Etter at Bahá'’u’'lláh hadde gitt sitt livskall til kjenne i 1863, begynte han å utdype et tema som allerede var tatt opp i Visshetens bok. Det gjaldt forholdet mellom Guds vilje og den utviklingsprosessen som menneskenaturens slumrende åndelige og moralske evner finner uttrykk gjennom. Denne utlegningen skulle komme til å innta en sentral plass i hans skrifter i de tretti årene som gjenstod av hans liv. Guds virkelighet, fastslår han, er og vil alltid forbli uerkjennelig. Uansett hvilke ord menneskets tanke måtte anvende på den guddommelige natur, så forholder de seg kun til den menneskelige eksistens og er produkter av menneskelige bestrebelser på å beskrive menneskelige opplevelser: Langt, langt fra din herlighet være det som det dødelige menneske kan forsikre om deg eller tillegge deg, eller den lovprisning hvormed det kan forherlige deg! Hvilken som helst plikt du har pålagt dine tjenere til å opphøye din majestet og herlighet til det ytterste, er bare et tegn på din nåde mot dem, så de kan bli i stand til å heve seg mot det stade som er skjenket deres eget innerste vesen, stadet for kunnskap om deres eget selv. [29]

For ethvert forstandig og opplyst hjerte er det innlysende at Gud, den uerkjennelige innerste virkelighet, det guddommelige vesen, er umåtelig opphøyet over enhver menneskelig egenskap, så som legemlig eksistens, å stige opp og å stige ned, å dra ut og å vende tilbake. Det være langt fra hans herlighet at den menneskelige tunge skulle ytre en fullgod lovprisning av ham, eller at det menneskelige hjerte skulle forstå hans uutgrunnelige mysterium. Han er og har alltid vært tilslørt av sitt innerste vesens urgamle evighet og vil i sin egen virkelighet forbli skjult for menneskenes blikk til evig tid. . . [30]

Det menneskeheten opplever når den vender seg til Skaperen av all eksistens, er attributtene eller egenskapene som er forbundet med Guds tilbakevendende åpenbaringer: Siden døren til kunnskap om Den gamle av dager således er stengt for alle vesener, har Kilden til uendelig nåde . . . latt disse lysende hellighetens edelstener komme til syne fra åndens rike i det menneskelige tempels edle form og bli åpenbart for alle mennesker, slik at de kan meddele verden det uforanderlige vesens mysterier og tale om hans innerste og uforgjengelige vesens gåtefulle natur . . . [31]

Disse helliggjorte speil . . . er alle uten unntak talsmenn på jorden for ham som er altets midtpunkt, dets innerste vesen og endelige hensikt. Fra ham utgår deres kunnskap og makt; fra ham er deres herredømme hentet. Deres åsyns skjønnhet er kun en gjenspeiling av hans bilde, og deres åpenbaring er et tegn på hans udødelige herlighet . . . [32]

Guds åpenbaringer adskiller seg ikke fra hverandre i vesentlige henseender, selv om de skiftende behov de dekker fra tidsalder til tidsalder, har fremkalt spesielle reaksjoner hos hver av dem: Disse Guds egenskaper blir ikke og er aldri blitt gitt særskilt til enkelte profeter og holdt tilbake fra andre. Nei, alle Guds profeter, hans begunstigede, hans hellige og utvalgte budbringere bærer uten unntak hans navn og legemliggjør hans egenskaper. De er kun forskjellige når det gjelder intensiteten i deres åpenbaring og den relative styrken av deres lys . . . [33]

De som studerer religioner advares mot å la teologiske dogmer eller andre forutfattede meninger lede dem til å gjøre forskjell mellom dem som Gud har brukt som kanaler for sitt lys: Vokt dere, o dere som tror på Guds enhet, at dere ikke fristes til å gjøre noen forskjell på noen av hans Saks åpenbarere eller å ha en ringere mening om de tegn som har fulgt og forkynt deres åpenbaring. Dette er sannelig den virkelige betydningen av guddommelig enhet, om dere er av dem som forstår og tror på denne sannhet. Vær videre forvisset om at alle disse gudsmanifestasjoners handlinger og gjerninger – ja, alt som vedrører dem, og hva som helst de måtte manifestere i fremtiden – alle er forordnet av Gud og gjenspeiler hans vilje og hensikt . . . [34]

