Bábs liv

En vårkveld i 1844 fant det sted en samtale mellom to unge men som innvarslet en ny tidsalder for den menneskelige rase. En persisk kjøpmann kunngjorde for en tilreisende i byen Shiraz at han var bæreren av en guddommelig Åpenbaring forutbestemt til å forvandle menneskehetens åndelige liv. Kjøpmannens navn var Siyyid ‘Alí-Muhammad, og han er kjent i historien som Báb (som betyr «Port» på arabisk).

Midten av 1800-tallet var en av de meste turbulente periodene i verdenshistorien. Store revolusjoner var underveis. I deler av Europa og Nord-Amerika ble utdaterte sosiale strukturer og forhold utfordret av plutselige og uventede forandringer på områder som jordbruk, industri og økonomi. Samtidig, over hele verden, oppfattet tilhengere av ulike religioner at menneskeheten var nære ved et nytt stadium i sin utvikling, og mange forberedte seg på en nær forestående tilsynekomst av Den Lovede, og ba inderlige bønner om at de ville gjenkjenne Ham.

En søken blir oppfylt

En ung lærd mann med navn Mulla Husayn var en slik sjel som befattet seg med en livsendrende søken. Han følte seg trukket, som av en magnet, til Shiraz – en by kjent for rosers duft og syngende nattergaler. Om kvelden den 22. mai 1844, idet han nærmet seg byporten, ble han hilst velkommen av en ung mann med en grønn turban. Denne fremmede hilste Mulla Husayn som han var en meget god venn.

«Denne ungdommen som møtte meg utenfor byporten i Shiraz overøste meg uttrykk for hengivenhet og godhet,» mintes Mulla Husayn. «Han overbrakte med en hjertelig invitasjon til å besøke hans hjem, for at jeg der kunne komme meg igjen etter trettheten fra reisen.»

De to mennene tilbrakte hele natten fordypet i samtale. Mulla Husayn var forbløffet over å oppdage at hver eneste av de kjennetegn som han søkte hos Den Lovede var til stede i denne unge mannen. Før han skulle dra tidlig neste morgen, henvendte hans vert seg til ham med følgende ord: «O, du som er den første til å tro på meg! Sannelig sier jeg, jeg er Báb, Porten til Gud. … Atten sjeler må, til å begynne med, spontant og av sin egen frie vilje, akseptere meg og anerkjenne sannheten i min Åpenbaring.»

I ukene som fulgte Bábs erklæring, hadde sytten andre mennesker, etter sin egen spontane bestrebelse, anerkjent hans stade, hadde forsaket komforten og tryggheten i sitt gamle liv, og – løsrevet fra alle tilknytninger – dratt av sted med oppgaven å spre hans lære. Disse første atten tilhengere av Báb har alle blitt kjent som «Den Levendes Bokstaver».  

En av dem, dikterinnen Tahirih, skulle spille en nøkkelrolle når det gjaldt å bryte med fortiden, idet hun uttrykker ropet om full likestilling mellom kvinner og men. Det siste medlemmet av gruppen, en ung mann som ble gitt tittelen Quddus – som betyr «Den mest hellige» - fremviste en grad av hengivenhet og mot som gjorde ham til den mest aktede av Den Levendes Bokstaver.

Mulla Husayn var overveldet av ordene som hadde strømmet fra Báb den natten. Báb fremviste en medfødt kunnskap, som, selv når han var ganske ung, hadde gjort hans familie målløse. «Han kan ikke bli behandlet som bare et barn,» hadde læreren fortalt dem, «Han trenger virkelig ikke noen lærer som meg.»    

Bàbs misjon

Født I Shiraz, en by i det sydlige Iran, den 20. oktober 1819, var Báb den symbolske porten mellom tidligere tiders profetier og en ny oppfyllelsens tidsalder for menneskeheten. Hans fremste oppgave var å vekke mennesker til forståelse av det faktum at en ny periode i menneskets historie hadde begynt, en som ville bevitne foreningen av hele den menneskelige rase og fremkomsten av en verdenssivilisasjon med åndelig og materiell fremgang. Denne store dag ville bli etablert gjennom innflytelsen fra en guddommelig inspirert Lærer, som Báb henviser til som «Han som Gud skal åpenbare.» Det var hans egen misjon, erklærer Báb, å innvarsle fremkomsten av denne lovede Gudsmanifestasjon. Báb forklarte at denne nye manifestasjonen ville innlede en tidsalder med fred og rettferdighet som var hvert lengtende hjertes håp og løftet i enhver religion. Báb instruerte sine tilhengere om å spre dette budskapet over hele landet og forberede menneskene for denne etterlengtede dag.

