Bahá'u'lláh

Bahá’u’lláh ble født den 12. november 1817 i Teheran, hovedstaden i Persia. Han viste uvanlige evner allerede i barndommen. Oppførselen hans overbeviste foreldrene hans om at han var forutbestemt til noe stort. Bahá’u’lláhs far, en fremstående minister ved kongens hoff, hadde en uendelig kjærlighet til sønnen sin.

En natt drømte han at Bahá’u’lláh svømte i et grenseløst hav. Kroppen hans skinte og opplyste det store havet. Rundt hodet hans skinte det lange, ravnsvarte håret hans som fløt i alle retninger. En mengde med fisk samlet seg rundt ham, hver av dem holdt fast i et hårstrå. Tross den store mengden med fisk, ble ikke et eneste hårstrå revet løs fra Bahá’u’lláhs hode. Fri og ledig beveget han seg over vannet og de fulgte alle etter ham.

Bahá’u’lláhs far spurte en mann som var kjent for sin visdom, om å forklare drømmen. Han ble fortalt at havet var denne verden. Alene og på egenhånd, ville Bahá’u’lláh få herredømme over den. Mengden av fisk viste det oppstyret han ville skape blant menneskene i verden. Han ville være beskyttet av den allmektige. Ikke noe ville skade ham.

Da Bahá’u’lláh var fjorten år gammel, var han allerede berømt ved kongens hoff for sin visdom og kunnskap. Han var 22 år da faren døde og regjeringen tilbød ham den samme høye stillingen. Men Bahá’u’lláh hadde ingen ønsker om det. Han forlot hoffet og ministrene for å følge den veien som var bestemt for ham av den Allmektige. Han tilbrakte sin tid med å hjelpe de undertrykte, de syke og de fattige, og ble snart kjent som en som kjempet for rettferdighet.

Da han var 27 år fikk Bahá’u’lláh noen av Bábs skrifter fra en spesiell budbringer. I 1844 sa Báb, forløperen til Bahá’u’lláh, at Guds Dag var nær. Det var dagen mennesker over hele verden hadde ventet på, den dagen da en ny Guds manifestasjon (profet) ville bringe fred, enhet og rettferdighet. Bahá’u’lláh trodde straks på Bábs budskap og ble en av hans mest entusiastiske tilhengere. Men de som styrte i Persia satte i gang en grusom forfølgelse av Bábs tilhengere. Bahá’u’lláh som var kjent for sin edelhet, ble heller ikke spart. Litt over åtte år etter Bábs erklæring og to år etter at Báb led martyrdøden, ble Bahá’u’lláh kastet inn i et mørkt, underjordisk fangehull, kalt Det svarte hull. Lenkene som ble lagt rundt nakken hans var så tunge at han ikke kunne løfte hodet. Her tilbrakte Bahá’u’lláh fire fryktelige måneder hvor han led voldsom overlast. Likevel var det i dette fangehullet at Guds Ånd fylte hans sjel og åpenbarte for ham at han var den lovede for alle tider, den profeten som var lovet.

Etter fire måneder i Det svarte hull ble Bahá’u’lláh fratatt alt han eide. Han og familien hans ble sendt i landsforvisning. I den bitende vinterkulden reiste de langs Persias vestlige fjell til Bagdad i Iraq. De led ubeskrivelig der de gikk mil etter mil på snø- og isdekket jord.

Ryktet om Bahá’u’lláh spredte seg raskt i Bagdad og til andre byer i området. Flere og flere mennesker kom til den hellige eksilfangen for å bli velsignet. Men det var noen som ble misunnelige på ham på grunn av berømmelsen hans. Blant dem var Bahá’u’lláhs egen halvbror, Mírzá Yahyá.

Mírzá Yahyá gikk imot Bahá’u’lláh og trodde at alle ville godta ham som leder istedenfor Bahá’u’lláh. Etter hvert skulle de onde handlingene hans føre til hans egen undergang, men i Bagdad greide han å skape så stor uenighet at Bahá’u’lláh en kveld forlot hjemmet sitt og dro til fjellene i Kurdistan uten å fortelle det til noen. Der levde han et tilbaketrukket liv og var opptatt med bønn og meditasjon. Han bodde i en liten hule og levde av den enkleste mat. Ingen visste hvor han kom fra og ingen visste navnet hans. Men etter hvert begynte folk i området å snakke om “den navnløse”, en stor helgen som hadde fått kunnskapen sin fra Gud. Da nyheten om denne hellige personen nådde Bahá’u’lláhs eldste sønn, ‘Abdu’l-Bahá, gjenkjente han med en gang tegnene på sin elskede far. Brev ble sendt med en egen budbringer hvor de bønnfalt Bahá’u’lláh om å vende tilbake til Bagdad. Han aksepterte dette og avsluttet en periode med atskillelse som hadde vart i to år.