Bahá’'u'’lláh sammenligner de guddommelige åpenbaringers periodiske komme med at det blir vår igjen. Guds budbringere er ikke bare lærere, selv om dette er en av deres viktigste funksjoner. Snarere har ånden i deres ord, sammen med deres livs eksempel, evnen til å røre ved grunnlaget for menneskets motivasjon og forårsake en grunnleggende og varig forandring. Deres innflytelse åpner nye verdener av forståelse og ytelse: Og siden der ikke kan være noe bånd av direkte samkvem til å forbinde den ene sanne Gud med hans skapning, og ingen likhet overhodet kan eksistere mellom det flyktige og det evige, det betingede og det absolutte, så har han forordnet at der i hver tidsalder og åpenbaringsperiode skal åpenbares en ren og plettfri sjel i jordens og himmelens riker . . . Ledet av den ufeilbarlige ledelses lys og utrustet med det høyeste herredømme er de (Guds budbringere) pålagt å bruke sine ords inspirasjon, utstrømningen av sin ufeilbarlige nåde og sin åpenbarings helliggjørende bris til å lutre hvert lengtende hjerte og hver mottagelige ånd for de jordiske bekymringers og begrensningers smuss og støv. Da, og bare da, vil det som Gud har betrodd menneskets innerste virkelighet å skjule, komme til syne . . . og plante sin åpenbarte herlighets fane på menneskehjertenes tinder.[35]

Uten en slik inngripen fra Guds verden forblir den menneskelige natur en fange av sine instinkter så vel som av ubevisste antagelser og kulturbestemte adferdsmønstre: Da han hadde skapt verden og alt som lever og rører seg i den, valgte han(Gud) . . . å tildele mennesket den enestående utmerkelse og evne å kunne kjenne ham og elske ham – en evne som nødvendigvis må betraktes som den skapende impuls og den primære hensikt som ligger til grunn for hele skaperverket . . . Over enhver skapt tings innerste virkelighet har han utgytt lyset fra et av sine navn og gjort den til mottager av en av hans egenskapers herlighet. På menneskets innerste vesen har han imidlertid samlet alle sine navns og egenskapers stråleglans i ett punkt og gjort det til et speil for sitt eget selv. Alene blant alle skapte ting er mennesket blitt utvalgt for så stor en gunst, så varig en gave.

Disse krefter som . . . den himmelske ledelses Kilde har skjenket menneskets vesen, ligger imidlertid gjemt innen i det, likesom flammen er skjult i kjerten og lysets stråler er til stede som muligheter i lampen. Disse krefters stråleglans kan fordunkles av verdslige begjær likesom solens lys kan skjules under det støv og smuss som dekker speilet. Hverken kjerten eller lampen kan bli tent ved sine egne bestrebelser, og heller ikke kan det noen gang bli mulig for speilet å fri seg for støvet. Det er klart og innlysende at før ilden brenner, kan lampen aldri bli tent, og med mindre smusset blir fjernet fra speilets overflate, kan det aldri vise solens bilde eller gjenspeile dens lys og herlighet. [36]

Tiden er kommet, sa Bahá’'u’'lláh, da menneskeheten har både evne og anledning til å se hele panoramaet av sin åndelige utvikling som én eneste prosess: ”Uforlignelig er denne Dag, for den er som et øye for tidligere tidsaldrer og århundrer, og som et lys for tidens mørke.” [37] Ut fra dette perspektivet må tilhengerne av ulike religiøse tradisjoner bestrebe seg på å forstå det han kalte ”Guds uforanderlige tro” [38] , og på å skille dens sentrale åndelige impuls fra de skiftende lover og begreper som ble åpenbart for å møte kravene i et menneskelig samfunn som stadig utvikler seg:

Guds profeter bør betraktes som leger som har som oppgave å fremme velbefinnendet for verden og dens folk, så de ved enhetens ånd kan helbrede en splittet menneskehets sykdom. . . .Det er derfor ikke til å undres over om behandlingen som foreskrives av legen i dag, ikke skulle finnes å være identisk med det han foreskrev tidligere. Hvordan kunne det være annerledes når de lidelser som plager pasienten på hvert stadium av hans sykdom, krever et spesielt legemiddel? Så også med Guds profeter. Hver gang de har opplyst verden med stråleglansen fra den guddommelige kunnskaps sol, har de ufravikelig kalt dens folk til å ta imot Guds lys ved slike midler som passet best i forhold til det som krevdes i den tidsalderen da de fremstod . . . [39]

Det er ikke bare hjertet som må vie seg til denne oppdagelsesprosessen, men også tanken. Forstanden, hevder Bahá’'u'’lláh, er Guds største gave til sjelen, ”et tegn på åpenbaringen av . . . den høyeste Herre”. [40] Kun ved å befri seg for nedarvede dogmer, enten de er religiøse eller materialistiske, kan forstanden begi seg ut på en uavhengig utforskning av forholdet mellom Guds Ord og menneskehetens erfaring. I en slik undersøkelse er fordommer en stor hindring: ”Advar . . . den ene sanne Guds elskede mot å betrakte menneskenes uttalelser og skrifter med et altfor kritisk øye. La dem heller nærme seg slike uttalelser og skrifter med et åpent sinn og kjærlig sympati.” [41]