Bábs budskap vekket håp og begeistring blant mennesker fra alle samfunnslag. Skjønt noen fremstående muslimske geistlige aksepterte Báb, ble mange andre usikre og følte seg truet av hans voksende innflytelse og fryktet at deres etablere posisjon med privilegier og makt ville bli truet av folkets nye kraft. De forkastet Bábs lære som kjetteri og bestemte seg for å knuse ham og hans tilhengere. Striden raste i moskeer og skoler, i gatene og basarene over hele landet.

Som et resultat ble Báb forvist – fra by til by, fra fengsel til fengsel. Men ingen av planene som hans fiender kom opp med kunne hindre hans innflytelse fra å spre seg. På hvert eneste sted dit han ble sendt, vant verdigheten og den magnetiske tiltrekningen ved hans personlighet beundring hos de sivile myndigheter og hos landsbybefolkningen. Ubarmhjertige fengselsguvernører og soldater som voktet over ham ble hans tilhengere. Hver eneste gang de trodde de slukket hans innflytelses flamme, tilførte myndighetene bare brensel til hans livgivende lys. Med tiden vokste Bábs popularitet i en slik grad at noen fremstående geistlige appellerte til myndighetenes om å få ham henrettet. Bábiene som var avskåret fra sin leder, forsvarte seg djervt mot hele statens mektige krefter som ble samlet for å knuse dem. Tusener av hans tilhenger – menn, kvinner og barn – led en grusom og brutal død.

Bábs henrettelse

I 1850 beordret Mirza Taqi Khan (Storvizier til Nasiri’d-Din Shah) Bábs henrettelse. Da vaktene kom for å hente ham på eksekusjonsdagen den 9. juli, sa Báb til dem at ingen «jordisk makt» kunne bringe ham til taushet før han hadde fullført alt han hadde å si. Tusenvis av mennesker samlet seg på hustakene som omkranset kasernetorget i Tabriz der Báb skulle bli henrettet av en skuddtropp. I den intense heten fra solen midt på dagen, ble han hengt opp i rep mot kaserneveggen, sammen med en ung følgesvenn. Et regiment bestående av 750 soldater åpnet ild i tre påfølgende skuddsalver. Da røyken og støvet fra kruttsalvene fordunstet var Báb forsvunnet ut av syne. Bare hans følgesvenn var tilbake, i live og uskadd, og stod langs veggen der de hadde blitt hengt opp. Repene som de hadde blitt bundet med hang der og var ødelagt. Etter en viss leting ble Báb funnet tilbake i cellen sin, der han fortsatte samtalen med sin sekretær som var blitt avbrutt tidligere.

«Nå kan dere fortsette og gjennomføre deres forsett,» sa Báb til sine voktere. På nytt ble han brakt frem for henrettelse. Etter at det første regiment nektet å avfyre skudd, ble et nytt samlet og beordret til å skyte. Denne gangen ble kroppene til Báb og hans unge følgesvenn skutt og knust. En hvirvelvind av støv omsluttet byen, og skygget for solen helt til kvelden.

I 1909, etter å ha vært holdt skjult i mer enn et halvt århundre, ble Bábs levninger endelig gravlagt på Karmelfjellet i Det hellige land. I dag, gravlagt i et strålende gulkuplet Gravmæle, omkranset av iøynefallende terrassehager og fontener, hviler Báb i åpenbar ære, et symbol på triumfen til en Sak som han hadde vært herold for mot den voldsomste motstand. Over hele verden anerkjenner millioner av mennesker Báb som den guddommelige inspirerte herold for bahá’í-troen og vender seg med ærbødighet til hans skrifter for å oppdage «Guds strålende Lys.»