tavle – oversatt fra persisk) [98]

Angående ditt spørsmål om verdien av intuisjon som en kilde til ledelse for enkeltmennesket: Det er uklokt å ha en blind tro på våre intuitive evner, men ved daglig bønn og vedvarende bestrebelser kan man oppdage Guds vilje intuitivt, dog ikke alltid og ikke fullstendig. Et menneske kan imidlertid under ingen omstendighet være absolutt sikker på at vedkommende erkjenner Guds vilje ved å bruke sin intuisjon. Det hender ofte at det siste resulterer i en fullstendig gal fremstilling av sannheten, og at det således blir en kilde til villfarelse snarere enn til ledelse.

(Fra et brev datert 29. oktober 1938 skrevet på vegne

av Shoghi Effendi til en troende) [99]

… Beskytteren mener det ville være bedre at bahá’í-barns mødre, eller en komité som deres råd kunne delegere oppgaven til, velger utdrag fra de hellige ord til bruk for barnet fremfor noe som bare er blitt laget. Bønn kan selvfølgelig vært helt spontan, men det er lett å forstå mange av setningene og tankene som er kombinert i bahá’í-skrifter av andektig art, og det åpenbarte ord er inngitt en egen kraft.

(Fra et brev datert 8. august 1942 skrevet på vegne

av Shoghi Effendi til det nasjonale åndelige råd for De britiske øyer) [100]

Behovet er stort overalt i verden, innenfor og utenfor troen, for at en sann, åndelig bevissthet gjennomtrenger og motiverer menneskenes liv. Intet monn av administrativ prosedyre eller etterlevelse av regler kan ta plassen for dette sjelens kjennetegn, denne åndelighet som er menneskets essens.

(Fra et brev datert 25. april 1945 skrevet på vegne

av Shoghi Effendi til en troende) [101]

… etter hvert som Saken favner medlemmer av alle raser og religioner, bør vi akte oss for å oppta skikkene fra vår tidligere tro i den. Bahá’u’lláh har gitt oss de obligatoriske bønnene, og også bønner før man sovner, for reisende osv. Når han allerede har gitt oss så mange, bør vi ikke innføre en ny samling av bønner som han ikke har spesifisert.

(Fra et brev datert 27. september 1947 skrevet på vegne

av Shoghi Effendi til en troende) [102]

Han foreslår at dere, i tillegg til deres ordinære undervisningsarbeid der, legger særlig vekt på å be inntrengende, ikke bare om generell fremgang, men om at Gud kan sende dere sjeler som er rede. Slike sjeler finnes i enhver by, men det er ikke lett å finne dem og opprette den riktige kontakten.

(Fra et brev datert 18. mars 1950 skrevet på vegne

av Shoghi Effendi til det lokale åndelige råd for Punta Arenas, Chile) [103]

Når det gjelder ditt spørsmål om bønn og det faktum at noen av våre problemer ikke løses ved bønn, så må vi alltid innse at livet utsetter oss for mange situasjoner der noen er prøvelser sendt fra Gud for å oppøve vår karakter, noen er tilfeldige fordi vi lever i naturens verden og blir gjenstand for ulykker forbundet med død, sykdom osv., og noen påfører vi oss selv på grunn av dumskap, selviskhet eller et svakt menneskelig trekk.

Det er ikke riktig å si at fordi en kjær person dør eller ikke blir helbredet for en sykdom, eller et problem ikke blir løst, så besvarte ikke Gud vår bønn, eller at vi ikke ba til ham på en måte som ville la oss motta et gunstig svar. Det vi ba om var kanskje ikke Guds vilje, eller det var resultatet av en ulykke og ga opphav til en ugjenkallelig konklusjon som død eller sykdom eller fallitt osv.

Som du sier, tror bahá’íene av og til at de gjør Guds vilje, og likevel ser vi at resultatene er svært dårlige; vi må derfor anta at de narret seg selv til å tro at deres beslutning og handlemåte var i samsvar med hans vilje. Hva det hele innebærer, er at vi bør bønnfalle Gud, men alltid med det forbehold at vi foretrekker hans vilje fremfor vår egen. Vi bør også leve etter lovene i hans lære, for jo mer vi gjør det, desto mer er vi eksemplariske troende, og desto sikrere vil vi være på å motta hans ledelse i rikere monn.

(Fra et brev datert 18. mars 1951 skrevet på vegne

av Shoghi Effendi til en troende) [104]

Beskytteren vil be om ny kraft for deres sjeler, avsløring av de guddommelige mysterier og Den hellige ånds velsignelser. Det er Helligånden som gir nytt liv, og dette kan i dag finnes i Bahá’u’lláhs skrifter i rik fylde. Hans Ord og hans lære er livets vann og næring for åndelig vekst. Derfor bør dere omhyggelig studere Ordet, meditere over dets betydningsinnhold og knytte sinn og hjerte til dets atmosfære etter å ha blitt berørt av dets ånd; da vil veien bli klar og dørene åpne seg.

(Fra et brev datert 11. juni 1956 skrevet på vegne

av Shoghi Effendi til en bahá’í studiegruppe i Columbus, Ohio) [105]