I løpet av Bahá’u’lláhs fravær hadde samfunnet av Bábs tilhengere (bábí-samfunnet) forfalt raskt, men Bahá’u’lláhs nærvær fylte dem snart med en ny ånd. Selv om han ennå ikke hadde røpet at han var en Guds profet, førte kraften og visdommen hans til at han fikk lojalitet hos flere og flere bábíer og ble beundret av alle mennesker. Men det fanatiske muslimske presteskapet og hans misunnelige bror, Mírzá Yahyá, tålte ikke å se den enorme innflytelsen Bahá’u’lláh hadde på så mange sjeler. De klagde og klagde til autoritetene helt til myndighetene i Persia i samarbeid med myndighetspersoner i det ottomanske rike besluttet å flytte Bahá’u’lláh lenger bort fra hjemlandet hans, denne gangen til Konstantinopel (i dag Istanbul).

April 1863 var en trist måned for innbyggerne i Bagdad. Han som de elsket, skulle dra til et for dem ukjent mål. Noen dager før avreise flyttet Bahá’u’lláh til en hage i utkanten av byen og satte opp sitt telt. I tolv dager mottok han strømmen av besøkende som kom for å ta farvel. Bábs følgesvenner kom til hagen med tunge hjerter. Noen skulle reise sammen med Bahá’u’lláh, men mange måtte bli igjen og miste den nære forbindelsen med ham.

Men i denne hagen gjorde Bahá’u’lláh det kjent at han var Guds profet, den som Báb hadde sagt ville komme. Sorgen ble erstattet av grenseløs glede. I århundrer fremover vil disse tolv dagene, fra og med 21. april til og med 2. mai, bli feiret av bahá’íer over hele verden som ridván-festen. Det er den åndelige høytiden for Bahá’u’lláhs erklæring av sin verdensomspennende misjon om at menneskeheten skal forenes og verden bli som ett land.

Konstantinopel var hovedsete i det ottomanske rike. Også her begynte Bahá’u’lláhs visdom og hans personlige utstråling å tiltrekke stadig flere mennesker. “Han må ikke være i Konstantinopel lenger,” mumlet det fanatiske muslimske presteskapet og overtalte autoritetene til å forvise ham til byen Adrianopel (som kalles Edirne i dag). I denne byen skrev Bahá’u’lláh en rekke brev til konger og statsoverhoder der han ba dem ikke undertrykke sine folk, men vie seg til sine folks velferd. Da kom fiendene hans med en grusom straff. Han ogfamilien hans skulle forvises til ‘Akká, (lengst nord i detsom i dag er Israel), som på den tiden var det verste fengselet i hele imperiet. Der ville han sikkert dø på på grunn av de vanskelige forholdene som var i fengselsbyen, tenkte mennene som sto bak. På folkemunne ble det sagt at bare stanken i Akká var så ille at til og med fuglene fløy en bue forbi.  

Bahá’u’lláh måtte tåle forferdelige prøvelser i ‘Akká. I begynnelsen ble han holdt fengslet alene i en celle hvor ikke en gang barna hans fikk tillatelse til å treffe ham. Han manglet all komfort og var omgitt av fiender natt og dag. Men fengselsforholdene forandret seg gradvis. Innbyggerne i ‘Akká og byens styresmakter ble overbevist om at den lille gruppen av bahá’íer som var blitt forvist til byen deres, var uskyldig. Igjen ble folk tiltrukket av visdommen og kjærligheten hos denne uvanlige fangen, selv om de fleste ikke forsto hans høye stilling. Etter noen år ble dørene til fengselsbyen åpnet for Bahá’u’lláh og følget hans. Han selv fikk til slutt lov til å bo forholdsvis komfortabelt i det vi i dag kjenner som herskapshuset i Bahjí. Her døde han i mai måned 1892.

Bahá’u’lláh løftet fanen for universell fred og brorskap og åpenbarte Guds Ord. Selv om fiendene hans gikk sammen mot ham med forente krefter, seiret han over dem slik Gud hadde lovet da han var i lenker i Teheran. I hans egen levetid inspirerte budskapet hans tusener av mennesker til heltemot og mange ga livet sitt. I dag fortsetter læren hans å spre seg over hele verden.

Det er et tankekors at Guds profeter må tåle enorme lidelser. Men slik Jesus gjorde ofret også Bahá’u’lláh alt av kjærlighet til menneskeheten. Hensikten er at vi skal kunne leve et bedre liv, slik dette sitatet forteller: (”Den Eldgamle Skjønnhet” henviser til Bahá’u’lláh)

“Den Eldgamle Skjønnhet har samtykket i å bli lagt i lenker, så at menneskeheten kan bli befridd fra sin trelldom, og er godvillig gjort til fange i denne sterkeste festning, så at hele verden kan oppnå sann frihet. Han har tømt sorgens beger til bunns, så at alle jordens folk kan oppnå varig fryd og fylles av glede. Dette skyldes din Herres barmhjertighet, den medlidende, den mest barmhjertige. Vi har godtatt å bli fornedret, o dere som tror på Guds enhet, så at dere kan bli opphøyet, og har utholdt mangfoldige lidelser, så at dere skulle kunne ha fremgang og trivsel. Han som er kommet for å bygge hele verden opp på ny – se, hvordan de som har gjort seg til Guds likemenn har tvunget ham til å bo i den ødsligste av alle byer!”

(Bahá’u’lláh, Guds Ord s. 29)

(Teksten er basert på studiesirkel-materialet Ruhi bok 2.)