Utviklingen av bahá'í-samfunnet i løpet av ‘Abdu’l-Bahás tid

Gjennom hele sin forkynnergjerning, som varte i 29 år, arbeidet ‘Abdu’l-Bahá hardt for å spre bahá’í-troen til alle deler av verden og hjalp frem utviklingen av de administrative institusjonene som var forordnet av Bahá’u’lláh.

Utvidelse og befestelse av bahá’í-samfunnet

Under ledelse av ‘Abdu’l-Bahá utviklet det seg i Iran et nettverk av åndelige råd som tok seg av bahá’í-samfunnets anliggender, virket til fremme for moralsk utvikling av dets medlemmer, organiserte skoler med spesiell omtanke for utdannelse av jenter, sørget for de syke, og engasjerte seg i å fremme bahá’í-læren.

‘Abdu’l-Bahá la stor vekt på å hjelpe kvinnene fremover, kvinner som begynte å spille sin rolle i samfunnsaktiviteter, og som til slutt oppnådde likestilling med menn som medlemmer av åndelige råd, både lokalt og nasjonalt, og som ble valgt fra hele mengden av troende i Iran.

 ‘Abdu’l-Bahá styrte også spredningen av bahá’í-troen i Kaukasus og russiske Sentral-Asia, der Ashkhabad med sitt bahá’í tilbedelseshus (sml. tempel), skoler og publikasjoner, uhindret av regjeringsrestriksjoner, ble et forbilledlig bahá’í-samfunn.

Egypt, som hadde stor gagn av ‘Abdu’l-Bahás opphold i det landet, bevitnet også veksten i bahá’í-samfunnet, som innbefattet folk fra både muslimsk og koptisk bakgrunn, så vel som iranere, kurdere og armenere. I Tyrkia, Det ottomanske Irak, Tunisia, og til og med i fjerne Kina og Japan, spratt det frem bahá’í-samfunn eller de ble styrket under ‘Abdu’l-Bahás lederskap.

Vekst i vesten

En betydningsfull utvikling for bahá’í-troens fremtid som fulgte øyeblikkelig etter Bahá’u’lláhs bortgang, var dens spredning til Nord-Amerika. I utgangspunktet ble det etablert der gjennom anstrengelsene til en syrisk bahá’í av kristent opphav. ‘Abdu’l-Bahá hadde sin oppmerksomhet især rettet mot utviklingen av de troende og bahá’í-institusjonene i De forente stater (USA) og Canada og betrodde til bahá’íene i Nord-Amerika oppgaven med å bringe Bahá’u’lláhs lære til det meste av resten av verden. Fra 1898 og fremover, var der en strøm av amerikanske og europeiske pilegrimer som besøkte ‘Akká for å møte ‘Abdu’l-Bahá, som oppmuntret dem i deres undervisningsbestrebelser. I de siste årene av hans forkynnergjerning, ved hans inntrengende anmodning og i respons til hans Tablets of the Divine Plan, nådde bahá’íene først Sør-Amerika og Australia.

Bahá’í-troens vestlige utbredelse frigjorde den fra det overveiende muslimske miljøet som den i utgangspunktet hadde vokst ut fra. ‘Abdu’l-Bahá spilte en avgjørende rolle i introduseringen ev bahá’í-læren til et kristent publikum. Viktig i denne henseende var en samling av hans taler til vestlige pilegrimer, Some Answered Questions (Noen besvarte spørsmål), der han tok opp religiøse og filosofiske tema til behandling.

‘Abdu’l-Bahás reiser til Egypt, Europa og Nord-Amerika etablerte solid kunnskap og verdsettelse av bahá’í-troen i Vesten. Ikke bare tillot de bahá’íene i de landene å ha direkte kontakt med ‘Abdu’l-Bahá som person, men de introduserte Bahá’u’lláhs læresetninger til en omfattende rekke av folk som ellers aldri ville ha hørt om dem. ‘Abdu’l-Bahás tallrike offentlige taler til universiteter, kirker, synagoger, moskeer og filantropiske selskap hadde den effekten at den vant til seg et stort antall nye beundrere og tilhengere for religionen. ‘Abdu’l-Bahás taler skulle komme til - i mange tiår etterpå – å danne basisen for standardpresentasjonen av bahá’í-læren, spesielt de sosiale læresetningene. Det at ‘Abdu’l-Bahá, med sine egne hender, la hjørnesteinen til det første bahá’í tilbedelseshus (sml. tempel) i Vesten, nær Chicago, markerte også innvielsen av bahá’í-institusjoner i Nord-Amerika.

Motstand fra ‘Abdu’l-Bahás familie

Det mest presserende problemet for ‘Abdu’l-Bahá i løpet av årene som fulgte rett etter Bahá’u’lláhs bortgang, var den vedvarende motstanden fra hans halvbror, Mirza Muhammad ‘Ali. Ansporet av ukontrollerbar sjalusi beskyldte han ‘Abdu’l-Bahá feilaktig for å gjøre krav på en stilling for seg selv lik den til Bahá’u’lláh, for å bemektige seg rettighetene til de andre av Bahá’u’lláhs etterkommere, og for å ildne til oppvigleri mot de sivile myndighetene. Muhammad ‘Ali’s aktiviteter endte opp i en periode med fornyelse av den strenge innesperringen av ‘Abdu’l-Bahá innenfor ‘Akkás murer fra 1901 til 1909. Muhammad ‘Ali klarte å øve innflytelse på et antall bahá’íer som bodde i Haifa- ‘Akká området, så vel som på mannen som hadde bragt troen til Amerika. Alle foruten en liten håndfull medlemmer i det verdensomspennende bahá’í-samfunnet forble imidlertid trofaste mot ‘Abdu’l-Bahá.

Andre oppnåelser

Andre begivenheter av betydning i løpet av ‘Abdu’l-Bahás forkynnergjerning var: overflyttingen av Bábs levninger fra Iran til ‘Akká og gravlegging av dem i et gravmæle på Karmel-berget; ‘Abdu’l-Bahás skriving av Tablets of the Divine Plan, som skulle komme til å bli rammeverket for spredningen av bahá’í-troen; de første skritt i oppbyggingen av bahá’í-troens moderne administrative institusjoner, både i Østen og Vesten; foranstaltningene som ble gjort av bahá’í-samfunnet i Ashkhabad i russiske Turkistan for å utvikle mange aspekter ved bahá’í samfunnsliv, noe som nådde høydepunktet i oppførelsen av et bahá’í tilbedelseshus (sml. tempel); iverksettelsen av bygging av et tilbedelseshus i Nord-Amerika; aktivitetene til den navngjetne bahá’í lærde Mirza Abu’l-Fadl Gulpaygani i å underviseom bahá’í-troen ved University of al-Azhar i Kairo, det fremste lærestedet i den islamske verden; og de omfattende internasjonale reisene til et lite antall bahá’íer, noe som hjalp til at det ble skapt begynnelser på en verdensomspennende religiøs bevegelse.

Ved tiden for ‘Abdu’l-Bahás bortgang hadde bahá’í-troen spredt seg til omkring 35 land.